
Ikke lenger ute av syne
De siste årene har antallet bostedsløse i Norge gått kraftig ned, ifølge offisielle tall og statistikker. Samtidig har en stor gruppe mennesker uten bolig verken vært sett eller telt. Det vil Kirkens Bymisjon gjøre noe med.
Tekst og foto: Even Skyrud
Jeg føler meg velkommen i Norge, tross alt, sier Jerzy Interewicz og lener seg tilbake i stolen.
Han sitter på det hvite, nøytrale kjøkkenet i første etasje på Kirkens Bymisjons prosjekt V4. Han har bodd her de tre ukene han hadde plass og må derfor snart flytte ut. Da er det tilbake til å tilbringe nettene på Røde Kors’ akuttovernatting på Majorstua. Han er likevel i godt humør da vi besøker ham i den vesle, anonyme leiligheten i Ekebergåsen. Den robuste 75-åringen med den fyldige barten humrer ofte. En dyp, brummende lyd. Han er glad for besøk, og glad i å fortelle om seg selv, med et glimt i det ene øyet han har igjen. Synet er ikke det eneste helseproblemet, forteller Jerzy, mens han skjenker mer kaffe:
– Jeg begynner å bli litt gammel for dette livet som hjemløs. Jeg har gått gjennom en større bypassoperasjon, og har fått operert inn hjertestarter. Det ene beinet mitt er helt stivt og vondt, den ene skulderen er ødelagt, og jeg blir fort sliten.
Rapport på overtid
Første gang jeg så Jerzy, var på en video Kirkens Bymisjon viste under lanseringen av rapporten «I count – Bostedsløse EU-migranter i Norge». Jerzy ga ansikt og stemme til en gruppe av befolkningen som Bymisjonen har kartlagt. Rapporten er forfattet av Mari Seilskjær, jurist i Kirkens Bymisjons avdeling for fattige tilreisende, og det er henne vi skal besøke nå.
Bakgården til Bymisjonssenteret i Herslebs gate er full av liv. Folk dekorerer, lager mat og skravler over en lav sko. Mange står også og venter på at helsesenteret skal åpne. Det snakkes rumensk, polsk, ukrainsk og språk vi ikke drar kjensel på. Mari har utsikt til det hele fra kontoret hvor hun tar oss imot. Hun er glad for at rapporten endelig er ute:
– Vi har kartlagt boligløse EU-migranter i Oslo. Det ble gjort av sosialarbeidere som kjenner gruppa godt. De besøkte forskjellige lavterskeltilbud og drev i tillegg oppsøkende arbeid på gata. Vi kartla situasjonen til 209 mennesker og fant at nærmere halvparten av dem var akutt bostedsløse, det vil si at de manglet et sted å sove neste natt. De fleste av disse igjen benyttet seg av akuttovernatting.
I Oslo er det to faste akuttovernattinger – én for kvinner og par, drevet av Kirkens Bymisjon, og én for menn, drevet av Røde Kors. Det er den siste Jerzy snakker om, den som ligger på Majorstua. Mari Seilskjær mener det er et tankekors at tilbudene drives på denne måten:
– Til nå har det stort sett vært ideelle organisasjoner som har utviklet og drevet tilbudene til denne målgruppa. Vi stiller spørsmål ved om vi på den måten er med på å skjule problemene og overta et ansvar som egentlig ligger hos norske myndigheter. Da mange mennesker sov i Oslos gater i 2013, var bostedsløsheten synlig. Debattene gikk, og engasjementet var stort. Siden den gang har det vært mer stille. Litt sånn ute av syne, ute av sinn. Alle som jobber i førstelinja, i direkte kontakt med EU-migranter, vet at spørsmålet om hvor du skal sove, er høyaktuelt.
De har vært pådrivere for at vi gjennomførte denne kartleggingen.
En stor del av arbeidet med rapporten har vært å undersøke det juridiske og politiske rammeverket på feltet, både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Her har menneskerettigheter en sentral plass, og Kirkens Bymisjon har derfor samarbeidet med Norsk institusjon for menneskerettigheter (NIM) om disse spørsmålene.
I desember kom NIM med utredningen «Bostedsløse EØS-migranters rett til husly», som handler mye om Norges forpliktelser under Den reviderte europeiske sosialpakt, bedre kjent som Sosialpakten. Pakten omhandler sosiale og økonomiske rettigheter og er signert av en rekke europeiske land, deriblant Norge. Men der utredningen ser på hvilke grupper som har fulle rettigheter etter Sosialpakten, handler «I Count» mer om hvilke minimumsrettigheter som gjelder for alle som oppholder seg i Norge.

