Ida Maria tror Norge testes fra oven

Ida Maria Børli Sivertsen har to gode grunner for å bo i Stockholm. Hun er låtskriver, og Stockholm er, ifølge henne, popens hovedstad. Ingen steder er det forresten det mer åpenbart enn stedet der vi møtes, det kombinerte ABBA-museet og popsenteret på Djurgården. Den andre, aller viktigste grunnen, heter Magnus. Han er ett år gammel, og er med mamma på intervju og fotosesjon i dag. Han er allerede godt vant til å være med spennende steder.

– Under hele innspillingen av siste sesong av «Hver gang vi møtes» bodde vi hele familien på et lite loft på gården der programmene spilles inn, forteller Ida Maria.

– Han er også med på dagsturer til musikkstudioer og øvingslokaler. Han er vant til å se nye steder og treffe nye folk.

Veldig mange har fått med seg denne sesongen av serien hvor kjente norske artister tolker hverandres låter. Spesielt Ida Marias fremføring av Hanne Sørvaags «My heart is yours» fikk mye oppmerksomhet, der hun stilte på scenen iført avslørende og sexy glitterdrakt, med nybaktmammakropp og melkespreng. I tillegg rocka hun så hardt og energisk at hele resten av gjengen var helt satt ut. For den 32 år gamle jenta fra Nesna var innspilingen av serien en strevsom, men veldig fin opplevelse.

– «Hver gang vi møtes» var et sterkt møte med kolleger. Vi får egentlig ikke så mange sjanser til å møtes, vi som sitter og skriver sanger på hver vår tue. Det er derfor konseptet fungerer så bra. Det er dessuten mye lettere å åpne seg for noen som kjenner dette livet, innrømmer hun, før hun legger ut om kollegene hun er blitt godt kjent med:

– Eldar Vågan, for en mann. Typisk at det er klovnen som er den stille, seriøse og dype typen. Og Benny Borg, Benny er 20 år i hodet. Eller tenåring. Pubertal, rett og slett. Og Åse Kleveland, herregud. Åse er som Moder Jord. Det er vanskelig å forklare. Hun er en gudinne. Uansett om jeg tilbrakte flere uker med henne, sluttet jeg ikke å tenke «wow» hver gang hun kom inn i rommet. Ikke fordi hår og sminke er perfekt; det er heller sjela hennes som er så tydelig, så sterk, at hvis gjenfødelse skjer er hun på aller høyeste nivå. Rett før hun blir en solstråle.

Dette livet som Ida Maria snakker om har til tider vært rimelig tøft for akkurat henne. Etter en helt fantastisk start på karrieren i begynnelsen av tjueåra, med en rekke priser, Statoil-stipend og omfattende turnévirksomhet i inn- og utland, ga hun ut det hyllede og suksessfulle albumet «Fortress Round My Heart». Og alt var klart for det virkelig store gjennombruddet. Til og med i alle norske artisters hellige gral, USA, begynte ting å røre på seg. Da hun smilende knuste gullplata for 20 000 solgte eksemplarer foran publikum på scenen i Oslo, begynte mange å lure på om alt var som det skulle. Senere skulle Ida Maria fortelle at det var et rop om hjelp. Bak det beinharde imaget og de tøffe låtene gikk den unge jenta inn og ut av tungt alkoholmisbruk. Kroppen protesterte, og fordøyelsen og stoffskiftet brøt sammen. Men den ekstreme turnévirksomheten fortsatte, helt til hun – ett album og utallige mil på veien senere – brøt sammen på scenen i Boston, og forsvant fra rampelyset.

Da Ida Maria dukket opp igjen, var festningen rundt hjertet borte. Hun delte hele sin historie med alle som ville høre. Hun skrev blant annet en kronikk hvor hun fortalte om hvordan enkelte ansatte i det amerikanske plateselskapet hennes foret henne med gratis alkohol, og la til rette for skandaler. Ikke alle var fornøyd med denne beskrivelsen.

