Janne strakte seg for langt

Da Janne Andresen begynte med amfetamin kunne hun strekke seg enda lenger for alle andre. Så brast det. Nå drømmer hun om å hjelpe rusavhengige i Kambodsja.

Janne Andresen har alltid vært glad i å jobbe. Den tidligere =Oslo-selgeren har plukket poteter og jordbær, stått i klesbutikk og servert i tesalongen på Steen & Strøm. Ikke minst jobbet hun ti år på Rikshospitalet, fram til 1997.

– Jeg har ikke vært kresen på jobber, og jeg har fått alle jeg har søkt på, sier hun.

På Rikshospitalet jobbet hun med transport og sikkerhet. Så ble hun sykemeldt, av psykiske årsaker. Mens hun var syk lot hun mannen låne nøkkelkortet sitt, for å ta ut penger i minibanken på sykehuset. De ansatte kjente ham fra før. Likevel ble det ansett som et tillitsbrudd.

– De ville statuere et eksempel, og det ble meg. Det var vel en måte å bli kvitt meg på. Jeg vet ikke om de mistenkte at jeg rusa meg. Ingen spurte meg noen gang om dét.

Rusproblemene ble adskillig større etter at Janne mistet jobben. Sin første heroinsprøyte satte hun som 30-åring. Mannen hennes ble hekta på heroin mens han satt i fengsel. Da paret søkte hjelp, møtte de et uventet problem.

– Vi har alltid prøvd å se ordentlige ut. Dermed har vi ramla mellom to stoler. Vi fikk ikke hjelpen vi egentlig trengte. Du får faktisk mer hjelp hvis du ikke har dusja på tre uker, og går i møkkete klær.

Janne sier at mannen hennes hadde en «helvetes barndom». Han var en av dem systemet ikke fanget opp. Når hun forteller om sin egen oppvekst, tyder mye på at hun også ble forsømt.

– Mora mi døde av kreft da jeg var ti år. Hun ville ikke ligge på sykehuset, så hun lå hjemme mens hun ble stadig dårligere. Jeg og de to yngre søsknene mine måtte være stille, og ta veldig mye hensyn som vi ikke forsto. Jeg fikk mye juling av faren min. Jeg måtte bli voksen fort, ta meg av huset og en søster som var nesten ti år yngre. På skolen ble jeg mobba fordi jeg var litt lubben, og fordi jeg ikke hadde noen mamma.

Det er ikke alt hun vil snakke om. En gang var hun eneste vitne i en drapssak. Det klarer hun ikke en gang å snakke ordentlig med psykologen sin om. Da er det lettere å fortelle om den dårlige selvtilliten hun har slitt med.

– Da jeg ble født, tror jeg det sto «utnytt meg» i panna mi. «Bare spør Janne, hun sier alltid ja,» sa folk. Da jeg begynte med amfetamin i 20-årene, fikk døgnet plutselig 48 timer. Det gjorde at jeg kunne hjelpe enda flere. Samtidig fikk jeg den selvtilliten jeg følte at jeg mangla. Mange med dårlig selvtillit blir forelska i det stoffet.

Amfetamin er ikke slik det var, sier Janne. I dag er det en verre utgave som selges i det tunge rusmiljøet.

– Det stoffet du får nå blir du fysisk syk av. Det er metamfetamin som lages i skitne uthus. Brukerne får sår og abscesser. Jeg mener at amfetaminavhengige burde fått nedtrapping ved hjelp av ADHD-medisin. I dag fins det ikke noe tilbud for dem i LAR (Legemiddelassistert rehabilitering).

For drøyt ti år siden ville Janne og mannen inn i LAR. Mens de ventet på plass, fikk de Dolcontin av legen sin, et morfinpreparat som erstattet heroin. Medisinen ga paret et bedre liv enn noensinne. De fikk ordnet mye praktisk. De så lyst på framtiden.

Ved siden av tok Janne den angstdempende medisinen Sobril, som hun hadde fått av legen i mange år. Da hun kom inn i LAR fortsatte hun med Sobril, mens metadon erstattet Dolcontinen.