Oslos første akuttovernatting for fattige tilreisende lå i Tøyenkirken, og var et samarbeid mellom Kirkens Bymisjon og Røde Kors. Fortsatt er det disse to organisasjonene som sørger for at lignende tilbud er tilgjengelige i hovedstaden. (Foto: Aleksander Andersen / NTB)
Minstepensjonisten
Tilbake på V4 er Jerzy takknemlig for tilbudet om tre uker med tak over hodet. Selv om han til tider må dele den vesle toromsleiligheten med både én og to andre personer, trenger han ikke mer, sier han. Her kan han lage mat selv og ha litt privatliv. Han skulle bare ønske at tilbudet var permanent. Men kapasiteten er for liten. Det er den tidvis også på akuttovernattingen på Majorstua:
– Hvis du har reservert plass, kan du sove fem netter på rad i kirken på Majorstua. Så må du reservere på nytt, og da kan det hende det er fullt. Når jeg ikke har fått plass, har jeg et sted like ved Solli plass, hvor jeg kan slå opp teltet. Jeg har sovet mange steder rundt i byen, i telt, i biler og bak busker. Det går fortsatt greit, så lenge det er sommer.
Jerzy har bodd i Norge i rundt 15 år, tror han. Det meste av tiden som pensjonist. Hver måned får han pensjonen sin fra Polen. Rundt 4000 kroner. Han viser oss bankgiroen. Jerzy sparer på alle papirer: bekreftelser, avslag og leiekontrakter – og diplomet han fikk da han ble kåret til månedens frivillige medarbeider hos Blå Kors.
Hjemme i Polen pleide han å jobbe som bartender, forteller han. Lønna var ikke høy, men han fikk mengder av tips og levde godt. Kjøpte seg et hus, møtte en kvinne, mistet begge deler. Han hadde vært i Norge med kolleger på ferie flere ganger tidligere og likte seg godt her. Spesielt godt likte han å fiske i elvene og fjordene.
– Jeg hadde ingenting å dra tilbake til i Polen. Jeg trodde jeg skulle gifte meg med én, men det viste seg at jeg ble lurt. Hun tok huset mitt i stedet. Da hadde jeg ingenting i Polen. Det er bedre å være fattig og hjemløs i Norge enn der. Jeg kvalifiserer uansett ikke til aldershjem i Polen, og medisiner er dyrt. Jeg får mer hjelp i Norge, egentlig.
Et sted å hvile ut
Menneskene som bor på V4 er hjemløse i særlig prekære situasjoner. De kan være der i noen uker av gangen, og følges opp av et tverrfaglig team bestående av psykiatrisk sykepleier, jurist og sosionom. Leder Bianca Irina Cristea forteller at henvisninger gjerne kommer fra Bymisjonens ulike lavterskeltilbud, de fleste fra Helsesenteret for papirløse.
– Du kan ha klart deg i mange år på gata, men så blir du syk. Kanskje kronisk syk. Hva gjør du da? Du får kanskje oppfølging fra helsesenteret, men der kan du ikke være over tid. Eller kanskje du bare har bodd på gata i en lang periode og er utslitt. Det ser vi mye av. Da trenger du en hvileperiode, forteller Bianca.
Hun viser oss rundt i de enkle, hvitmalte rommene og forteller videre:
– Vi bruker tid på å bli kjent med de som skal bo her og kartlegge hvem det kan passe at de deler leilighet med. Vi må også være sikre på at beboerne er psykisk oppegående nok og at de har boevne. V4 er bare bemannet på dagtid mandag til fredag, så vi er nødt til å kunne stole på beboerne. Du må vaske og rydde selv.
Hver leilighet har ett soverom og to adskilte sovealkover i stua. For å komme til dusj, do og vaskemaskin må du gå gjennom soverommet. For Bianca og de andre som jobber på V4, blir det et lite puslespill: Hvem trenger soverommet for seg selv? Hvem kommer overens med hvem? Hvem er ekstra sårbar og må skjermes?
– Et tilfelle som gjorde ekstra inntrykk på meg, var en eldre mann fra Romania som fikk hjerteinfarkt da han bodde på gata i Oslo. Han ble operert, for så å skrives ut til gata igjen etter to dager. Både det å gå gjennom et infarkt og det å bli hjerteoperert, er ganske heavy og krever rehabilitering, sier Bianca.