– Da jeg skrev at jeg er alkoholiker, da jeg kom ut av skapet og ropte BØ!, var det for å riste i det etablissementet. Det var tabu å snakke om temaet, og folk reagerte som forventet. Trolla kom ut og viste hodene sine. Jeg var i debatter hvor jeg ble beskyldt for å skylde på alle andre for min situasjon. Det var jo ikke det jeg gjorde. Jeg var fullstendig klar over at det var jeg som hadde rota det til, at det var meg og meg alene. Alt jeg sa var at jeg fikk gratis alkohol av plateselskapet, og var jævlig fornøyd med det. Jeg elska jo å drikke, innrømmer hun. Og fortsetter:

– Den kronikken var en måte å gi en stemme til mange jeg vet er i samme situasjon, men som ikke kan stå frem. Jeg har vært veldig åpen om livet mitt, også om den tøffeste tida. Det er nok ikke noe for alle, det å gå ut på den måten med ting som fortsatt er litt tabu. Det er litt som å komme ut av skapet. Heldigvis har jeg hatt veldig god støtte, fra mange rundt meg. Men jeg vil ikke anbefale folk å være så åpne. For hvis du ikke takler det, da er det ikke godt for noe.

Spørsmålet Ida Maria stilte var bare om plateselskapet ikke i stedet burde ha tatt vare på den unge jenta. Hjulpet henne til å hanskes med avhengigheten. Det mener Ida Maria bestemt. Hun er også for at mennesker overalt i det hele tatt tar bedre vare på hverandre. Få ting gjør henne mer engasjert i løpet av praten vår enn dette temaet.

– Vi må bli bedre til å spre kjærlighet. Vi må bli bedre til å ta vare på hverandre, og ikke tenke så mye på om alle fortjener å bli tatt vare på. Vi kjenner ikke hverandre på den måten. Vi er nødt til å se hverandre, se den andre. Vi tar for gitt at samfunnet kommer til å ta seg av oss her i Skandinavia. Men det hindrer oss i stor grad i å skjønne at vi må ta oss av hverandre. Frem til åttitallet sto fellesskapstanken sterkt hos oss. Nå er Sverige landet med verdens mest ensomme befolkning. Det er det landet i verden hvor flest mennesker dør ensomme. De har et eget byrå her for å ta seg av de som har dødd alene, og blitt liggende i lang tid i leilighetene sine.

Allikevel har Ida Maria valgt å bo i dette litt kalde, konforme sosialdemokratiske utstillingsvinduet. Jeg nevner at Sverige ofte blir omtalt som et mislykket eksperiment, av norske samfunnsdebattanter. Særlig gjelder dette den svært positive og åpne immigrant- og flyktningpolitikken som ble ført i mange år. Svenske tilstander er blitt et skjellsord.

– Det er klart Sverige får mye kritikk fra Norge. De må differensiere seg, og forsvare det som skjer der. Jeg synes det fungerer veldig bra her i Sverige. Her bygger de fortsatt landet, fnyser Ida Maria.

– Alt pratet om at Sverige og svenskene er naive, det er bare tull. Tvert imot er svenskene utrolig smarte. De veit at dette fører til et økt brutto nasjonalprodukt. Og da snakker jeg ikke om i fremtiden. Du kan allerede se resultater. Sverige har i dag en vekst som ikke Norge kan skilte med. Sverige går oppover, Norge går nedover. Inflasjonen sammenholdt med lønnsnivået i Norge går rett i dass, sier hun, vel vitende om at det er et syn som vil provosere i hjemlandet.

Det er lett å skjønne hvorfor Ida Maria valgte å gå inn i politikken i hjemkommunen Nesna. Og ganske lett å skjønne at Miljøpartiet De Grønne var partiet hun følte seg hjemme i. Da jeg nevner de mye omtalte no go-sonene i svenske forsteder, steder der politi og ambulanser ikke vil rykke ut av frykt for å bli angrepet, gir hun allikevel et ganske uventet svar.

– Jeg kjenner masse folk som bor i såkalte no go-soner. Selv skal jeg bo langs en av de t-banelinjene som folk i Norge snakker om med frykt i stemmen. Hvis du møter folk med respekt, så får du respekt tilbake. Det er min erfaring. Ikke alle folk. Nei, jeg er ikke naiv. Ikke alle mennesker er gode og snille. Ikke alle vil meg vel. Men jeg tror at det å møte flyktninger og asylsøkere med en beinhard linje, det tjener ingen på.

