Jeg er hiphop-bestefar

Steven Strickmann (74), rapper.

En dag skal jeg ta en telefon til New Yorks beste rappere. Jeg skal utfordre dem til en duell.

Livet er rett og slett for kort til å sitte hjemme og kjede seg. Min kone gikk bort for noen år siden. Ungene mine har for lengst etablert seg med egne liv på forskjellige kanter – en av sønnene mine er blitt prest, og har sin egen menighet. Plutselig kjente jeg litt på følelsen av ensomhet, ettersom jeg var blitt enkemann.

Så én deg sa jeg til meg selv: «Steven, det er på tide å gjøre noe nytt, ha det litt moro før livet er over.» Jeg bestemte meg for å bli rapper, siden jeg tross alt er fra Brooklyn. Sammen med Bronx er dette stedet hvor hiphopen oppstod.

Muligheten min kom i et bryllup på Voss. Jeg var der for å se niesen min gifte seg med en musiker i bandet The Real Ones fra Bergen. I middagen holdt alle flotte taler på norsk, som jeg ikke forstod noen ting av. Så jeg bestemte meg for å gjøre noe annet. Niesen min er leder for Vossajazz, så det var jo i en rett setting dette her, å være litt vågal og eksperimentell. Jeg tenkte at det bare var å gi gass. Hvis jeg dreit meg ut så skulle jeg jo uansett reise hjem til USA igjen. Jeg kunne godt leve med å være han rare onkelen fra Amerika.

Heldigvis gikk det over all forventning. Gjestene ble fra seg av begeistring. En av dem arrangerer en minifestival for metallband. Han inviterte meg til å komme og rappe på festivalen hans på Askøy, en øy som ligger like utenfor Bergen. Der pleier det å komme en masse band. De spiller konserter langt ute i skauen. Jeg tok utfordringen og laget en egen tekst til dem også. Dermed startet det hele. Etter det har jeg reist rundt i verden og rappet. Per i dag er jeg verdens nest eldste hvite rapper. Det er en kar på 79 som kaller seg for Bitcoin som er eldre. Hvis jeg bare lever lenge, nok blir jeg den eldste til slutt.

Det store vendepunktet kom på Periferifestivalen. Den arrangeres ute i havgapet, på en øy vest for Bergen. Jeg skulle møte The Real Ones. De var på turné. Idet de kom fortalte jeg dem at jeg hadde skrevet en rap til dem. Jeg la til at jeg tenkte å fremføre den for dem på festen etter konserten. Svaret var at de heller ville ha meg til å framføre den på scenen før deres egen konsert. Jeg må innrømme at jeg var veldig nervøs da jeg gikk ut på scenen. Men da jeg tok mikrofonen og ropte «What’s up Norway», var det som om alle bitene bare falt på plass.

Det kicket jeg fikk av å stå foran tusenvis av mennesker som responderte på alt jeg gjorde, var noe av det største jeg har fått noen gang. Jeg måtte ut igjen og få mer. Jeg ble fullstendig hekta på den følelsen du får når du står på en scene slik, jeg ville bare ha mer.

Hver gang jeg opptrer passer jeg på å få det filmet, sånn at jeg kan legge det ut på nett. Vennene mine hjemme i USA og fans skal få se meg på scenen. Det morsomme er at hver gang jeg opptrer i Norge så møter jeg nye familiemedlemmer. De kommer for å se meg. På en festival i Sogn møtte jeg en datter av konas søskenbarn fra Voss. Jeg hadde ikke møtt henne før. Hun hadde hørt mye om «onkel Steve» fra Amerika.

Norge har alltid hatt en sentral plass i livet mitt. Samtidig som jeg opptrer rundt omkring, lærer jeg mer om familien til min kone og hjemlandet hennes. I Brooklyn var det et område som ble kalt for Lapskaus Boulevard. Denne bulevarden besto av noen kvartaler i 8th Avenue. Her bodde nordmennene. I dag har kineserne overtatt denne delen av Brooklyn også. Den siste «norske» butikken der ble lagt ned i 2015. Den solgte norske delikatesser, som marsipankake, min store favoritt i livet. Nå får du ikke tak i det mer i New York. Jeg må innrømme at jeg savner nordmennene der.

De første nordmennene kom på 1920-tallet. På 50- og 60-tallet, da jeg vokste opp, bodde det nærmere 100.000 nordmenn der. De fleste av oss var redd for nordmenn, de holdt seg stort sett for seg selv. Vi andre blandet oss. De norske var de litt rare, utskuddene. En irsk venn av meg utfordret en gang en nordmann til en konkurranse om hvem som kunne drikke mest. Han tapte så det sang etter. Så de fleste styrte unna den delen av Brooklyn. Jeg, derimot. Jeg likte farer og oppsøkte dem. Og der møtte jeg min kone. Jeg falt pladask for henne.