Hjerte- og karsykdommer er svært vanlig blant den gruppa som er i Norge i korte, men hyppige perioder og livnærer seg av gatejobber som tigging, bladsalg og lignende. Også diabetes er svært utbredt. Fattigdom kan ofte føre til et dårlig kosthold, og mange røyker sigaretter. Bianca forteller at det i Romania, hvor mange i denne gruppa kommer fra, legges liten vekt på forbyggende helsearbeid. Mange selvmedisinerer, og feilmedisinering forekommer ofte på grunn av manglende leseevner og språkproblemer. Mange klarer ikke å oppsøke helsehjelp i tide. Det er sammensatte årsaker som fører til unødvendige plager, alvorlig sykdom og i verste fall til død.
Ser de psykiske konsekvensene
Det er mye trafikk på V4 i dag. Noen skal inn og trenger inntakssamtale, andre må ut på gata igjen. Noen ringer fordi de er bekymret for nåværende eller tidligere beboere.
– Det er en stor ambivalens i dette arbeidet. På den ene siden er det godt å se folk bli friskere og mer uthvilt mens de er her. På den andre siden sitter du med vissheten om at de skrives rett ut til gata igjen. Det kan noen ganger være vanskelig å hente motivasjon, innrømmer hun.
Gjennom årene har Bianca blitt kjent med mange arbeidsinnvandrere som fortsatt ikke klarer å komme inn i systemet. Noen har opparbeidet seg statlige rettigheter som sykepenger og dagpenger, men ikke sosiale rettigheter som sosialhjelp eller midlertidig botilbud i venteperiodene mellom jobber. Enkelte har rett til sykepenger, men ikke krav på fastlege. Hvem skal da skrive sykemelding? Hun opplever at kortvarige arbeidskontrakter og ren utnyttelse av migranter bidrar til utenforskap, ikke bare når det gjelder tilknyttingen til systemet, men også generelt i det norske samfunnet.
– Det er måten de blir sett på, eller kanskje heller ikke sett på. Det at det bare finnes noen få tilbud som anerkjenner dem som gruppe, og ikke minst som mennesker. Jeg har jobbet med denne gruppen lenge nå og ser de psykiske konsekvensene av hjemløshet. Hvordan livene deres styres av åpningstidene til tilbudene i byen. Hvordan folk som er helt utmattet ringer og ber om noen dagers opphold på V4 for å hvile ut, fordi det er fullt på akuttovernattingene eller fordi de ikke tåler å bruke de stedene.
Rettigheter og uklarheter
Hvordan havner mennesker som Jerzy i den situasjonen han nå befinner seg i? Vi sitter på Maris kontor på Bymisjonssenteret for å prøve å forstå. Et lappeteppe av regler, lover og retningslinjer gjør bildet uklart, så det er vanskelig å gi entydige svar på mange av spørsmålene våre.
– Kampen mot bostedsløshet har vært en prioritert oppgave for norske myndigheter de siste årene, og mange har blitt løftet ut av den tilværelsen. Men innsatsen er avgrenset til den bofaste befolkningen. EU-migrantene faller utenfor på dette feltet, forteller Mari.
Hun forklarer at EU-migrantene heller ikke er en del av statistikken over bostedsløse eller oversikter over vanskeligstilte på boligmarkedet. Mange av dem har i praksis ingen eller svært begrenset tilgang til et midlertidig botilbud.
– Vi opplever at regelverket er både uklart og dårlig tilpasset EU-migranter med en flytende oppholdsstatus. Og forvaltningspraksisen er streng, og har blitt strammet inn over tid.
Både EU- og EØS-borgere har rett til å komme til Norge. De som har en jobb her, har også rett til å bli værende, men fordi jobbene som tilbys ofte er tidsbegrenset, og det kan være usikkerhet rundt når neste jobb starter, er det mange som har en ustabil og usikker jobbsituasjon. I dag er det mange i denne gruppa som faller gjennom i det norske velferdssystemet, uten rett på offentlige ytelser. Da står de igjen med akuttovernatting og noen få andre tilbud fra ideelle organisasjoner, forklarer Mari.
– Kirkens Bymisjon og andre finansierer en god del av driften av disse tilbudene med egne midler. Det er ingen regulering av tilbudene, og kapasiteten er for liten. Det vil si at ingen har krav på noe av det vi tilbyr. Dette er en problemstilling som får altfor lite oppmerksomhet – det at folk som bor og jobber i Norge mangler bolig og velferdsrettigheter.
