Jeg fant min indre motivasjon for å slutte
Isabel (20), i forandring
Jeg tenkte ofte at «hvis ikke min egen, ekte mamma ville ha meg, hvordan kan da noen andre ville ha meg?» Jeg tror egentlig ikke at jeg var så innmari sint hele tiden, mer lei meg. Det at jeg har vært så lei meg har jeg løst med å være sinna.
Jeg har vært en «sint kid» helt fra starten, og hatt vansker med å uttrykke meg selv på en god måte. Barndommen min var styrt av meg selv, impulsene mine og sinnet mitt.
Jeg er adoptert fra Colombia. Jeg vokste opp litt utenfor Hamar. Jeg tror ikke foreldrene mine visste helt hvordan de skulle håndtere det, så det endte med at de sluttet å si nei. Det har vel ført til at jeg ble en bortskjemt drittunge. Det er kanskje å overdrive litt, men jeg tror likevel det er noe sant i det. Jeg tror ikke det er sunt for et barn å ha så mye makt over sine foreldre i så mange år, da går man glipp av at voksne skal være dem som bestemmer. Dermed har jeg slitt mye med grenser og autoriteter.
Rusen begynte så smått, som man sier, med hasj. Da var jeg 13. Jeg ruset meg fordi jeg var urolig og slet med å slappe av. Tenårene var preget av rus, trøbbel hjemme, mobbing og selvskading. Barnevernet ble koblet inn. Jeg har bodd på flere institusjoner for ungdom med atferds- og rusproblematikk. Jeg skjønte etter hvert at jeg hadde et større rusproblem enn det jeg trodde selv.
Jeg slet lenge med å ville bli rusfri. Jeg fant ikke en indre motivasjon til å slutte. Til én dag. Før bodde jeg med to ungdommer som var skikkelig på kjøret, de hadde hatt en hard oppvekst og brukte mye heroin. De var mennesker jeg tenkte var helt ødelagt, og aldri kom til å overleve. En dag traff jeg hun ene tilfeldig i byen, en stund etter at vi hadde bodd sammen. Da fikk jeg høre at både hun og han andre hadde vært rusfri i ett år, og virkelig begynte å få orden på livet.
Det var som lyn fra klar himmel å få vite det, og det endret meg. Jeg tenkte at om disse menneskene, med sitt utgangspunkt og sitt rusmisbruk, klarte det, da måtte jeg skjerpe meg. Jeg kunne faen meg klare det, jeg også. Da fikk jeg den motivasjonen jeg lenge hadde trengt: Jeg ville slutt for min egen del. Det er ikke enkelt. Jeg har gått på noen sprekker, men jeg må bare fortsette å overbevise meg selv om at jeg har det bedre uten å være forelsket i rusen.
Jeg vet ikke om jeg er fornøyd med meg selv ennå, jeg har lenge tenkt at alt negativt som har skjedd har vært min egen feil. Jeg har sett mye ned på meg selv.
Forandringsfabrikken har hjulpet mye på mine egne tanker om meg selv. Jeg husker godt det første foredraget jeg holdt med dem. Jeg delte mine erfaringer og tanker. Det ble en enorm respons, folk gråt og ble veldig påvirket av det jeg sa. Dette førte til at jeg ble tryggere på meg selv, og at jeg må slutte å tenke at «alt er min egen feil».
I dag er jeg en «proff» i Forandringsfabrikken. Forandringsfabrikken er en stiftelse som jobber med å forbedre systemer i Norge. Vi har mange ulike proffer. Som; barnevernsproffer, skoleproffer, psykisk helse-proffer og lignende. Jeg er proff med erfaring fra mange av disse systemene. Å være en proff vil si at du har kunnskap om, og har fått kjenne på kroppen, for eksempel det å være på institusjoner, i barnevernet, å slite med psykisk helse, vold eller voldtekt. Vi ungdommene som er med i Forandringsfabrikken er med på å holde foredrag om disse temaene. Målet er å skape en forandring. Vi får snakke foran politikere, være med på møter og si akkurat hva vi tenker om opplevelsene våre. Det er fint å bli tatt alvorlig og å bli hørt.
Drømmen min er å kunne åpne en egen institusjon for ungdom som sliter. Den skal være bygd på kjærlighet. Der skal man bruke hjertet, og bruke mer tid på å kartlegge årsakene til at ting har blitt som de er, istedenfor å jobbe med symptomer og oppførsel.
Fra =Oslos julebok 2016.
