Intergalaktisk fjernsynsteater

«Tillatt for alle»? Hvordan i all verden kan det skumleste NRK har produsert bli lagt ut på nett-TV merket som tillatt for alle? Det er jo en hån mot den trettenårige meg, som lå søvnløs mens jeg grunnet over universets mørke uendelighet eller hva en stor søppelkvern gjør med en menneskekropp.

Så kraftig inntrykk gjorde den første norske science fiction-serien på meg, at jeg var overbevist om at jeg hadde sett den flere ganger. Men det kan ikke stemme: Bing og Bringsværds smarte, lille romkrim «Blindpassasjer» ble ifølge internettet kun sendt i reprise én gang, nemlig fredag 30. august 1985, og den gang ikke engang som serie, men klipt ned til en 85 minutter lang tv-film. Likevel kjente jeg igjen kaldt nedover ryggen-følelsen under gjensynet med de første minuttene, da jeg igjen introduseres for en viss ansiktsløs skikkelse på et overvåkningskamera.

Avansert støvsuging

Plotet i denne perlen av en kult-serie er som følger: Den ansiktsløse blindpassasjeren viser seg å være en organisk robot fra planeten Rossum. En Biomat, som er i stand til å bygge om molekylene sine for å bli en perfekt kopi av et menneske. Biomaten kopierer ett av besetningsmedlemmene mens resten av gjengen ligger i dvale, for så å kvitte seg med kroppen (i tidligere nevnte søppelkvern), og ta dennes plass. Resten av serien er en klassisk krimfortelling, med en liten twist: Offer og gjerningsmann er en og samme person. Som tredje og siste episode er titulert: «Hvem av oss er den drepte?».

Produksjonen av «Blindpassasjer» i 1978 lignet ikke på noe som var gjort i Norden frem til da. Ikke bare var science fiction som sjanger relativt uutforsket, også teknikkene som ble tatt i bruk var revolusjonerende.

Et helt NRK-studio ble bygd om til stjerneskipet Marco Polos interiør i fremtidens farger brunt, grått og oransje, og med tilhørende kjøkkenhage, hønsehus og fiskedam. Det ble tatt i bruk verktøy som fargenøkling (mer kjent som bluescreen i filmverdenen), hvor bilder legges oppå hverandre. Hvor nødvendig dette var i en scene om støvsuging er en annen sak, det var uansett imponerende i lille Norge, på den statlige rikskringkaster. Til og med salige Ivo Caprino og hans Caprino Filmcenter var med. De sto for modellene og de spektakulære bildene av romskipene sett fra verdensrommet.

Datamaskinist i «Dedektimen»

Hvis ikke du stiftet bekjentskap med besetningen på Marco Polo i din barndom, kan det hende du ikke finner serien veldig skummel, kanskje ikke veldig spennende en gang. Men sjarm har den uansett. Gleden av å oppleve morderiske roboter med norsk teaterskoleintonasjon, og unge utgaver av Henny Moan og Bjørn Floberg fremføre replikker om informasjonsteknologi (Bjørn Flobergs rollefigur Akeron er titulert datamaskinist – ansvarlig for informasjonssystemer), er noe du bør unne deg i hvert fall en gang i livet. Se for deg «Alien» gjenfortalt som Fjernsynsteater.

Apropos «Alien», Ridley Scotts romskrekkmesterverk; jeg har helt frem til nå vært overbevist om at Bing og Bringsværds manus var inspirert av denne klassikeren. I begge manus møter du en broket besetning på et romskip, som må forstå og bekjempe en utenomjordisk skapning som ønsker å drepe dem alle. I begge spiller selve romskipet, frykten for det fremmede, kjemien mellom besetningen og klaustrofobien ombord hovedrollene i historien. De to føles like, rett og slett. Men «Blindpassasjer» ble vist første gang i Detektimen (eller dedektimen, som vi uttalte det) i 1978, mens «Alien» faktisk gikk sin seiersgang på kino året etter, i 1979. Det ga meg noe å tygge på. En annen påfølgende film med et premiss som ligner enda mer (romvesen som kan forandre form og gi seg ut for å være menneske), er fantastiske «The Thing» (John Carpenter, 1982).

Effektiv historiefortelling

Blant høydepunktene i det klaustrofobiske miljøet om bord på Marco Polo, kan nevnes: alle samtalene om, og inntaket av mat, barten til Jason (Ola B. Johannessen), som er skipets egen sosiolog og lingvist, Amish-robotene som befolker planeten Rossum (særlig første møte med dem på Jasons hjemme­videoer, er legendarisk), for ikke å snakke om amuletten fra samme planet.

«Blindpassasjer» er ganske kjapp å få unna, sett i forhold til dagens maratonserier. Tre episoder på litt under 40 minutter hver, hvor en fjerdedel er oppsummering av tidligere episoder pluss åpningssekvens. Den økonomiske tidsbruken er faktisk en av seriens store styrker. Her er det ingen sidespor eller unødvendig drama, og historien drives effektivt fremover.

I alle år har serien hatt en trofast kult av tilhengere. Disse presset et motvillig NRK til å slippe den på DVD. De skrev den om for teaterscenen og har holdt arven levende på diverse nettforum. Det var opprinnelig planlagt en oppfølgerserie om stjerneskipet Marco Polo, men denne ble av uvisse grunner skrinlagt. I stedet skrev tospannet Bing og Bringsværd serien «Ta den ring», en slags science fiction-utgave av «Da Vinci-koden», som ble sendt på NRK i 1982, og som også satte dype spor i et sart barnesinn. Mer om denne en annen gang.

Du kan se hele den opprinnelige versjonen av «Blindpassasjer» i dag, helt gratis på NRK nett-tv.

Siden vi skriver 2020, kan det sikkert være greit å bli minnet om at korona-
isolasjonen tross alt ikke er så ille, hvis du sammenligner med forholdene for besetningen om bord på stjerneskipet Marco Polo.


Menneskene bak

Manus

Bing og Bringsværd var nærmest en merkevare innen norsk litteratur på 1970- og 1980-tallet. De briljerte innen den unorske sjangeren science fiction, med novellesamlinger skrevet i tospann. De skrev også manus til tv-
serier som «Helmer og Sigurdson», «Ta den ring», og selvfølgelig «Blindpassasjer». Verdt å merke seg er også Jon Bings triologi om stjerneskipet Alexandria, og Tor Åge Bringsværds Gobi-bøker. 

Regi

Stein Roger Bull er mest kjent som
produsent, kanalsjef og direktør i
Nordisk Film og TV, men han har også en håndfull regijobber i beltet. Blant disse finner du begge Bing og Bringsværds science fiction-gysere: «Blindpassasjer» og «Ta den ring». Synd han ikke har vært oftere å finne i registolen, for disse har holdt seg bedre enn det meste annet av norske tv-produksjoner fra denne perioden.

Musikk/produksjon

Renessansemannen Egil Monn-Iversen var en av de viktigste, mest allsidige og produktive menneskene i norsk kulturliv fra slutten av førtitallet frem til sin død i 2017. Dette beviser innspillingen av «Blindpassasjer», hvor han både var hovedprodusent for den mest avanserte innspillingen norsk tv hadde sett, og i tillegg komponerte den nyskapende musikken, hvor kringkastingsorkesteret fikk hjelp av «solist, ekstra elektroniske effekter, og lyder fra en elektronisk datamaskin, «en såkalt synthesizer».

Kilde: Wikipedia

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *