Jeg kjente meg igjen i hver eneste flyktning

Nødhjelpsoppdrag sammen med Leger Uten Grenser lærte meg betydningen av smil og latter.

Sebastian Stein (39), tidligere feltkoordinator

Krig er rare greier. På film er det action og skyting hele tiden. Slik er det ikke i virkeligheten. Det går veldig i bølger om det er trefninger akkurat der du bor. Krig hemmer livet generelt, men det handler mye om uvissheten i å vente på at noe skal skje.

EN GANG BLE EN liten landsby i nærheten av sykehuset vårt bombet. Dette var nord i Syria, ved grensen mot Tyrkia. Som i mange andre kriger, ble sivilbefolkningen brukt som mål også i Syria. Det ble sluppet upresise bomber foran skoler og på torg.

Denne dagen kom det masse pasienter til sykehuset. Det var alt fra folk som var kvestet, til folk med sjokkskader. I tillegg kom en mengde pårørende, så det ble intenst. Jeg gikk rundt og prøvde å få et overblikk.

Hvor trengtes det ekstra kapasitet? Hvor kunne jeg hjelpe leger og sykepleiere med å flytte folk som sto i veien? Rundt sengene hang gardiner som skulle gi folk litt privatliv. Bak en slik gardin hørte jeg et barn gråte veldig.

Jeg tittet inn, og der lå en stor brande av en mann i senga. Hele kroppen var dekket av små sår. Han hadde splintskader over alt, og noen store flenger. I armene holdt han datteren sin, en jente på noen få år. Hun gråt så høyt. Hun hadde sikkert fått sjokk, og forsto ikke hva som skjedde.

Jeg fikk øyekontakt med henne, og begynte å lage Donald Duck-lyder med munnen. Da stoppet alt opp inni den lille sengeposten. Jenta så på meg med store øyne, kjempeoverrasket, og begynte å le. Hun lo og lo. Fram til da hadde faren hennes bare vært tøff. Nå begynte han å gråte. Han ble veldig takknemlig.

UNDER EN REDNINGSOPERASJON på Middelhavet var jeg om bord på et forsyningsskip. Det var stort, omtrent seksti meter langt, og hadde åpent dekk bak. Vi satte ut fra Sicilia og lå og ventet nord for Libya. Den italienske kystvakten ga oss indikasjoner om hvor det kunne være båter som måtte reddes.

Flyktningene vi ventet på hadde gjerne vært på reise gjennom Sahara i mange måneder. Det er forferdelig farlig, mange dør underveis. Blant de som overlever blir mange holdt som slaver i Libya og utsettes for tortur og overgrep.

Så setter de seg i båter som er klare til å synke i samme øyeblikk som de kommer på vannet. De vet at mange av dem vil drukne. De fleste kan ikke svømme, og har aldri vært på en båt før. Mange har aldri sett havet engang.

I NOEN MÅNEDER hadde jobben min vært å dra ut i en liten gummibåt og snakke med dem vi skulle ta om bord på skipet. Jeg roet dem ned, og fortalte hvordan redningen skulle foregå. Jeg måtte også etablere autoritet og være en tydelig leder. Dette måtte selvfølgelig foregå på flere språk, så vi hadde tolker.

Når folk kom om bord på skipet, prøvde vi alltid å stå og trykke dem i hånden, se dem i øynene, smile og si «velkommen om bord» på deres eget språk. De gangene vi fikk til dette ordentlig, hadde vi ingen problemer underveis. Da var det gjensidig respekt, og folk følte seg verdifulle. Noen ganger fikk vi det ikke til fordi vi var stressa eller fordi noe kom i veien. Da ble det alltid mer uro på båten.

EN AV DE SISTE dagene på redningsskipet før jeg skulle hjem, sto jeg på dekk og så menneskene vi reddet klatre opp stigen til skipet. Jeg hadde overlatt kommandoen til en ny redningssjef. Det ga meg mer tid til å reflektere over det menneskelige i situasjonen. Jeg ble med ett veldig bevisst på hvordan alle flyktningene reagerte på ulike måter da de kom om bord.

Noen hoppet og danset av glede, andre kollapset, noen var veldig forvirret, andre var sinte og tvilte på hensiktene våre, noen ble bare ettertenksomme og noen begynte å be. Jeg sto og tenkte «Det der er meg, den følelsen har jeg også hatt, akkurat slik kunne jeg også ha opplevd denne situasjonen.» Jeg kjente meg igjen i hver eneste av følelsene jeg så utspille seg foran øynene mine.

Øyeblikkelig følte jeg et dypt bånd til alle som kom opp stigen. Tidligere hadde jeg hatt en intellektuell forståelse av situasjonen, en slags intellektuell empati. Plutselig ble det en dyp, erfaringsbasert, emosjonell opplevelse av kobling og likhet med alle mennesker på jorden. Jeg kunne kjenne meg igjen i hvert eneste menneske som kom om bord. Det var en overveldende opplevelse, noe jeg har tatt med meg videre i livet.

SELV OM VI REDDER folk, får vi ikke nødvendigvis full tillit fra dem med en gang. Særlig de som er blitt grusomt mishandlet kan streve med tilliten. Menn blir også voldtatt i krig, av andre menn eller med gjenstander. Fordi tabuet rundt homofili ofte er sterkt, knuser det kjønnsidentiteten deres.

De risikerer å bli forlatt av kvinnene sine hvis de forteller om det, fordi de ikke anses som ordentlige menn lenger. Derfor holder de det helst skjult. Det er sant at det er flest unge menn blant flyktningene, men unge menn er også mennesker som trenger omsorg. Det må vi huske.

VI SOM JOBB ET PÅ redningsskipet, visste at flyktningene var blitt behandlet som dyr i Libya. Vi visste også at de ville bli behandlet som tall når de kom fram til Italia. Der blir båtflyktninger stilt opp på havnen. Noen ganger får de en lapp med et nummer på stiftet fast til klærne sine, som om de ikke har noen identitet.

Vi tenkte at vi måtte gjøre de 48 timene de tilbrakte på skipet vårt til et sted for medmenneskelighet. Et sted hvor de kunne være seg selv. Selvsagt måtte vi gi folk helsehjelp, mat og mulighet til å vaske seg. Men vel så viktig var det å gi barna mulighet til lek.

Vi hadde med kosedyr, tegnesaker og enkle leker. Når de voksne så at vi var snille med barna, forsto de at vi hadde gode intensjoner. Med det samme barna begynte å leke med ballonger og tegnesaker, endret stemningen seg om bord. Ingenting var mer effektivt enn å få barna til å smile. De smilene smittet over på oss alle.

JEG HUSKER EN FAR som var der med datteren sin på 4–5 år. Hun stabbet rundt med en ballong, og smilte og lo. Da skjedde akkurat det samme som i Syria: faren begynte å gråte. Han sa at han ikke hadde hørt datteren le på mange måneder. Det fikk meg til å forstå hvor viktig det er å gi et pusterom for lek.

Teksten sto på trykk i =Oslos julebok 2019.