Jeg drømmer om rettferdighet

Florin Ceraru (22), gatemagasinselger 

Da jeg var liten, drømte jeg om å bli advokat. Forsvarsadvokat. Jeg ville ut og forsvare mennesker mot urettferdighet.  

Jeg vokste opp i Romania. Min far var i full jobb, og jeg gikk litt på skole. Jeg er den eldste av seks søsken. Jeg så for meg å begynne med jus da jeg ble stor. Det er så mye urettferdighet der ute. Jeg ville bruke lovene for å endre på det.

Som liten så jeg for meg at jeg gikk rundt i dress og jobbet på et stort advokatkontor. Som liten drømmer man alltid stort. Fordelen med å være liten er at man ikke vet om alt som skjer der ute i verden. Du kan tillate deg å drømme. Virkeligheten kom uansett til meg som ung. Jeg har to søstre som er psykisk utviklingshemmet. Jeg blir oppgitt av å se hvor lite hjelp og støtte min familie får i hjemlandet. Her i Norge har dere et godt utbygd hjelpeapparat. Det står klart til å hjelpe mennesker som får det vanskelig i livet. Slik er det ikke der jeg kommer fra. Helsevesenet er for dem som har penger. Har du ikke det, får du heller ikke hjelp. Dermed faller hele byrden på familien. Den kan være tung, for en familie som ikke har mye å rutte med i utgangspunktet. Planen vår var at vi ungene skulle få oss en utdannelse, slik at vi kunne få gode jobber og dermed bidra.

Det første hinderet kom allerede da jeg var 15. Jeg fikk tuberkulose. Familien min besluttet at vi skulle flytte til Spania, slik at jeg kunne få behandling der. I Romania fikk vi ikke noe hjelp, så det var bare å flytte. I Spania fikk jeg både skolegang og behandling. Jeg skulle kunne reise hjem igjen og forhåpentlig fortsette skolegangen. Uheldigvis gikk det ikke på den måten.

Faren min døde da han var 38 år gammel. Han var alkoholiker, men klarte til tross for det å jobbe slik at han kunne fø familien sin. Da han var borte var det plutselig opp til meg å være mannen i familien, og dra ut og skaffe penger til mor. For meg var det ikke et spørsmål om jeg skulle gjøre det eller ikke. Det var min plikt. Hun er min mor, hun har gitt meg dette livet og jeg elsker henne. For meg er dette min misjon her livet. Tjene penger til familien min, slik at de kan få et godt liv. Jeg har lovet min mor at jeg skal ta vare på henne til hun ikke er her mer. Sånn er det å være den eldste sønnen i familien.

Dermed stod jeg der. 17 år gammel i en fremmed by, med et gatemagasin i hånden. Jeg skulle nå bo i Göteborg. Jeg hadde begynt som selger av Faktum, som er gatemagasinet der. Jeg må innrømme at det ikke var kjekt å være så ung i en fremmed by, med så masse ansvar.

Det er vanskelig for en ung mann å være langt unna dem man er glad i. Det var heller ikke så kjekt å gi opp sin egen drøm. Men av og til gir ikke livet deg det du ber om. Du må bare spille med de kortene livet deler ut, og gjøre det beste ut av det. Ferden gikk videre fra Göteborg via Oslo til Bergen, hvor jeg nå fortsatt er gatemagasinselger. Fordelen med å reise er at jeg nå snakker fem språk. Heldigvis lærte jeg meg å lese og skrive også. Det har vært utrolig viktig for meg. I Oslo stod det masse hyggelige damer klare med bøker og skrivesaker, slik at jeg fikk lære. Det å snakke språket er en utrolig stor fordel når du jobber med salg. Pluss at jeg alltid er blid og glad. Folk liker å kjøpe magasiner av en selger som smiler. Jeg liker å spre litt glede til dem rundt meg, jeg tror det er med på å skape en bedre verden.

Min mor mottar cirka 2000 kroner i måneden i støtte fra myndighetene. Hun har behov for 10.000 til, for å dekke husleie, strøm, gass, mat og klær. Alt dette forventer familien min at jeg sender til dem, hver eneste måned. Det er ikke bare min mor og mine fem søsken jeg må tjene penger til. Jeg har tre søstre og to brødre. Håpet er at når brødrene mine er gamle nok, kan de få seg en jobb og være med og hjelpe til. Som eldstesønnen faller mest ansvar på meg. Jeg har også en onkel og en tante som av og til trenger min hjelp. Jeg og min kone må altså hjelpe åtte stykker hver måned, i tillegg til å dekke våre egne utgifter. Samtidig har vi lyst til å spare opp til vårt eget liv. Få råd til et hus, tomten har vi allerede. Jeg trenger ikke å bli millionær. Jeg tror ikke penger gjør livet noe lykkeligere, men jeg tror at man ikke blir lykkelig om man hele tiden mangler penger til basistingene.

Min kone og jeg har bestemt at vi ikke skal få barn før vi har fått et bra liv. Veldig mange vi kjenner får barn tidlig. Vi vil gi barna våre et bedre liv enn det vi selv lever. Det livet får man bare gjennom å gi barna utdannelse. Så vi må ha ting på plass: en jobb, et hus og en fremtid.

Livet vi lever nå er hardt. Det er masse jobb. Jeg stiller klokken 10.00 for å sikre meg en god salgsplass. Systemet her i Bergen er veldig rettferdig. Alle som kommer, trekker om rekkefølgen. På den måten kan alle få en god plass. I Göteborg var det slik at du fikk en plass når du begynte, og den beholdt du hele tiden. Dermed hadde de som begynte tidlig sikret seg de beste plassene. For oss som kom senere var det ikke de samme mulighetene. Dermed kom rettferdighetssansen fram i meg igjen. Jeg måtte bare reise videre.

Av og til får vi gode salgsplasser, av og til er det andre som får dem. Det er rettferdig. Så jobber vi gjerne til ut på ettermiddagen, før vi drar ut og spiller trekkspill på kvelden. Når vi er ferdig for kvelden er det ikke mye tid til annet. Nå bor vi hos noen venner. Vi håper å finne noe eget. Jeg skulle gjerne tatt med min kone ut og funnet på noe. Men alt er så dyrt her i landet. Alle pengene vi tjener går med til å hjelpe folk andre steder. Men vi står nå på. Hver dag. Men jeg gir aldri opp drømmen om en dag få et godt liv, sammen med familien min.

Ingen skal gi opp drømmene sine.

Fortalt til Thomas Anthun Nielsen, fra =Oslos julebok 2016.