Ingeborg knuser myter om anoreksi

Ingeborg Senneset skulle egentlig ikke overlevd sin alvorlige anoreksi. Hun mener at spiseforstyrrelser har mye til felles med rusavhengighet.

Det begynte med angst, uro og mareritt. Hvordan skulle Ingeborg bli kvitt følelsene? Hun var bare et barn, i en liten bygd i Sør-Trøndelag. Hun prøvde seg fram med selvskading. Kunne hun drikke klor? Kunne hun skjære i seg selv? Det ble for synlig.

Som tiåring tvang hun seg til å kaste opp for første gang. Problemet var ikke at hun følte seg tykk. Hun ville roe seg ned og glemme ting. Hun ville ta mindre plass i psykisk forstand. Tidligere hadde hun vært uheldig med flere voksne i livet. Hun hadde kommet ut for både mental mishandling og fysiske overtramp. Det skriver hun i boka «Anorektisk».

Da er det tryggest å bruke all energi på å tenke på én ting, for eksempel mat.

Vi inviterte henne til =Oslos redaksjon i Skippergata, som ligger i sjette etasje. Hun valgte trappene framfor heisen. I dag ser hun adskillig mer frisk enn syk ut. Hun vil ikke publisere bilder fra den tynneste perioden.

Hvordan kunne hun tro at anoreksi var en usynlig måte å dempe angst på?

– Ambisjonen min var aldri å bli veldig tynn. Når jeg gikk mye ned i vekt, ble det kommentert. Da fikk jeg panikk for at hemmeligheten min var avslørt. Jeg sørget for å legge på meg igjen. Slik drev jeg i mange år. Ni av ti med spiseforstyrrelser har normal vekt, eller er overvektige. Jeg ble etter hvert mer unntaket enn regelen.

Det var flere grunner til at Ingeborg spiste mindre, og kastet opp mer. Hun hadde mange tvangstanker. De ble til tvangshandlinger. Hun kunne bruke tre kvarter på å vaske en tomat. Ofte kastet hun opp fordi maten ikke føltes ren nok. Da hun nærmet seg voksen alder, ble hun så syk at hun ikke kunne skjule det lenger.

– Det ble til tider veldig mye mas om at jeg måtte spise. Det fungerte aldri. Det førte bare til at jeg isolerte meg.

Hun ble innlagt første gang som 22-åring, i 2007. På sykehusene kunne de være veldig opptatt av kilo. En gang ble hun sendt hjem fordi hun manglet 100 gram på å klare ukas vektkrav. Jo lenger hun var innlagt, jo mer opptatt ble hun av tall. Hun syntes det var rart å bli sendt hjem for å være for syk. Det var som å ta av gipsen på et brukket bein fordi det ikke grodde fort nok. I en slags styrkeprøve med sykdommen kastet hun opp 150 ganger på én natt. Hun ville se om hjertet stanset. Hun trente ekstremt mye og tvangspreget. Spiseforstyrrelsen fikk det som den ville. Da sykehuset brått stengte for sommeren, kunne hun ikke være alene om natta. Hun måtte dele seng med broren. Ellers stakk hun av for å trene. I perioder måtte familien være både behandlere og fangevoktere.

I 2007 skriver hun i dagboka: «Sist gang jeg smurte og selv spiste en brødskive, må ha vært ti år siden». Hun vet at hun må bli friskere for i det hele tatt å ønske å bli frisk.

– Det er ikke vanlig å overleve når man er så dårlig som jeg var. Derfor vil jeg heller ikke oppgi antall kilo eller vise bilder fra det tidspunktet. Jeg er redd noen kan tro at de trygt kan gå like langt som meg.

Hun vet om folk som har spiseforstyrrelser, og som har vært innlagt over hundre ganger på akutte eller litt lengre opphold. Svingdørspasientene. Kort behandlingstid tror hun kan virke mot sin hensikt for noen.

– Blir du bare innlagt en liten stund, får du mer «behov» for sykdommen når du kommer ut igjen. Tid var essensielt for at jeg skulle bli bedre. Det fikk jeg på det tredje sykehuset. Der fikk jeg også en behandler som aldri spurte meg om vekta. Han ville høre hva som engasjerte meg. Det var ekstremt viktig at noen brydde seg om hvem jeg var, og hvem jeg ville være uten sykdommen. Da fikk jeg en grunn til å bli bedre. Det er også et tips til pårørende: Prøv å ikke la sykdommen definere hverdagen. Ta med den syke på morsomme ting, noe som kan gi livslyst.

Ingeborg måtte selvsagt spise og veie seg på det tredje sykehuset også. Kroppen må også behandles. Samtidig ble hun møtt som et vanlig menneske. God behandling er ikke så komplisert, mener hun. Det handler mye om gode relasjoner. Det krever tillit mellom pasient og personell, og dét igjen krever tid.

– Det fungerer ikke å bare korrigere problematferd. Pasientens normale sider må forsterkes. Hvis du bare tvinges til å endre atferd, mister du strategien din for å dempe smerte. Har sulten vært en angstdemper, får du angst igjen når du blir mett.

Hun ser store likheter mellom anoreksi og rusavhengighet. De bakenforliggende årsakene kan ligne, men folk velger ulike metoder for å takle problemer.