For å sette det litt i perspektiv: I dag har vi likestilling. Kvinner kan jobbe stort sett hvor de vil, de kan reise hvor de vil og ta den utdannelsen de vil. I alle fall i den vestlige verden. På 60-tallet var det vanlig blant mine italienske, irske og jødiske venner at kvinnen bodde hjemme hos foreldrene til de ble gift. De kunne utdanne seg til tradisjonelle kvinneyrker som sykepleier eller sekretær. Krigen hadde til en viss grad åpnet opp for å få kvinner i tradisjonelle mannsyrker. Det var mangel på menn på 1940-tallet. Men det vinduet hadde lukket seg da mennene kom hjem igjen fra Asia og Europa.

Du kan tro det var fremmed for oss at to single norske jenter fikk lov av sine foreldre til å reise til New York for å studere i 1963. Og at foreldrene attpåtil hadde betalt for reisen og oppholdet. Dette var helt absurd for oss. Du kan selv tenke deg hvor frigjort de norske jentene var på den tiden, og hvorfor de fleste var livredde for å date dem. Jeg likte som sagt spenningen. Jeg ba henne ut og fikk ja. På den måten ble jeg gradvis mer og mer kjent med den norske kulturen. Jeg prøvde å introdusere henne for de andre kulturene i Brooklyn.

Forskjellen mellom kulturene var stor da. Nordmennene var veldig nøysomme. Det var tydelig at de var vant til å ha lite. En norsk middag bestod gjerne av bare en enkel hovedrett. Hun var oppdratt til å spise opp maten som kom på bordet. Hvis det ble rester, vanket det lapskaus dagen etter. Mat skulle ikke kastes. Slik var ikke italienerne. Hos dem var det overflod av alt. Vi ble en gang bedt hjem på middag til familien til en venn av meg. Forretten var lasagne. Hun gjorde som hun var oppdratt til: å spise opp alt som lå på tallerkenen. Problemet var at hun da var mett etter forretten. Når alle hovedrettene kom på bordet, hadde jo hun ikke plass til mer.

Børsen og Wall Street har vært hjemmet mitt siden 60-tallet. Min jobb var å gjøre det datamaskinene gjør i dag; å være bindeleddet mellom kjøper og selger. Det var vi som holdt oversikten over aksjekursene, og kunne anbefale folk å kjøpe eller selge. Vi skulle følge med på endeløse strimler med papir som hele tiden strømmet inn, slik at vi kunne ligge i forkant av markedet. Jeg har hatt mye moro på børsen. En gang kom daværende president George W. Bush på besøk. Han var ikke så populær blant folket, men vi i finansverdenen elsket ham. Jeg sa til ham: «Takk for at du er vår president», og som takk fikk jeg en klem. En fotograf fulgte ham. Dagen etter ble jeg kalt opp på kontoret. Der fikk jeg bildet av Bush og meg.

Vi hadde en spøk gående. Den gikk ut på å helle talkum på skoene til gjestene våre, slik at du kunne se fotsporene etter dem nede på gulvet. Da presidenten kom, klarte en av kollegaene mine å få talkum på skoene til Secret Service-agentene, så gode var vi. Vi holdt til rett overfor valutabørsen. Den gangen måtte du gå dit om du skulle få tak i fremmed valuta. Det var ingen hemmelighet at de som jobbet på New York-børsen tjente godt. Det var muligheter til å reise rundt og oppleve verden. En kollega av meg skulle til Frankrike. Han ba en nyansatt assistent gå over og kjøpe franske francs for 100 dollar. Jeg tror han misforstod, ja. Han kom tilbake med bæreposer fulle av pølser fra «Frank’s». Det sto jo en pølsevogn utenfor. En hotdog kostet én dollar. Han kom tilbake med 74 stykker, og lovet at han skulle komme med resten når de var varme. Tror han som eide den hadde årets beste dag den dagen.

Oppveksten min var i et jødisk nabolag i Brooklyn på 60-tallet. Rundt oss var det mange med italienske aner. Vi gikk godt sammen. Da vi ble gamle nok, var det mange av oss som gikk sammen og kjøpte oss motorsykler. Vi ble en god gjeng. Vi likte å kjøre rundt på dem, det ga oss stor frihet. På Manhattan var det veldig mye enklere å kjøre motorsykkel på jobb enn å ta bil eller tog.

En dag havnet jeg i en ulykke på sykkelen. Jeg måtte bo hjemme hos mine foreldre noen måneder for å komme meg igjen.