Et annet uventet svar får jeg da vi snakker om de stedene Ida Maria har kalt hjemme: Fresna, Stockholm og Los Angeles, eller rettere sagt Hollywood. Sistnevnte er jeg nysgjerrig på. Hvordan endte hun opp der, og ble ikke stedet for overflatisk og egosentrisk for en ganske radikal skandinav?

– Det var noe av det verste med turnélivet, det å være på ett sted en dag, og så måtte dra videre. En forferdelig frustrerende opplevelse for eventyrsøkende menneske som meg. Det var en av grunnene til at jeg ikke orka å gjøre det lenger. Det å så vidt å ha foten nedi på alle de plassene jeg egentlig hadde lyst til å fordype meg i. Og ett av de stedene, det var Los Angeles. Jeg forelsket meg helt i den byen. Da jeg fikk sjansen slo jeg meg ned der, og ble boende i to år. Når det gjelder amerikanerne så har jeg kommet under huden på dem. Det dere tror er overfladiskhet, er bare et resultat av at de har så masse selvtillit. Du må skjønne det, og skjønne at janteloven aldri har eksistert i USA. De er GREAT og alt er bare GREAT. Amerikanere holder opp heisdøra for deg. Det er det ingen som gjør i Skandinavia. Vi ser ikke hverandre her. Vi ser forbi hverandre. I USA, i hvert fall i California der jeg bodde, der ser folk hverandre. Husk at så godt som alle amerikanere har flyktning- eller immigrantbakgrunn, om det er én eller fire generasjoner tilbake. De kaller det en immigrantnasjon, men de fleste som kom var strengt tatt flyktninger. De kom fra sult, krig og religiøs forfølgelse. Så kom de til dette nye kontinentet, og bygde en kultur fra bunnen av. For bare et par hundre år siden begynte den amerikanske historiefortellinga, minner hun om, og sier inderlig og oppriktig:

– Det er et spesielt land. Jeg elsker det. Har aldri følt meg så hjemme som i Hollywood.

Vi sitter på Popsenteret i pophovedstaden og snakker med Ida Maria, låtskriver og artist, og vi innser at vi nesten ikke har snakket om musikk. Og det på tross av at Ida Maria er aktiv som aldri før. Hun jobber med nye låter som skal utgis til sommeren. Hun har med en låt i kommende Melodi Grand Prix. Den skal fremføres av artisten Ella. Men det store comebacket skjedde i april 2016. Og det på den mest uventede måte. Artisten som tidligere hadde vært signert på et av USAs største plateselskap, hvor hun utga album med rett-i-trynet-glampunkrock, slapp en lavmælt samling amerikanske spirituals på lille, norske Kirkelig Kulturverksted. Med tittelen «Scandalize My Name». Hva skjedde egentlig?

– Våren 2014 lette jeg etter musikk som kunne beskrive mine innerste følelser. Jeg hadde vært signa på Universal Republic og Mercury Records i USA i flere år. Før det hadde jeg vært på Colombia og RCA/Sony BMG i England. Store plateselskap, med store budsjetter og store ord og stort press. Jeg følte at jeg kunne popbransjen inn og ut. Og jeg var lei av den. Jeg hadde vært gjennom så mye, jeg trengte musikk for ørene mine som virkelig ga meg noe, noe skikkelig, noe ekte. Jeg orka ikke mer musikk som var hip akkurat da, jeg kan alt det der. Kle deg i en strikkajakke og ta bandbilde i skogen, liksom. Come on. Jeg lette etter sanger om livet og sanger om døden, sanger om lidelse, sanger om frelse, jeg ville ha kvalitet inn til beinet, ikke noe pyntemusikk. Jeg begynte å høre på Paul Robeson (amerikansk bass-sanger og skuespiller. Han ble verdenskjent som forkjemper for fargedes rettigheter), og alt begynte med en låt som het «Balm in Gilead». Den handler om at det finnes en løsning, ett sted. Det finnes en frelse fra det vonde. Det finnes en salve på et sted som heter Gilead. En sang om håp, og om at ikke alt er mørke. Om at selv om det virker som at alt har gått til helvete, så finnes det fortsatt en løsning der ute et sted. Det fortsatte med at jeg hørte «Deep River», også i Paul Robesons versjon. For en musikk. Dette var låter som virkelig tok pulsen på det jeg hadde vært gjennom.

