Jeg har fått fred

Jeg heter Safia Y. Abdi Haase. Mamma sa at jeg ble født i 1959, mens tante sa 1958. Det står 1959 i passet mitt. Jeg ble født i Mogadishu, hovedstaden i Somalia.

Familien min og jeg flyktet til Kenya på grunn av fattigdom. Faren min jobbet som koranlærer, og tjente lite. Vi hadde ikke nok å leve av. Vi vokste opp som en stor familie. Mamma og pappa passet fjorten barn. Det var sykdom og fattigdom. Kun fem av barna overlevde. Jeg er ett av dem.

Som jente i Somalia måtte jeg være lydig. En kvinnes posisjon var svært tydelig, med klare regler. Det var vanlig: Jeg tenkte ikke over det da. Jeg sto opp før fem om morgenen. Da startet dagen; vi hentet vann i brønnen, ved, lagde mat, vasket huset, vasket klær, passet på brødrene våre og gjorde egentlig alt. En kvinne skulle være tilgjengelig for familien og jobbe hardt. Noen ganger hadde vi ikke mat, andre ganger hadde vi mat. Jeg var lykkelig for det, så lenge man var i live var man lykkelig. Etter en lang dag sov vi, så sto vi opp igjen og jobbet. Vi er skapt til å leve og dø, sånn er livets skjebne.

Jeg var ni år første gang jeg ble kjønnslemlestet, noe som er en tradisjon i Somalia. Jobben var tydeligvis ikke utført bra nok, så det skjedde igjen da jeg var ti. Vi var tre jenter den første gangen. En kvinne hadde reist fra Somalia til Kenya for å gjøre det. Det var naturlig for meg, det var jo noe alle måtte gjøre, det var veien man må gå. Jeg husker at mamma satt og holdt meg fast, og sa: «Nå må du være flink jente.» Pappa ville ikke at de skulle gjøre det. Det var jo ikke noen skikk ifølge koranen. Mamma svarte: «Hvem vil gifte seg med henne om hun går rundt med skammen? Hun kan ikke sitte i ro om hun har klitoris. Gå vekk, du har ikke noe med dette å gjøre.» Så ble det utført uten bedøvelse. De skylte med sprit.

Da jeg fylte 18 måtte jeg giftes bort, det var allerede sent til å være en afrikansk kvinne. Jeg ble tvunget til å gifte meg med fetteren min, og vi var gift i 16 år. 16 år med en brutal mann som jeg ikke ville ha. Han ga meg mine tre vakre døtre. I alle år hevnet han seg på meg, fordi jeg ikke ville være med ham, og fordi jeg ikke ga ham noen sønner. Hva kan jeg si? Livet mitt har vært veldig voldelig.

En kveld endret alt seg. Etter å ha blitt brutalt slått, dro jeg hjem til foreldrene mine. Jeg gikk blødende, med barna mine etter meg, og sa: «Nå er det nok. Jeg vil ikke mer, han kommer til å drepe meg.» Faren min samlet brødrene mine og flere menn fra landsbyen, dette måtte diskuteres. Konklusjonen ble at jeg måtte reise hjem til mannen min, min jobb var å være hans kone. Jeg nektet. Da reiste broren min seg for å slå meg, men først sa han: «Om du dør, er du bare en uren hund som dør. Dra hjem til mannen din.» Tenk å bli fortalt det av sin egen bror? Han hadde også slått meg i alle år. Der og da fikk jeg et vendepunkt. Broren min kom mot meg, klar til å slå meg foran alle disse mennene. Jeg reiste meg og slo broren min så hardt at han falt i bakken. Dermed var det bare å få med seg ungene og løpe. Hvor skulle jeg? Jeg hadde slått en mann foran flere menn i landsbyen. Jeg var livredd og hadde ingen valg, annet enn å dra hjem. Mannen min kom hjem og tok et grep rundt halsen min, nesten så jeg ble kvalt. Så skulle han voldta meg som straff. Hadde jeg ikke vært sterk nok denne kvelden hadde jeg blitt drept. Jeg tok frem en lommelykt, og slo løs. Han gråt som en liten unge. Så løp jeg, og han løp etter. Jeg slo igjen så han falt ned på bakken. Da sa jeg: «Nå skal du ikke reise deg opp, om du gjør det, så dreper du meg, eller så dreper jeg deg. Nå er det nok.»