Da jeg traff vennegjengen min igjen, så jeg med en gang at de alle hadde fått seg nye sykler, splitter nye Harley Davidson. Jeg spurte bestevennen min, en italiener som het Ronald «Foxy» Gerote om jeg kunne prøve hans. For en utrolig bra sykkel det var. Jeg tror jeg kjørte rundt på den i over en time, uten hjelm, bare for å kjenne vinden i håret igjen. Etter kjøreturen ble jeg invitert ned i kjelleren hans, for han ville prate litt med meg. Der viste han meg et bord med en stabel sedler som dekket hele bordet. Han sa: «Dette er det du tjener på et år på børsen. Det er det vi tjener på én dag. Du vil ikke heller begynne å jobbe hos oss?»

Mens jeg var borte hadde disse vennene blitt rekruttert til mafiaen. Nabolaget vårt var på vei til å bli tatt over av dem. Området gikk fra å være et velholdt og fint nabolag til å bli et sted preget av vold og narkotika. Ronald Gerote byttet navn til Ronald Jerothe. Han ble en del av Bergin Crew. De opererte ut fra John Gottis klubb: The Bergin Hunt and Fish Club, i Ozone Park, Queens. De var knyttet til Gambino-mafiaen: Han spesialiserte seg på kapring og ran av banker og verditransporter. Jeg takket heldigvis nei til tilbudet, men beholdt kontakten med vennene mine.

Jeg var en av få utenfor mafiaen som fikk lov til å henge på barene deres og å være med dem. Men jeg merket at mafiaen endret dem. Jeg gikk på tå hev for å ikke framprovosere noe bråk. I ett øyeblikk kunne to stykker sitte og drikke sammen, i det neste hadde han ene skutt han andre. En annen venn av meg fikk også henge med. Han var en slåsskjempe og en gambler. Han likte å gå inn på mafiabarer og yppe til bråk, bare for å vedde med dem om han vant slåsskampen eller ikke. En dag bare forsvant han sporløst. Ryktet sa at han hadde yppet til bråk med feil mann.

Mafiaen og politiet hadde fram til da ikke hatt så mye med hverandre å gjøre. Mafiaen hadde holdt dem på en armlengdes avstand gjennom bestikkelser. Nå kunne de ikke kjøpe seg avstand lengre. Politiet beveget seg inn. De foretok flere og flere arrestasjoner av mafiamedlemmer, i håp om at en av dem skulle avslører hvem som drepte denne slåsskjempen. De holdt tett. Den dag i dag er det ingen som vet hva som skjedde med ham. Uansett gjorde oppmerksomheten fra politiet at mafiamiljøet ble mer lukket, og jeg gled bort fra dem. Sånn i ettertid tenker jeg at dette nok var like greit.

Jeg hadde ikke lyst å bli skutt selv. Jeg hadde jo også en god jobb på Manhattan, og en familie jeg måtte ta meg av. En karriere innenfor den kriminelle underverdenen sto ikke på ønskelisten. Det gikk heller ikke så bra med deler av vennekretsen min i mafiaen. «Foxy» ble til slutt skutt av sin gode venn Thomas DeSimone, som hadde datet søsteren hans. Han skjøt «Foxy» tre ganger i hodet på kloss hold etter en krangel.

Noen år etter fikk jeg en telefon fra en annen venn. Han anbefalte meg å kjøpe boken «Wiseguy» av Nicholas Pileggi: Jeg ville nok kjenne igjen masse der. Boken handler mye om mine venner, og deres ferd inn i mafiaen. I filmen «Goodfellas» spiller Joe Pesci Thomas Simone, han som skyter «Foxy». Simone ble selv likvidert av mafiaen for å ha tatt livet av et medlem av Gambino-familien, uten tillatelse fra ledelsen. Noen år senere kom boken «Surviving the Warzone: Growing Up East New York Brooklyn» av Richard Quarantello. Der er jeg med. Gjengen vår var med i en slåsskamp mot en gjeng bestående av sønner og nevøer av ledende mafiamedlemmer. Jeg tror det var denne slåsskampen som gav oss respekten fra mafiaen. Som igjen gjorde at vennene mine ble rekruttert inn.

Livet mitt er fullt av vendepunkter. Jeg har sett og opplevd mye. Det forsøker jeg nå å bruke i musikken min. En dag skal jeg sende noen meldinger til 50 Cent eller Jay-Z og Nas, og utfordre dem til en «rap battle»: De skal vite at de ikke er de eneste fra New York som kan rappe.

Fortalt til Thomas Anthun Nielsen, fra =Oslos julebok 2016.