– Jeg hadde lyst å gjøre noe mer med denne skatten jeg hadde funnet, så jeg tenkte: «Så kult det hadde vært om jeg fikk synge disse låtene». Jeg nevnte idéen ydmykt for Erik Hillestad og Kjetil Bjerkestrand, at det hadde vært så spennende å lage en plate med dette materialet. De ble veldig inspirert, og de var imponert fordi jeg hadde funnet fram en masse låter som de aldri hadde hørt før. De trodde at de hadde svart belte i åndelig musikk, ler hun stolt.

– Jeg hadde ei liste med omtrent 20 låter. Av den valgte vi ut 12 låter som kom på plata. Litt forhandling fram og tilbake. Men jeg har nok aldri vært så fornøyd med et album før. Alt stemte. Vi spilte det inn mens jeg var høygravid, i Maridalen kapell utenfor Oslo. En helt annen følelse enn de andre albumene jeg har gjort. En enorm kunstnerisk frigjøring. Erik Hillestad og samtlige involverte på plata er genier. Jeg gikk bare rundt i ærefrykt og bukka og neia hele veien. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk gjøre dette.

Erik Hillestad er for øvrig daglig leder for Kirkelig kulturverksted, og musikkprodusent. Ida Maria sier om ham:

– Erik Hillestad er en ekte punkrocker. Det er mange fake punkrockere der ute. Posører. Men Erik er The Real Deal.

Tidligere i samtalen har Ida Maria nevnt at hun sitter i styret i Blå Kors, en organisasjon med et kristent verdigrunnlag. Når hun også har spilt inn religiøse sanger, i en kirke, på et kristent plateselskap, da må jeg bare spørre om det er en viss sammenheng her. Har Ida Maria funnet Gud?

– Jeg vil si at jeg er et troende menneske. Så absolutt. Jeg vil si jeg er et åndelig menneske. Kristendommen og fortellingen om Jesus har gitt meg veldig mye. Jeg er vokst opp med barnetro og med søndagsskole, så jeg lærte historiene fra Bibelen. De har vært en rettesnor for meg tidlig i livet, lært meg om rett og galt. Men så, som så ofte skjer, kom en periode hvor jeg ignorerte alt det. Jeg ble den fortapte sønn. Nå har jeg funnet tilbake, men med en annen innfallsvinkel. Mer personlig og åpent, og ikke så styrt av regler og moral. Som et barn, kan du kanskje si. Ydmykt har jeg tatt til meg det vakre i troen, i Gud – og funnet min egen vei i fortellingene. Men jeg tror ikke det er sånn at du må bli kristen for å bli rusfri, selv om det fungerer godt for mange. Selv hadde jeg såpass mye antipati mot diverse mørkemenn, kirker og trossamfunn at det var vanskelig å i det hele tatt tenke i religiøse baner den gang. Men det er mye som egentlig er det samme du kan tro på i livet. Du kan tro på kjærligheten, på det gode i mennesket. Du kan tro på kreftene i naturen, eller vitenskapen som du også kan kalle det. Det er i hvert fall viktig å tro på noe større enn ditt eget ego. Felleskapet, det kan du tro på.

Så er vi igjen tilbake der, ved felleskapet, ved det å ta vare på hverandre. Og Ida Maria har en teori om oss i Norge der. En som gir gjenlyd i både den politiske og troende verden som bor i henne:

