
Ingvar Ambjørnsen om lovlig og ulovlig rus
Ingvar Ambjørnsen syntes det var mer enn nok å prøve heroin én gang.
Da Ingvar Ambjørnsen utga Den siste revejakta i 1983, ble mange provosert. Arbeiderbladet var en av få aviser som skrev om boka. De kalte forfatteren nazist.
– Logikken var at jeg var liberal overfor hasj, og hasj var det samme som kokain. I Sør-Afrika ble en del kokainkarteller drevet av fascister.
På begynnelsen av 1980-tallet så Ingvar en skremmende mangel på kunnskap om narkotika. Han skrev ikke boka for å reklamere for hasj.
– Jeg ville skrive en realistisk skildring av miljøet. Forlag hadde heller ikke peiling; all slags feilinformasjon skled rett gjennom. De bøkene som fantes var på hasjsprøytestadiet. Vi som visste bedre lo så vi pissa på oss.
Etter en kort karriere i Jesusbevegelsen, endte unge Ambjørnsen opp i Larviks hasjmiljø.
– Jeg valgte et illegalt miljø i en liten by. Det var om å gjøre å komme seg vekk. Jeg visste at jeg kunne bli arrestert, og samvittigheten overfor familien plaga meg veldig. Jeg så venner av meg sitte inne i 45 dager, og da var møydommen tatt. Selv har jeg aldri vært i fengsel.
Aftenposten gikk så langt som å intervjue forfatteren i 1983, men intervjuet ble aldri trykt. De skulle ikke ha noe hasjrøyking i avisen. Men Ingvar ville bare påpeke hvordan fengselsstraff ødela livet til vanlige ungdommer.
– Vi hører jo denne frasen om at det begynner med hasj og slutter med heroin. Nei, det begynner med fengsel! Før kom politiet hjem til deg og rota rundt etter noen gram hasj. Du kunne havne i fengsel sammen med banditter, og få hele livet ditt ødelagt. Det provoserte meg.
Hvite niggere er inspirert av forfatterens ungdomstid, og ble hans store gjennombruddsroman. I 1986 fikk han lov å si det han ikke kunne si i 1983. Mange likte også å tro at de var med i boka.
– Jeg har ikke tall på hvor mange som har ment at de er Charlie i boka. De mener å huske ting vi har gjort sammen, som større hasjtransaksjoner. Det har jeg gjort så lite av at jeg husker alt over ti gram i detalj.
Ingvar synes det er på høy tid å skille mellom ulike stoffer i narkotikadebatten.
– Den jevne hasjrøyker er femti år og har hytte på fjellet. Det er tøys å blande det inn i de massive problemene til gatejunkies. Jeg tror på dagens tyske modell, hvor hasj er forbudt samtidig som det er tillatt. Da er begge leire godt fornøyde. Det begynte å bikke i Tyskland da det ble beslaglagt fem kilo i en sak. Dommeren sa at dette er tull, og nekta å bruke tid på saken. Hamburg tillater i praksis 15-20 gram. I Nederland er det nå forbudt å røyke tobakk på kaffebarer, men du kan røyke hasjen ren.
Mens Ingvar skrev sin første bok, jobbet han med alkoholikere på Frelsesarmeens herberge Den åpne dør.
– Jeg var alene på vakt med 16 mann som var dørgende fulle hele døgnet. De begynte ikke å drikke som 14-åringer, men hadde et liv bak seg. Det var aldri knytta til opprør, bare tap. Noen sto opp klokka fem for å jobbe på havna. De hadde 16 forskjellige drikkemønstre.
I 2004 fikk han Frelsesarmeens Booth-pris. De mente han hadde mer til felles med Jesus enn det lange håret, nemlig sympatien med de svake og den profetiske harmen. Fortsatt retter han noe av harmen mot narkotikapolitikken.
– Norsk narkotikapolitikk har vært feilslått i 40 år. Likevel fortsetter man med det samme. Det hadde ikke vært mulig på noe annet område. Jeg møter unge politikere som har arva argumentene sine fra bestefar. Da gir jeg opp, altså.
Forfatteren anbefaler ingen å nærme seg heroin. Han vet hva han snakker om.
– På 80-tallet gikk jeg noen måneder i behandling for alkohol. Jeg var flink gutt og drakk ikke på et halvt år. Så var jeg alene hjemme og raste rett på trynefylla. Utpå natta fikk jeg det for meg at jeg skulle gjøre research til en kriminalroman. Jeg oppsøkte noen tyrkere på 12-13 år som solgte heroin. For å få snakke med dem måtte jeg kjøpe.
– Senere på natta kommer jeg snublende hjem og sniffer det. Det kunne gått helt gærent. Streite folk har vært på fylla og dødd av heroin på første forsøk. For meg ble det helt håpløst da jeg skulle ut og pisse. Jeg klarte ikke å stå, og ble sittende lamma i 4-5 timer. Fy faen, altså.
Ingvar minner om at legemiddelindustrien hadde store forhåpninger til heroin. I 1898 lanserte firmaet Bayer en massiv reklamekampanje.
– Markedsføringen var jævlig morsom. Medisinen hadde ingen bivirkninger, du kunne ta den mot forkjølelse og menstruasjonssmerter. Plutselig fant de ut at så og så mange tonn av produksjonen ikke var skrevet ut på resept. Siden historien om heroin begynte på apoteket, synes jeg vi kan ende den på apoteket. Da blir stoffet reint. Men det fins ingen enkle løsninger på problemet. En 22-åring som begynner å sette skudd er noe annet enn 55-åring som har gått på heroin siden han var 14.
Ingvar mener at Norges behandling av rusavhengige bunner i forakt for menneskene.
– Det er dustete å tro at alle som setter nåla i armen er svin. Selv er jeg blitt tatt hånd om av junkies. De har gode sider selv om de stjeler gullarmbåndet ditt.
– Hvis du kunne velge, ville du helst bli tatt hånd om av junkies eller av det offentlige?
– Hehe, ikke av det offentlige.
Ingvar forsikrer oss om at han drikker langt mindre destruktivt nå enn før. Han vil ikke sette griller i hodet på folk, og fastslår at man ikke blir forfatter av å innta rusmidler.
Så trekker han fram mer dobbeltmoral på rusens område. Har du et sterkt forhold til rusmidler, hjelper det å være kjendis. Ingvar ble overrasket over mangelen på kritikk da han var med i NRKs program Sommerøya for en del år siden.
– Det var et koselig program med Torbjørn Berntsen og han kule og trauste fyren fra Hedemarken, Sigbjørn Johnsen. Opptaket varte i 12-13 timer, og vi drakk hele tida. Matz Sandmann var også der. Han spurte om jeg ikke kunne få lov å røyke hasj. «Nei, så langt kan je itte strekke meg,» sier Johnsen. Det er da ikke så viktig, sier jeg, og minner Johnsen på at han er hard core fan av Neil Young. Han er jo kronisk stein. Da sier Johnsen like jovialt: «Je trudde han hadde slutta.» Der satt vi i halvfylla og tulla, men vi fikk ingen kritiske tilbakemeldinger fra TV-seerne.
En lengre versjon av dette intervjuet sto på trykk i =Oslo januar 2009.