Jeg tok med ungene mine, en i hver arm, og en på brystet. Vi ruslet ut i den afrikanske natten. Halsen verket, hodet surret. Jeg hadde slått to menn. Hvor skal jeg ta med ungene mine? Du har ingen rettigheter som kvinne. Jeg kom meg til en politistasjon, og fikk samme beskjed som alltid: «Vi kan ikke hjelpe deg, dette er mellom mann og kone. Dra hjem så blir alt bra igjen.» Jeg ble der over natten, og fant et barnevernsenter dagen etter. En ting visste jeg, og det var at jeg ikke skulle hjem igjen. Men reisen var ikke over.

En dame i barnevernstjenesten så hvilken forfatning jeg var i. «Kom, så skal vi hjelpe deg», sa hun. Likevel sa de først det samme: at jeg måtte hjem igjen. Det var ikke et alternativ for meg. En annen ansatt der, en kenyansk mann, fikk ansvar for å hjelpe meg med papirer og pass for å reise. Alt var klart, men denne mannen måtte først voldta meg tre ganger på kontoret sitt. Det var hva det kostet meg å få papirene, så jeg kunne komme til Norge.

Det er sårt og vondt å snakke om alt dette, men fortiden min har gjort meg til den jeg er i dag. I dag er jeg heldig, og lykkelig. Jeg klarte å ta livet mitt vekk fra den mannen. Nå har jeg mine tre døtre, en snill mann og et trygt liv i Norge. Jeg kom hit da jeg var 34 år. Jeg ble plassert på et flyktningmottak. Det var flere blokker opp en liten bakke: Blokk A, blokk B, blokk C, blokk D og blokk E, der bodde alle fra Afrika. Ingen ville ha oss der, og det ble gjort klart via et skilt utenfor den eneste nærbutikken: «Africans, go home». Barna fra Afrika fikk ikke leke med de andre på lekeplassen. De ble frosset ut på skolen. Da dro jeg dit, og fortalte hele klassen om dem og meg. Så inviterte jeg alle barna til oss i blokk E. Plutselig var blokk E fylt med barn fra alle land, med mat og overnattingsbesøk. Fremmedfrykten forsvant. Jeg var veldig nysgjerrig og aktiv. Jeg ville lære, studere og gi barna mine en mulighet til å få et trygt liv her i Norge. I dag har mine tre døtre kreative og gode yrker, og jeg har blitt bestemor til en fantastisk liten jente.

Norge har gitt meg muligheter. Jeg har fått utdanning som sykepleier, jeg har fått fred. Jeg får bestemme selv. I dag jobber jeg i stiftelsen Amathea, en landsdekkende helsetjeneste. Der jobber jeg med kvinnehelse og somaliske kvinner. Jeg har vært med i utformingen av regjeringens «Handlingsplan mot kjønnslemlestelse».    I morgen reiser jeg til Somalia, mitt land, for å snakke om temaet der. De har sett at jeg har arbeidet med dette siden 2005, og de vil drøfte problemet med meg. Det er rørende. Kjønnslemlestelse tilhører ingen steder, og ingen religion sier at man skal endre kroppen fra det den er, eller slå kvinner. Vi trenger mer kunnskap om tradisjon, religion og anatomi. Jeg har dedikert mitt liv til å jobbe med og for kvinner. Vi må bekjempe en slik brutalitet. Jeg tenker mye på alle kvinnene som er igjen i Afrika, med et liv likt det jeg hadde. Vi har en lang vei å gå.

Jeg har min fortid å bære på, vi har alle våre byrder. Livet går videre. Det å bli sett og satt pris på er veldig viktig. Uavhengig av hvor man kommer fra og hva man har opplevd. Ikke se på alle flyktninger som en byrde. Vi må ha verdier som bygger på respekt, aksept, toleranse og solidaritet.

Jeg er ikke er en innvandrer. Jeg er ferdig vandret. Vi er alle medvandrere, så la oss vandre sammen på denne kloden, gjennom godt og vondt.

Fra =Oslos julebok 2016.