11 kommentarer
Mette
Silje: Jeg leste det du skrev. Har man problemer så man er nødt for å ruse seg for å glemme så har det INGENTING med hasjen å gjøre at man tyr til sterkere saker. Hadde perseoner medså sterke problemer startet rett på alkohol så hadde de mest sannsynlig enten drukket seg ihjel (da alkohol faktirk er det farligste rusmiddelet), eller startet med Heroin uansett. Så man kan ikke si at Hasj er inngangsporten. Jeg var også skeptisk til det og mente det i en stund. Men har man store nok lidelser og ikke klarer å styre de vekk med terapi eller annen hjelp så er det veldig lett å få hjelp fra rus. Hilsen en som ikke har prøvd.
Jane Doe
Så er det vell hennes feil at hun prøvde sterkere stoffer, jeg har nå ivertfall noe som heter selvkontroll 😉 Hvis du ikke har det å begynner med sterkere stoffer så er det ikke hasjen sin feil, det er din egen feil. Ha litt selvinnsikt og ikke prøv å skyld på noen/noe andre/annet.
Gina
Du hadde ikke nok selvkontroll til å unngå å skrive unødvendige kommentarer da eller;)
Camilla
Det er ikke lett å bare gå og skaffe seg litt selvkontroll eller selvinnsikt, dessuten, om selvinnsikten er f eks “ingen vil ha meg,” som hun skriver, vil livet føles meningsløst og man vil fylle tomrommet med ting som føles godt, f eks rus. Ikke alle har vært like heldige og blitt født inn i en konfliktfri tilværelse. Jeg har full forståelse. Stå på!
Silje
Dere som nevner at hasj ikke er farlig: Altså ja ok, den er sikkert harmløs! Men når man ikke føler hasjen er “sterk” nok til å glemme vonde følelser (eller andre grunner) så man prøver sterkere saker, så er vel hasj på en måte begynnelsen av andre og sterkere rusmidler? (Siden hasj regnes som narkotika, noe f.eks morsmelk ikke er). Hasjen er kanskje ikke fysisk grunnen til man går til sterkere saker, men er likevel der man begynte. Fryktelig få mennesker som starter rett på heroin, så hasj KAN være starten på mye.
Sterk og fin historie! Sånne historier må mer ut i samfunnet, for det er alt for mange som er i samme sko.
Marit MA
Hei, dere som kritiserer Isabel for å beskrive sin rushistorie slik hun gjør. Det er jo slik hun opplever det! Bra intervju, ærlig og med selvinnsikt. Stå på Isabel!
Hamar venn
Takk for at du deler din livshistorie med oss. Jeg vil bare skrive en liten kommentar til Marie og “Ola Norman”. Hvis dere har lest hele artikkelen, så står det ikke et sted at hasj var det som ødela denne personens liv. Hvis du mener at 9 av 10 mennesker som røyker har et tilnærmet normalt liv, kan du heller tenke at denne artikkelen er for den siste personen som trenger det. Hun skriver tydelig at hun har hatt problemer med selvfølelse, sinne og sorg siden hun var liten. Bakgrunnen for dette og det som har skjedd gjennom hele livet hennes førte henne dit hun havnet. Det viktige her er å se hele konteksten. Det at Isabell har kommet dit hun er i dag, var grunnet hennes indre motivasjon, samtidig som hun får vokse gjennom Forandringsfabrikken. Dette er stort. Vi heier på deg Isabel.
Jane Doe
Litt frustrerende at du skylder på at det er hasjen som var grunnen til at du begynte med sterkere stoffer når teorien om at hasj leder til sterkere stoffer er blitt motbevist 🙂 Det er det samme som å si at alle narkomane begynte med morsmelk så morsmelk leder til heroinavhengighet så såklart må morsmelk bli ulovelig, eller? Idiotisk argument spør du meg. Hasj har ikke drept en eneste person i historien, tidligeste bruken for hasj er for 5000år siden, er bare for ca. 100år siden at det ble ulovelig. Men så foretrekker jo mesteparten av befolkningen å drikke seg driting 🙂
Camilla
Usaklig eksempel om morsmelk
Ola Normann
Så bra du har fått livet ditt på stell:) MEN slike innlegg ødelegger for den store majoriteten av oss som røyker med å bli akseptert av samfunnet. 9av10 som røyker er veldig oppegående medlemmer av samfunnet. Det er ikke hasjen som ødela deg, det er miljøet.
Marie
Hvordan har hasjen ødelagt deg?