– Den tida vi lever i nå, den er en test. Det er jeg overbevist om. Det er en test fra oven, en vi feiler stort på mens vi sitter her og snakker. Vi feiler ved å sende mennesker i nød vekk, vi feiler ved å behandle barn som dyr. Vi kommer til å få svi for det her. Norge er midt i en test. Potetlandet, fiskerlandet, fattige folks land. Tenk hvor tøffe de må ha vært, de folka som slo seg ned i Norge, av alle steder. De må ha vært beinharde, og splitter pine gale. Og disse menneskene vi avviser, du skal ha ganske mye bein i nesa for å gå gjennom Europa til fots. Da har du antagelig ganske mye mer å komme med. Du må ha en enorm overlevelsesevne og kreativitet, for du er nødt til å løse ganske mange problemer på en sånn reise, for å finne frem til for eksempel Oslo S. Jeg er utrolig imponert over menneskene som klarer å gjøre den reisen, og komme helt i mål. Det er de skarpeste hodene og sterkeste folka som kommer seg fram til Norge, og så blir de behandla som dritt. Dette er jo folk vi burde investere i. De burde få et innovasjonsfond for å utvikle bedrifter i Norge. Det hadde blomstra. Vi trenger jo sånne folk i Norge nå.

Samtalen beveger seg naturlig fra den utblåsningen til hva som skjer i Ida Marias elskede USA i øyeblikket. Hvor presidenten selv har sperret døra, også for flyktningene hun brenner for. Ja, vi snakker om Trump, for det er for vanskelig å unngå det i februar 2017. Kunne hun levd med familien i Trumps USA?

– Det vil si, hvis jeg hadde hatt uendelig med penger, da kunne jeg bodd med familie i USA. Det er det som er USAs akilleshæl, det at folket mangler de fundamentale sosiale rettighetene. Sikkerhetsnettet vi er vant til er ikke der. Derfor er folk desperate etter penger. Og når jeg kom tilbake til Norge ble jeg sjokkert over å finne ut at det er i ferd med å bli sånn der også. Jeg så tendensene, og tenkte: «Herregud, ikke gjør det samme de har gjort i USA. Ikke gå denne veien.» Vi selger fosser, vi selger statlige trygge selskap, vi selger landet. Norge går plopp uti. Men enn så lenge har vi det mye bedre, konstaterer Ida Maria, før hun kommer med en kreativ oppsummering av hva som skjedde i det amerikanske valget:

– Det er ikke rart amerikanerne velger Trump. De er, som de unge mennene i Midtøsten og Afrika, helt desperate. Valget i USA var en kollektiv selvmordsbombing, utført av desperate mennesker. Valget i USA var en form for terrorisme. Nå orker vi ikke mer, så gi oss bare han reality-fyren. Han sier i hvert fall de rette tinga.

Vi lever i en tid hvor punken Ida Maria er så glad i, kanskje kunne trenges. Men all motkultur starter med opprør mot forrige generasjon. Jeg spør om Ida Maria ser opprøret i dem som er tenåringer i dag, eller om Generasjon Jeg ikke har plass til sånt.

– Jeg har studert punken. På Uppsala universitet tok jeg kurset Rock og mytologier. Hvor meta er ikke det? Så dro jeg ut på en dødelig verdensturné etterpå. Jeg lærte om hvordan punken alltid har handlet om opprør mot det konforme. Men punken, som alle andre motkulturer, endte ironisk nok kjapt opp som en del av etablissementet. I dag tar opprøret mot det konforme hos ungdommen form av trening, gode resultater på skolen, sunn mat og generell selvdisiplin, alt til hoderysting fra de sjuskete, øldrikkende foreldregenerasjonen, ler hun og fortsetter:

– Det var akkurat sånn jeg tenkte da jeg tok på meg bunad på Spellemannsprisen. Jeg tenkte: «Det er ikke noe som er mer punk enn det». Ikke noe annet jeg kunne gjort nå. Naglebelter får du på H&M. Det samme gjelder å stille opp på programmer som «Skal vi danse» og «Hver gang vi møtes». Der er kjempegøy, fordi det går mot alt det trend og kredibilitetspolitiet godtar. Jeg har brukt mye tid på finne ut hva som forventes av meg, og så gjøre akkurat det motsatte.

Så stikker vi ned trappa til ABBA-museet, hvor jeg får passe lille Magnus, mens mamma hopper opp på scenen blant hologrammene av Agnetha, Ann-Frid, Björn og Benny. Magnus tar det med fatning, som om han er vant til disse at disse tingene bare skjer.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo / =Norge mars 2017.