Indre uro i en urolig verden

Kan det være at mental uhelse har mer å gjøre med hva slags verden vi lever i, enn hvordan vi alene har det inni oss? spør Linn Stalsberg.

I 2017 tok den britiske forfatteren og kulturkritikeren Mark Fisher sitt eget liv på grunn av en depresjon han hadde slitt med hele livet. Fisher skrev ofte om depresjonen sin, og var opptatt av at den ikke bare var et privat anliggende, men at den hadde en sosial komponent.

Jada, skriver han, visst er det en stemme inni hodet mitt som er høyst privat. Men, denne stemmen har tatt i seg budskap fra samfunnet utenfra, mente han. Og dette samfunnet, er et sted der konkurranse og markedskrefter rår, og der fellesskap, trygghet og solidaritet lenge har slitt med å komme på den politiske dagsorden, skriver han i boken «Capitalist Realism».

Et gjennomgangstema i alt han skriver, er avpolitiseringen av mental helse. Når vi fratar politikken ansvar, og i stedet legger hele ansvaret på meg og deg alene, da mister vi av syne hvordan mental helse kan påvirkes av vår tids nyliberale kapitalisme, skriver han. Fisher benektet aldri at depresjon også kunne ha nevrologiske årsaker, men han ville at vi skulle diskutere hvorvidt politikk og samfunn medvirket til at disse nervebanene kunne gå amok og helt ut av kontroll.

Det trenger ikke være så alvorlig som depresjon, skriver han videre, for også hverdagsstress er tungt nok, og kan ramme folk som rammes av usikkerhet på arbeidsmarkedet, med moderne nulltimerskontrakter, overvåkning på jobben, målstyring av arbeidsoppgaver, og så videre.

Ville ikke et samfunn som ga folk økonomisk trygghet og mulighet til å planlegge for fremtiden, frigjøre tankene fra bekymringer rundt privatøkonomi og boligsituasjon? Gi flere muligheter til ekte hvile? Gi hjernen fred.

Hvor ofte snakker vi om hvordan alt dette store økonomiske som setter rammer for livene våre, helt konkret også berører vårt aller innerste: vår sjel, vårt sinn, våre tanker, drømmer og mentale ro og uro?

En ting som er typisk for vår samtid, er alle selvhjelpsbøker som presenterer løsninger for utfordringer vi kjenner på. Eller, hvis du ikke orker å lese en bok, finnes en endeløs rekke foredrag på YouTube, eller podkaster, med samme budskap: Du er løsningen, du har løsningen, du kan alltid bli en bedre versjon av deg selv, du kan redde verden, du kan redde deg selv. Det er bare opp til deg, alene.

Vi ønsker sterkt å bli bedre utgaver av oss selv, hele tiden. Vi kommer aldri i mål. Hvorfor gjør vi ikke det? Hvilke krefter er det som kommanderer oss til å konkurrere hele tiden?

Den belgiske psykologen Paul Verhaeghe skriver i boken «What about me? The struggle for identity in a market-based society» at hvem vi er, og hva slags mennesker vi er, alltid er avhengig av hvilken sammenheng vi lever i:

«Etter flere tiår som forsker og terapeut har jeg blitt overbevist om at økonomiske endringer har en grunnleggende påvirkning, ikke bare på våre verdier, men også på personligheten vår. 30 år med nyliberalisme, frie markedskrefter og privatisering begynner å slite på oss når det å prestere har blitt en norm. Og konsekvensene av dette prestasjonsjaget kan bli utfordrende for hver og en av oss.»

40 år etter at Margaret Thatcher ble valgt til statsminister i Storbritannia, og Ronald Reagan ble president i USA, har en hel generasjon av oss vokst opp under deres form for nyliberal markedsøkonomi og tenkemåten som hører til. Og nyliberalismen favoriserer visse personlighetstrekk og straffer andre. Personlighetstrekk som er attraktive i dag, er for eksempel å være utadvendt, sosial og selvhevdende.

Som voksen bør man være god på «å nettverke» og kjenne mange mennesker, og helst også ha evnen til å snakke seg selv opp og gjerne bløffe litt rundt egne prestasjoner. I tillegg skal man være fleksibel, impulsiv og aldri redd for en utfordring eller omstilling. Målet er få mer ut av en gitt situasjon enn hva alle andre i samme situasjon får til. I ytterste konsekvens blir andre folk primært dine konkurrenter fremfor medmennesker. Hva gjør det med hvordan vi anser menneskene rundt oss, og oss selv?

Den franske filosofen Dany-Robert Dufour skriver i boken «The art of Shrinking Heads» om nyliberal ideologi: «Det er ikke bare institusjonene våre som er i fare, det er også, og mer enn alt: hva vi er». Han påstår at vi rett og slett lever midt i et historisk eksperiment.

Hvis vi tenker etter, vet vi at det Dufour nevner, er en del av den store samtalen rundt oss i vår tid: Det ene prateprogrammet på P2 etter det andre om alle varianter av menneskelig fremmedgjøring, om angst, depresjoner, terapi, om skolebarn som bruker yoga mot stress, tidsklemme, travelhet, vemod over hektiske dager, en følelse av at tiden flyr mens vi halser etter. Likevel vender vi altfor ofte fokus, frustrasjon og harme innover mot oss selv, hver og en alene, fremfor å sammen stille spørsmål ved hva og hvem som tvinger denne uroen frem.

Vi må lære mer om hva slags villet politikk det er vi kjemper mot, hva slags ideologi vi lever inn under i vår tid, som ikke bare handler om politikk og økonomiske modeller, men også griper inn i våre tanker, våre følelser og vår sjel.

Kronikken sto på trykk i =Oslo nr. 7/2021.