– Etter to uker sprakk jeg på Rohypnol. Jeg var ærlig og sa fra til LAR-legen. Da ble jeg fratatt Sobril på dagen. Solbril er det svakeste bensodiazepinet vi har, men abstinensene var noe av det verste jeg har opplevd. Fordi jeg sprakk fikk jeg ingen nedtrapping på Sobril, slik planen var at jeg skulle få. Jeg ble så syk!

Janne opplevde et system uten takhøyde for feil.

– Jeg lå på gulvet og strigrein og ba om å få en sjanse til. Det var det ikke snakk om. Legen spurte meg bare hva jeg hadde tenkt å gjøre nå. Jeg sa som sant var, at jeg måtte gå ned i gata og kjøpe Sobril illegalt. Til slutt skrev min egen lege ut Sobril til meg, bak ryggen på LAR. Det sier litt om hvor dårlig jeg var, når legen valgte å gjøre noe ulovlig. Da LAR oppdaget det, fikk jeg en altfor kort nedtrapping og ble syk igjen. Jeg måtte putte i meg amfetamin for å klare å gå til toget.

Etter åtte år i LAR begynte Janne med heroin igjen, for å klare å slutte med metadon.

– Jeg var drittlei av LAR-regimet. Jeg følte meg for gammel til å levere urinprøve to ganger i uka. Og LAR burde hatt et mye bredere spekter av medisiner. Folk reagerer forskjellig. Noen tåler det ene og ikke det andre. Mannen min og jeg burde fått Dolcontin hele veien. Nå håper vi å få innvilga det fra legen vår.

Janne vokste opp på Åros i Røyken. Hun kom til Oslo midt på 80-tallet. I rusmiljøet ble hun kjent med Arild Knutsen, som senere startet Foreningen for en human narkotikapolitikk (FHN).

I dag er han sjefen hennes. Janne har jobbet frivillig for foreningen i fem år. De siste tre årene har hun også sittet i styret.

– Uten FHN hadde det gått mye dårligere med meg. Foreningen har gitt meg ansvar. Jeg får gå på kurs og lære ting. Når jeg jobber, har jeg ikke noe russug. Går jeg på gata nå vil jeg heller hjelpe folk enn å ruse meg.

Det hender fortsatt at Janne sprekker på heroin, men hun prøver å holde seg aktiv. I fjor var hun og mannen i Kambodsja. Drømmen er å flytte dit, og jobbe med skadereduksjon og forebygging av rusavhengighet. Det trengs.

– Vi besøkte en metadonklinikk som en venn av oss har gått på der. Vi måtte lete oss ihjel for å finne klinikken. Det var gjemt bort på grunn av stigmatisering. De rusavhengige vi møtte i Phnom Penh hadde lite greie på hepatitt C, som er vår tids HIV. Vi så folk kjøpe heroin av en mann som satte den samme nåla i armen på alle.

Hun forteller om hele familier som sto ved Mekong-elva og solgte dop.

– Bestemor sitter med ice’n og mora sitter med pot’en (metamfetamin og marihuana, red. anm.). De tar deg med på en kjøretur i tuk-tuken hvis du vil kjøpe. Det er strenge straffer for å selge narkotika i Kambodsja, men politiet er jo korrupt. Du kan betale deg fri fra det meste. Politiet tjener sin bit av kaka fra stoffsalget. Politifolk i Kambodsja tjener ikke noe bra i det hele tatt, så de trenger en ekstrainntekt.

Hvis Janne ikke får oppfylt ønsket om å hjelpe rusavhengige i Kambodsja på heltid, har hun en plan B. Hun vil starte en bitte liten Janne-restaurant. Hun har nemlig utdanning som kokk. CV-en er i det hele tatt stappfull, og fengsel har hun klart å unngå. Hun har bare en del opphold på glattcelle bak seg. Nå vil hun sjekke hodet for å finne ut mer om senskader fra livet hun har levd.

– I flere måneder huska jeg ikke at autovern het autovern. Sånne skader på hukommelsen merker du først når du blir eldre, avslutter Janne, som fyller femti i år.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo juli 2018.