– Det er litt tilfeldig at anoreksi ble min metode. Har du «feil» symptom på sårene dine, risikerer du fengsel. Det gjør meg forbanna. Å forby folk å ruse seg er nøyaktig like dumt som å forby spiseforstyrrelser. Folk må hjelpes inn i et meningsfullt liv. En god behandling går ut på å øve deg på vanlige ting i livet.

En av de vanlige tingene Ingeborg fikk øve på, var å kjøre buss. Det føltes helt feil å sitte i ro for å komme seg et sted. Hun pleide å benytte enhver anledning til å trimme. På bussen satt hun og strigråt. Samtidig blogget hun om hverdagen sin på sykehuset. Hun fikk mange lesere.

Det føltes nesten som en jobb. Det var positivt.

– Bloggen hjalp meg til å forplikte meg for noen andre enn meg selv. Jeg fikk over 15 000 kommentarer tilsammen. Noen av de stygge kan jeg utenat, selv om det var forsvinnende få av dem. Bloggen ble også en slags utdanning i det jeg jobber med nå.

Formell utdanning fikk Ingeborg også med seg mens hun var syk. Hun gikk ut fra sykepleierstudiet, med toppkarakteren A på siste eksamen. Etterpå var hun innlagt i tre år. Det var lenge nok til at hun ikke måtte inn igjen. Hun følte at hun hadde fått en ny sjanse. Hun flyttet til Oslo. Der bodde hun de første ukene på gulvet hos bestevenninnen, mens hun jobbet gratis. Hun ville bli journalist.

Hun fikk avslag på jobbsøknad i to aviser. I 2013 fikk hun et vikariat i Aftenposten. I fjor sommer ble hun fast ansatt som journalist i debattredaksjonen.

Er ikke dette fryktelig flinkt? Handler ikke anoreksi om å ha for mye selvdisiplin? Er det ikke det motsatte av å henfalle til heroin? Nei, mener Ingeborg.

– Ikke å spise oppfattes som å ha sterk kontroll. Jeg vil heller si at jeg mister kontrollen når jeg lar være å spise. Anoreksi er ikke en bedre slankekur enn heroin. Det går hardt utover lever, hjerte, nyrer og beinmasse. Mange har sagt at de skulle ønske de hadde litt anoreksi. Jeg tenkte sånn selv. Jeg trodde aldri jeg skulle bli så syk, men man blir avhengig.

Hvis Ingeborg går en dag uten å spise, har hun «sprukket». Det handler ikke om å slanke seg. Det er en måte å takle følelser på.

– Når jeg slutter å spise, må jeg gå i meg selv og se hva det dreier seg om. Jeg har vanskelig for å håndtere både gode og vonde følelser. Jeg bruker ikke ordet frisk om meg selv. Det kan jeg ikke leve opp til. Men det friske tar mye plass i livet mitt. Når folk spør meg om helt vanlige ting, blir jeg inspirert til å ha det helt vanlig.

Ingeborg er glad hun jobbet i Aftenposten mens hun skrev boka om seg selv. Hadde hun bare begravd seg i gamle problemer, ville det ikke vært bra for henne. Det er mye hun ikke forteller om i boka. For eksempel skriver hun lite om slektninger. Men én hendelse er med. En skam forfulgte familien. Ingeborgs grandonkel fikk barn med en tyskertøs under krigen, og tok livet av seg.

Selv vil hun ikke jobbe med anorektikere. Under utdanningen som sykepleier, likte hun best å jobbe i psykiatrisk fengsel.

– Jeg jobbet med voldtektsmenn og pyromaner, og stortrivdes. Jeg skjønte at det ikke er tilfeldig hvem som blir kriminelle. Flere hadde helt horrible historier fra barndommen. De snakket lite om det, men det sto i papirene deres. Den beste forebyggingen for både rus, kriminalitet og sykdom er selvfølgelig en god oppvekst. Heldigvis har vi endret synet på «problembarn». Det er viktig at de ikke blir sittende med både sykdom, skyld og skam. I dag vet vi mer om hvordan omgivelsene spiller inn. Jo flere traumer du har hatt som barn, jo mer øker risikoen for alt fra kriminalitet til hjertesvikt.

Ingeborg har ikke bunad når hun snakker med oss på kontoret. Hun har treningsklær. Er det et symptom på sykdom eller sunnhet?

– For noen måneder siden sluttet jeg på Sats. Jeg klarte ikke helt å håndtere balansen mellom mat og trening. Nå går jeg mye på yoga. Det er helt nydelig å holde på med, selv om jeg er skeptiker på min hals. Jeg synes det er unødvendig å blande inn svada, som at du får bedre immunforsvar av å stå på hodet. Yoga gjør meg godt uansett.

Hun er lei av at det alltid er unge jenter som blir spiseforstyrrelsenes ansikt utad. Langt flere gutter og menn har anoreksi enn det media gir inntrykk av. Mange godt voksne sliter også. Mange blir ikke forstått. Er det ikke bare å ta seg sammen?

– Atferd som virker absurd, gir mening for den syke. Skal du klare å nærme deg personen, må du anerkjenne at sykdommen er en nødvendig del av livet der og da. Så må personen trygges nok til å gi slipp på den.

Med disse ordene går Ingeborg bort til heisen vår, og lar trimmen vente til yogatimen.

Teksten sto på trykk i =Oslo, mai 2017.