Isabella lærte meg det viktigste

Isabella lærte meg det aller viktigste jeg trengte å lære for å jobbe med mennesker. Veien frem dit var en kamp, bokstavelig talt.

I et år krangla jeg nesten daglig med Isabella. Jeg var så heldig å få prøve meg som praktikant i salgslokalet hos =Oslo, dette var for omkring åtte år siden, og Isabella var en av de få jentene som solgte gatemagasinet hver dag.

Hun kom som oftest inn i lokalet med guarden oppe og piggene ute. Mange ganger fortvila, men like ofte bare sint. I begynnelsen trodde jeg hun testa meg. Det var alltid noe Isabella mente vi kunne hjelpe henne med. En genser når det var kaldt, eller nye sko, eller å låne et blad, siden noen hadde stjålet de bladene hun hadde, og så videre.

Når jeg sa vi ikke hadde fått inn noen klær eller sko, sa hun at jeg løy, at jeg bare gjemte det for henne. Ga det til andre. Når jeg sa at hun måtte skaffe penger for å kjøpe et blad, som alle andre selgere, skrek hun til meg at jeg umulig kunne sette meg inn i hennes situasjon, forstå hvor desperat hun var. At hun heller fikk gå og rane noen, da. Eller noe verre.

Jeg hadde aldri jobba med sosialt utsatte mennesker før. Folk i aktiv rus, folk som sleit psykisk, det var noe jeg ikke hadde trengt å forholde meg til i nevneverdig grad.

Egentlig var jeg ikke vant til å jobbe med mennesker i det hele tatt. Men jeg syntes jeg klarte meg rimelig bra. Hadde god kontakt med selgerne, prata, trøsta og motiverte. Klarte å forholde meg profesjonelt og rolig til konflikter, klaging og utskjelling.

Unntaket var Isabella. Det var som om hun visste akkurat hvilke knapper som skulle trykkes på og hva som fikk meg ut av balanse.

Det kunne være drama, mas eller klaging. Uansett, endte det ofte med at jeg måtte trekke meg tilbake på bakrommet og telle til ti, eller mista besinnelsen foran alle. Gjorde jeg det var Isabella rask til å minne meg på hva jeg jobba med, og hvem jeg var der for.

Det var ikke bare jeg som fikk føle på raseriutbruddene, men som eneste mann i salgslokalet på denne tida merka jeg at jeg var mer utsatt. Jeg skjønte at Isabella hadde dårlige erfaringer med menn.

Iblant, mellom stormkastene, fikk jeg små brokker av historien hennes: modelljobben, festingen, veien utfor stupet. Så blåste det opp igjen. Etter hvert kjente jeg at jeg ble sliten bare hun kom inn døra. Det å jobbe i salgslokalet i seg selv kunne være tøft nok, og når noen alltid er sint på deg i tillegg, da tærer det på deg.

Så kom den siste dagen min som praktikant hos =Oslo. En tøff dag, da jeg elsket stedet og menneskene der. Det var umulig å se for seg en annen jobb, i hvert fall akkurat denne dagen. Jeg var nedfor, og klarte ikke skjule det spesielt godt.

Isabella kom innom rett før stengetid, nesten i det vi skulle låse, som hun så ofte gjorde. Hun merka nok at jeg var ganske utafor, for spurte om jeg var sliten eller sjuk. Jeg fortalte som det var, at jeg syntes det var tøft å ikke skulle tilbake til Skippergata 14, selgerne og kollegaene. Spøkte litt med at hun ble kvitt meg.

Da ba Isabella meg bli med utafor på fortauet, mens de andre stengte butikken. Sa det var noe hun ville fortelle. Helt rolig stirret hun meg inn i øynene, og sa:

– Jeg vet jeg kan være et lite helvete. At jeg skjeller dere ut og lager bråk. Men jeg vil du skal vite at jeg er så veldig glad i deg og alle som jobber her.

Uten dere vet jeg ikke hva jeg skulle gjort, og dere er snille mot meg, uansett om jeg er kjip mot dere. Det er bare at når livet er så dritt som livet mitt er nå, når alt er vondt, alt er stress, alt er smerter, så klarer jeg ikke styre hverken sinnet eller fortvilelsen. Alle jeg møter merker det. Jeg vil ikke være sånn.

Jeg vil klare å vise folk hvor glad jeg egentlig er i dem, men alt er så vondt. Det tar over hele meg. Men jeg er så glad i dere, og jeg vil du skal vite det, sa hun og klemte meg hardt. Vi sto sånn en stund, holdt rundt hverandre. Det kom noen tårer. Da vi sa ha det, hadde vi tårer på kinnene begge to, men vi smilte til hverandre.

Jeg var så heldig å få jobb hos =Oslo et års tid senere. Det føltes som å komme hjem. Både Isabella og jeg jobber her fortsatt. Vi krangler sjelden, men vi snakker ofte. Nesten alltid under samtalen, kommer vi på den dagen syv år tidligere, da vi endelig ble kjent.

Så klemmer vi litt, Isabella går ut for å selge magasinene hun har under armen, og jeg står igjen bak disken og smiler, vet at nå blir denne dagen enda litt bedre.

Teksten sto på trykk i =Oslo januar 2020.