Jeg ble med Andy på jobb
Hvordan er det å stå og selge =Oslo? Jeg bestemte meg for å oppleve det sammen med en av selgerne.
Jeg møter Andy i =Oslos salgslokale i Skippergata. Han smiler stort, og spør om jeg er klar for å være med ut og selge magasiner. Andy er 24 år gammel. Han har solgt =Oslo i omtrent et halvt år. Andy er rusavhengig. Han har vært mye hjemløs i Oslo. Nå bor han midlertidig hos en kompis som også selger =Oslo.
Andy og jeg starter med å kjøpe bladene vi trenger, deretter setter vi kursen mot selgerplassen han har fått tildelt ved Stortinget. Den plassen har han halve dagen. Så må han eventuelt tilbake til butikken og be om denne plassen på nytt, eller et annet salgssted.
Vi blir enig om å diskutere litt strategi på veien. Jeg trenger å lære Andys tips og triks. Hva må til for å være en god selger?
Ifølge Andy er det flere avgjørende faktorer.
– Det er viktig å se ordentlig og våken ut. Jeg synes ikke man skal ruse seg rett før man skal selge. Man må være hyggelig, og si høflige ting. Om noen sier nei takk, så svarer jeg alltid: «Den er grei, ha en fin dag». Om noen sier at de har kjøpt bladet allerede, takker jeg dem for at de har støttet en god sak. Man må tenke logisk, hvilken retning kommer det mest mennesker fra? Jeg prøver også å sjarmere damene litt, det kan hjelpe, sier Andy lurt.
Vi kommer fram til plassen vi skal stå, og begynner å selge. Andy går rett inn i selgermodus. Det tar ikke lang tid før noen kommer bort og kjøper et blad av ham. Vi gir hverandre en high five, og fortsetter. Jeg merker at forbipasserende kaster blikk. Noen kommer umiddelbart bort og spør om hvorfor jeg står der og selger =Oslo. Det kunne like godt ha vært meg som hadde havnet i en slik situasjon, som det er Andy.
Vi snakker om hva Andy ikke liker med å selge =Oslo.
– Det verste er når folk bare overser meg. Da føler jeg meg litt dårlig. Det er så mye bedre å gi et lite smil, eller å bare si nei takk. Jeg liker heller ikke at folk synes synd på meg. Det er ingen grunn til det, for jeg har det bra på min måte.
Tida går, salget går treigt. Kulden trenger gjennom klærne mine, jeg begynner å bli sliten og lei. Jeg har bare stått her en time. Jeg står med bena godt plassert i bakken, et par magasiner i hånda. «Kjøp æææærliik Ossslo», roper jeg høyt, gang på gang. Mange går rett forbi, noen smiler kort, de fleste ser ned i bakken eller bort. Jeg er omringet av mennesker, men har sjelden følt meg så ensom som jeg gjør akkurat nå. Jeg titter bort på Andy. Han smiler, tuller og roper høyt «=Oslo, kjøp =Oslo».
Heldigvis er det noen som faktisk stopper opp og prater, og Andy får solgt en del blader. Mange er nysgjerrige. Flere deler sine egne, personlige historier. En kvinne kommer bort, smiler stort og klemmer Andy. Hun heter Julia. Hun pleier å kjøpe bladet av ham. De to prater en stund.
– Dette er den beste delen av å selge =Oslo. Jeg kommer i prat med hyggelige mennesker. Uten dem som stopper opp og prater hadde ikke jobben vært noe særlig. Det gjelder nok flere selgere enn meg.
Sola har gått ned, kulden er blitt verre. Andy sier han er vant til det. Jeg spør hva han ønsker seg mest. Han er stille en liten stund, før han bestemt sier at han vil slutte å ruse seg.
– Jeg har ingen planer om å være rusavhengig resten av livet. Jeg prøver å kutte ned, og kommer til å slutte en dag. Jeg ønsker meg en normal jobb, og jeg har prøvd å søke noen. Men det er ikke lett med min bakgrunn. Hvem vil ansette meg? Jeg vet at det hadde gått bra, for jeg klarer alltid å stå opp i tide til avtaler. Jeg er veldig bestemt og våken når jeg ikke ruser meg. Jeg håper på å få et eget sted å bo, og å fullføre generell studiekompetanse, så kunne jeg tenkt meg å studere noe musikkrelatert. Det hadde også vært hyggelig å gjenoppta kontakt med familien min.
Salget har tatt seg litt opp igjen. Andy og jeg er faktisk tomme for blader. Da går turen igjen ned til =Oslos salgslokale. Vi prater om alt og ingenting på veien. Vi kjøper nye blader, småprater med andre selgere, og tar turen tilbake til det samme stedet. Andy bestemmer seg for at det er på tide å øke stemningen litt. Han drar frem en liten høyttaler og setter på Michael Jackson. Vi står ved siden av hverandre og danser. Folk smiler og ser på oss, noen kommer bort og kjøper. Andy tar seg en liten, velfortjent pause. Han tar frem et granateple, og lærer meg hvordan man kan drikke av frukten som om det var juice.
Klokka nærmer seg 15.00. Andy spør forsiktig om hvor lenge jeg har tenkt å henge med ham. Jeg spør om han er lei av meg. Han ler høyt og sier at nei, det er han ikke. Men han begynner å få abstinenser. Han vil helst ikke ha med meg videre på det han skal gjøre. Jeg har full forståelse, og takker for dagen med en klem.
Han har lært meg mye på disse timene. Jeg har tilbrakt dagen med en oppegående, målbevisst, arbeidstinnstilt ung mann. Det er vanskelig å se på ham som «en av de svakeste i samfunnet».
Slik ser altså litt av en typisk dag ut for Andy. Han står flere timer og selger magasinet. Så tar han turen hjem. «Hjem» kan være ute, eller som nå, hos en venn. Ofte selger han =Oslo om kvelden også.
Til sommeren tenker han å telte ute på en av øyene i Oslofjorden. I dagene framover ønsker Andy seg flest mulig gode øyeblikk med kundene. Kanskje en av dem er deg?
Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge mars 2016.