Mari forteller at de møter mennesker som har bodd i Norge i 10–15 år, men som ikke er folkeregistrert i Norge og derfor har begrensa rettigheter.
– Det er en ganske usynlig gruppe. Norske myndigheter forholder seg ofte bare til de som er formelt bosatt her, og overser de som ikke klarer å bli folkeregistrert, avslutter Mari.
Hjemløses hjemland
Rundt bordet i første etasje på V4 forstår vi etter hvert at Jerzy faktisk har jobbet i Norge. I tillegg til de seks årene da han var frivillig hos Blå Kors. Men jobbene han kunne ta den gang, var «svarte» strøjobber, som for mange i hans situasjon. Jerzy bodde først ute, så hos en kollega, og deretter nesten seks år på ferjer til Frederikshavn og København. Ferjebillettene fikk han gratis av en venn som jobbet for selskapet. Ordningen opphørte da pandemien inntraff, og de siste årene har Jerzy levd en nomadisk tilværelse. Han har sovet på gata eller på sofaer i trange leiligheter, sammen med andre i samme situasjon.
– Jeg har møtt mange polakker her som er mellom jobber eller bare har gitt opp. Mange drikker for mye. Selv har jeg sluttet helt å drikke på grunn av hjertesykdommen og alle medisinene jeg må ta. Jeg får skrevet ut resepter på Helsesenteret for papirløse, forteller han og tenker seg litt om før han fortsetter:
– Fordi jeg levde som jeg levde, har jeg havnet på utsiden av velferdssystemet. Jeg får ikke hjelp med bolig. Fordi jeg jobbet ulovlig, har jeg få rettigheter her. Hadde jeg betalt skatt og hatt et fast bosted, kunne jeg fått fulle rettigheter, men det fikk jeg ikke sjansen til. Likevel ser jeg på Norge som hjemlandet mitt. Det er her jeg vil bo resten av livet.
[FAKTA]
V4
- Prosjekt drevet av Kirkens Bymisjon i Oslo.
- Skjermet bolig med 6– 8 plasser, hvor den enkelte kan oppholde seg i korte, avtalte perioder.
- Enkeltpersoner i spesielt sårbare situasjoner får her tilgang til husrom og sosialfaglig, helsemessig og juridisk bistand.
- De ansatte er et tverrfaglig team og består av sosionom, sykepleier og jurist.
- V4 er en del av Bymisjonssenteret i Oslos avdeling for fattige tilreisende.
Anbefalte tiltak
- Bymisjonens anbefaler følgende tiltak i rapporten «I count – Bostedsløse EU-migranter i Norge»:
- Norske myndigheter må framskaffe statistikk og kunnskap om bostedsløshet og boforhold blant EU-migranter.
- Norske myndigheter må vedta og gjennomføre en strategi mot bostedsløshet blant EU-migranter.
- Norske myndigheter må vedta klarere regulering av sosiale rettigheter for EØS-borgere i Norge.
- Alle som trenger det, må få tilbud om akuttovernatting.
- Norske myndigheter må sikre at arbeidsinnvandrere som bor og jobber i Norge inkluderes i velferdssystemet.
- Boligsosialt arbeid rettet mot arbeidsinnvandrere må styrkes.
- Lovgivning som kriminaliserer bostedsløshet må fjernes.
- Norge må delta aktivt i det internasjonale arbeidet for å bekjempe bostedsløshet blant migranter.
Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 7/2023.


Én kommentar
Kyrre Elstein k
Det skulle jo være vanlig folks tur sa Støre og Vedum da de var på sjarmoffensiven for å bli valgt til Tåkefyrste og klovn .
Så skyldte de på utenforliggende årsaker som krig og elendighet for å mele sin kake.
Jeg hater å si:hva sa jeg,men å stemme på han mangemillionæren fra Arbeiderpartiet fordi han har vært med ei stund viser bare hvor naive vi nordmenn er , også tror utlendingene de skal få gull og grønne skoger når våre egne misbrukere og siste ledd på stigen ikke får en dritt bedre kår?
Erna Solberg er heldigvis ferdig den tjuven,hun kan si hu har tillit i partiet,men hu har ikke tillit hos vanlige folk ,hu og drømmeprinsen ! Det er tafatte folk som frekventerer Løvebakken og slik har det vært i seksti år !
Politikerforakt er noe politikerne skaper selv. Selve systemet er pill råttent som et føydalsk kongerike fra sen middelalder. Jeg gremmes!