Jeg har spilt et skuespill i mange år

Silje Nordnes (31), radiovert

Det er et øyeblikk jeg husker veldig godt. Det var en dag i tiende klasse, jeg satt i klasserommet. I det ene øyeblikket er jeg helt vanlig, sånn som jeg selv definerte meg. Plutselig var det akkurat som om hele verdensbildet endret seg, idet jeg sitter og ser på ei jente i klassen.

Jeg tenkte: «Å, shit. Fuck my life». Det var faktisk litt sånn panikk, for da innrømmet jeg antagelig noe for meg selv som jeg hadde tenkt på lenge. Det slo meg helt ut, som om jeg hadde brukt feil styrke på brillene. Og så tok jeg på meg nye briller og tenkte: «Jøss, er det sånn verden ser ut?» I dag er dette problemfritt for meg, så det er absurd å tenke på at det var som verdens undergang da jeg innså at jeg var lesbisk.

Tiden etter besto av å fornekte, fornekte, fornekte. Jeg var usikker, og det er naturlig. Det var et så stort brudd med den jeg trodde jeg var. Jeg hadde alltid vært veldig opptatt av gutter og kjærlighet. Det jeg så for meg, på filmer og i bøker, var den klassiske historien om en mann og en dame. Plutselig var jeg ikke lenger en del av det bildet, eller den planen jeg hadde lagt for meg selv. Jeg ble redd for at det aldri kom til å skje. At jeg aldri kom til å møte noen jeg elsket – og som elsket meg tilbake.

Etter hvert ble jeg gradvis mer sikker. Jeg valgte likevel å ikke forholde meg til den delen av meg selv. Jeg kunne møte gutter jeg syntes var kjekke, som jeg hadde god kjemi med. Da tenkte jeg at det er sånn her det skal være, burde være. Jeg holdt på sånn lenge, og tenkte hver gang at denne gangen blir det annerledes, denne gangen får jeg følelser.

Det skjedde aldri, og jeg fikk dårlig samvittighet overfor dem og meg selv. En dag traff jeg ei jente som viste interesse for meg, og jeg fikk følelser for henne. Da ble den delen av meg for stor til å holde skjult. Etter seks år kom jeg ut.

Det var ekstremt befriende, men det var og er også mye å jobbe med. Jeg tenker fortsatt mye på det, at jeg spilte et skuespill i så mange år. Jeg har prøvd å finne ut hvorfor det var så vanskelig for meg, men jeg har ikke et klart svar. Det er en kombinasjon av mange ting: å være litt for opptatt av hva andre tenker, og at jeg var redd for at noen skulle ha noe imot meg. Det er heller ikke sånn at det å komme ut førte til at alle problemer forsvant, at du plutselig sitter på en rosa sky med regnbuer og at alt er fantastisk. Livet fortsetter jo, det – med både små og store utfordringer.

Selv om det er i ferd med å endre seg nå, har det tidligere vært mye negativt forbundet med å være homofil. Som å ende opp alene, eller utfordringene med å få barn. Derfor er det så utrolig viktig å fortelle de historiene om at det er mulig, og kan gå bra. Det å være annerledes tror jeg enhver minoritet kan kjenne seg igjen i. Det er for mange mennesker som opplever hat på grunn av noe man ikke kan noe for. Som når den forrige amerikanske valgkampen handlet om hvorvidt homofile skulle få gifte seg eller ikke, lovforslag ble kastet hit og dit i Russland og det ble diskutert om homofile skulle få gå hånd i hånd offentlig.

Mennesker blir drept på grunn av legning. Siden så mange har noe imot oss, kan jeg av og til få en sånn snikende, ikke rasjonell følelse av at det kanskje er noe galt med meg? Skulle jeg ha vært annerledes? Det er fælt at jeg og andre skal måtte ha sånne tanker. Man kan ikke ta det personlig, og heldigvis er det lettere i dag enn det var før.

Å være radiovert i NRKs P3-Morgen er drømmejobben min. Den passer meg perfekt. Vi kan gjøre masse tull og tøys, men det er også rom for alvor. Jeg kunne ikke ha sittet på radio og fortalt om meg selv og personlige ting som jeg gjør i dag, om jeg ikke hadde kommet ut. Jeg var en følelsesmessig isklump før. Nå deler jeg kanskje i overkant mye, men det pleier jeg å si er fordi jeg var så lukket i mange år av livet mitt.

Nå tar jeg igjen for det!

Fortalt til Aline Bourgetel, fra =Oslos julebok 2016