Jeg kjenner Oslos hemmelige rusplasser

Det er mange rare navn på områder, hjørner og skjul i Oslo sentrum. Yndede plasser for rus kan være Butten, Vollgrava og Villmarksvidda. Vi i Uteseksjonen vet hvor stedene er.

«Hallo, det er Uteseksjonen, hvordan går det her?»

Jeg er en oppsøker. I papirene er jeg «sosionom i Uteseksjonen, Velferdsetaten». Jeg er en av mange som driver med overdoseforebygging. Det er nok å gjøre. Jeg har lyst til å fortelle litt mer om hva vi holder på med.

Jeg har krydra refleksjonene mine med sitater fra rapporter, utsagn fra kolleger og brukere.

Uteseksjonens folk traver gatelangs i sentrums kriker og kroker. Vi kjenner til mange av de mest populære plassene for inntak av rusmidler. Det være seg portrom, under bruer, i bakgårder eller parkeringshus.

«Skal vi ta en tur bort på Elgsletta?»

Så finnes det mere konkrete, navn som Trefoldighetskirken og Kristparken.

Det er nærmest en rutine å stikke innom de mest brukte plassene. Det går i alt fra heroin, amfetamin og benzodiazepiner til alkohol – og gjerne en blanding av det meste. Så vi driver med vekking av utslåtte kropper i det vi kaller ugreie stillinger.

«Du må opp og gå, nå tar jeg tak i armen din og så prøver vi å få deg på beina».

Vi utvikler en egen evne til å skanne områder og legge merke til dem i målgruppene våre som ser ut til å være betraktelig mer enn moderat rusa. Med det mener jeg at de framstår som for overstadig rusa, og muligens ikke i stand til å ta vare på seg selv.

Oppsøkere i Uteseksjonen blir vant. Svært vant. Til lidelseshistorier, utfordringer med hjelpeapparat, ambivalens hos brukere, utfordringer hos brukergruppa med å forholde seg til tid og retningslinjer. Veldig tung rus er sin egen utfordring. Når er det en overdose? Denne grensa ligger høyere i målgruppene våre enn hos de fleste andre.

«Vi opplevde kvinnen som tungt rusa. Snøvlete tale, falt kontinuerlig ut av samtalen, hang med hodet og holdt tidvis på å sjangle ut i bilveien. Hun var tilsnakkenes og stod oppreist.»

Hadde venner eller familie av folk flest passet inn i denne beskrivelsen, ville nok mange av oss tenkt at vedkommende var overdosert. Hva skiller rusa og overrusa? Her kommer igjen spørsmålet om hva som er overdosearbeid inn.

Et av Uteseksjonens team oppsøker mindreårige barn og unge i Oslo sentrum. Det være seg de unge vi kaller byvankere fra ulike miljøer på Oslo S, eller enslige mindreårige migranter i bykjernen. Dem oppsøker vi ved å ta kontakt, stille spørsmål, se og koble på hjelpeapparat. Håpet er å etter hvert skaffe de yngste trygge rammer, og å begrense sårbarheten deres; stoppe og reversere en negativ utvikling. Dette er også en del av forebyggende overdosearbeid. Se de unge, være trygge voksenpersoner, som for en del av dem trengs så sårt. Se og håpe – og arbeide mot – at de aldri kommer til rusbruken, til den kritiske overdosen.

Når starter forebyggende overdosearbeid? Er det først når en starter hjerte- og lungeredning, og ringer AMK? Eller kvalifiserer det som samme slags arbeid også å være til stede i utsatte områder – og å føre tilsyn – der det brukes rusmidler?

«Vi var ikke bekvemme med å skulle gå fra vedkommende da rusnivået opplevdes som så høyt at vi var usikre på hvilken vei det ville gå. Vi valgte derfor å bli en stund til for å se an utviklingen.»

