Ida vet ikke hvor hun skal gjøre av seg

Ida Brænden begynte å selge heroin da hun var 18. Nå selger hun =Oslo.

– Litt om deg?
– Jeg er 36 år. Kommer fra Karmøy. Kom til Oslo for rundt fem år siden. Jeg rømte ifra eksen min, men han fulgte etter.

– Han var ingen grei fyr?
– Nei, han hadde besøksforbud, men brydde seg ikke om det. Takket være politiet i Oslo ble han tatt. Han ble fengslet for mange saker. Han skulle sone i tre og et halvt år fra før av. Da jeg møtte ham i retten, fikk han to år og to måneder for det han hadde gjort mot meg. Han ble dømt for særdeles grov mishandling over lengre tid. Dette er et par år siden. Nå er det så ekkelt, for han er snart ferdig.

– Hvordan havna du i rusmiljøet?
– Der har jeg vært siden jeg var 12-13 år. Nesten alle begynner med hasj, men jeg begynte med piller.

– Hvorfor det?
– Nysgjerrighet. Jeg var nysgjerrig på alt da jeg var liten. Sa noen «ikke gjør det», måtte jeg gjøre det. Så begynte jeg å røyke hasj, og drikke å alkohol. Amfetamin da jeg var 17 år. Så gikk det et halvt år, og jeg begynte med heroin. Jeg begynte å selge heroin da jeg var 18. Reiste fram og tilbake til Oslo og henta. Det finansierte både forbruk og ferie. Jeg hadde det godt i forhold til her. På Karmøy hadde jeg leilighet. Der hadde jeg alt. Mer enn de fleste. Her i Oslo får jeg nesten ikke leilighet.

– Hvordan bor du i dag?
– Hospits. Nå bor jeg på Thereses hus. Der er jeg for tredje uka, så jeg er vel der på nåde. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det er ikke så lett å få leilighet her. Depositum, vet du.

– Drømmen er en egen leilighet?
– Ja, det hadde løst så mye. Det tror jeg det hadde gjort for de fleste. Å gå i kulden … Jeg har aldri vært syk eller på sykehus tidligere. I løpet av de siste fem årene har jeg sikkert vært innlagt på sykehus ti ganger.

– Fordi du går mye ute og blir dårlig av det?
– Ja, og jeg får betennelser. En gang hadde jeg gått så mye, og måtte operere kneet. Da lå jeg på sykehus i tre uker, for jeg fikk vann i kneet, så ble det betent. Nei, det er ikke noe gøy.

– Hvilket dyr ville du vært?
– En gepard. Jeg har fregner og litt grønne øyne.

– Er du rask?
– Ja, jeg kan være det hvis jeg vil. Når jeg må. Sånn som geparden. Den ligger lenge og er ganske makelig. Men når den skal noe, da løper den. Jeg liker katter også.

– Hvilke superkrefter ville du hatt?
– Å lese tanker og kunne spå framtida. Vite hva folk tenker i forhold til det jeg sier. Noen ganger skjønner du det jo, at det de sier bare er pisspreik. Å vite hva folk egentlig tenker… Jeg har alltid villet vite alt.

– Land du vil dra til?
– He-he. Thailand. Der har jeg vært, men jeg ble fengslet der da jeg var 18 år. Så satt jeg der i ti og en halv måned. Jeg har alltid hatt lyst til å reise tilbake. Eller til Australia.

– Superhelt i din hverdag?
– Moren min og søskenbarnet mitt. Jeg og søskenbarnet har aldri hatt spesiell kontakt. Etter jeg flytta hit har hun besøkt meg. Hver gang hun er her, gir hun beskjed. Jeg tror det var første eller andre gangen vi møttes, at vi begynte å gråte begge to, for det var så godt å endelig få kontakt etter så mange år.

– Skurk?
– Eksen min. Er det noe som er ondt her i verden, så er det han. Det er ikke noe jeg sier for å si det, det er fordi jeg vet det. I hans tankegang finnes ingenting godt. Hvis han vil andre mennesker godt, er det for å vinne noe til seg selv. Det er sykt.

– Eiendel som betyr mye?
– Jeg har hatt mye. Jeg hadde bestemoren min sin ring, men eksen min fikk meg til å bytte den vekk. Den savner jeg.

– Din største drøm?
– Det er faktisk ikke å bli nykter, men å kunne få heroin. Ikke på samme måte som med metadon, men få det på resept og hente det en gang i uka. Så leve et normalt liv, for det går faktisk an, så lenge du har fast tilgang på det. Og å leve med moren min, og hjelpe henne. Jeg føler hun lever livet sitt for alle andre, så jeg har lyst til å gjøre noe for henne.

Teksten sto i =Oslo/=Norge mars 2014.