Vi arbeider iherdig med å danne tillit og et godt arbeidsforhold til brukerne våre. Dette kan ta lang tid. Dette er forebyggende overdosearbeid. Den gangen klienten mister kontroll, og det omsider gjør mer vondt enn godt, da håper vi at de tar kontakt. Et av våre beste verktøy er romslighet og tid til at endring tar tid, samt god kompetanse om hjelpeapparatet og hvordan nå fram dit. Dette er en del av forebyggende overdosearbeid. Bygge relasjoner i håp om å snu, før den kritiske overdosen melder sin ankomst.

Et annet av Uteseksjonens team kjenner mange gamle. «Gamle», forstått som i alderen 25 pluss, hovedsakelig dem med lang og tung ruskarriere. På lik linje med oppsøkerne i øvrige team bygger vi her opp forhold over lang tid. Vi legger vekt på skadereduksjon.

Hva ligger i det? Har vi gitt opp? Har klientene gitt opp? Nøktern optimisme! En balanse mellom å ta tak i og utnytte glimt, se muligheter, og å realistisk ha forventninger som er godt jorda. Utslåtte voksne, med somatiske og ofte psykiske plager. Hva kan vi få til? Hva vil øke livskvaliteten? Hva vil holde vedkommende i live? Mål om rusfrihet, men ønsker alle å bli rusfri? Vi må gå ved siden av brukeren, og ikke løpe foran. Se etter langsiktig forebyggende overdosearbeid, sammen med akutte, nødvendige tiltak.

«Jeg har nesten ikke årer igjen, så i går måtte en kamerat sete i halsen på meg».

«Har du vurdert å røyke heroin istedenfor? Jeg har røykepapir i sekken».

«Pass på hverandre da, det ser ikke ut til at du trenger å fylle på med mere dop med det første?».

«Ble du løslatt i går? Da er overdosefaren svært høy, husk på det».

«Har du opplæring i bruk av nalokson? Det kan du få av oss!».

«Tilhører du Oslo? Bruker du sprøyterommet?»

Overdosearbeid for medarbeidere i Uteseksjonen innebærer mye. Alt fra innholdsrike samtaler om rus og motivasjon for å unngå overdose, til å bedrive hjerte- og lungeredning mens en amfetaminhøy type brøler offeret i øret: «Nå må du se og våkne, for det står ei deilig dame her som vil suge deg».

Så er det alt midt imellom. Vekking av personer som kommer seg greit på beina, følge dem til legevakt for hvile, smertestimulering i håp om at de kvikner til, og optimistiske spørsmål om siste inntak av rusmidler og av hva. Optimistiske i den forstand at vi sjeldent får troverdige svar. Det er fort gjort å glemme. Utdeling av røykefolie til inntak av heroin, togbilletter til hjemkommune, bekymringsmeldinger og trening i førstehjelp. Noen ganger får vi kjeft for at vi har ringt ambulanse og ødelagt rusen. Men stort sett får vi skryt for det nitide arbeidet.

Vi er bare én av aktørene. Et annet team konsentrerer seg om unge misbrukere i alderen 18 til 25 år. Unge voksne med ulik bakgrunn, ulik ruserfaring og ruskarriere. Mange med erfaring, på godt og vondt, med barnevern og annet hjelpeapparat. Mer eller mindre drevne i Oslos åpne russcener, sårbare for det meste som befinner seg i denne finstua. Sårbare for overdoser. Det være seg på dempende eller stimulerende midler.

Når vi som arbeider i Uteseksjonen sier at vi driver «oppsøkende sosialt arbeid blant barn, unge og voksne i Oslo sentrum med et rus- og kriminalitetsforebyggende perspektiv», da gir ikke disse ordene så mange bilder i hodet. Generelt sett er det dette vi holder på med. Men det er lettere å beskrive arbeidet med konkrete hendelser.

Arbeidet vårt er vanskelig å måle, men som jeg er stolt av å si dette: Det oser av engasjement og kunnskap.

Derfor er vi godt kjent på steder som Butten og i Vollgrava. Vi er der oftere enn du tror.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge november 2015.