I trappa: Torper’n
Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen snakket vi med Svein Erik «Torper’n» Torp.
Tekst og foto: Even Skyrud
Heisann, Torper’n! Har du funnet ut hva du vil snakke om?
– Det jeg brenner mest for nå, er Løkka.
Skjønner, men jeg tror du må presisere hvilken løkke det er snakk om. Vi har lesere utenfor hovedstaden. Vi har Lassonløkka, Rodeløkka, Ruseløkka, Bolteløkka …
– Ja vel, da. Grünerløkka. Det er jo ingen som kaller den det lenger. Jeg har hatt lyst til å bo der i over 15 år, har vanka der i 10 år og for cirka 5 måneder siden flytta jeg endelig dit.
Jeg bodde der faktisk på 1990-tallet, før det ble overtatt av kjedebutikker, hipstere og vestkantungdom. Hva er sjarmen i dag?
– To ting før jeg svarer på det: 1. Jeg later som jeg hadde glemt å skru på høreapparatet og gikk glipp av det du sa først der. 2. Er det du eller jeg som blir intervjua her?
Ok, du har et slags poeng. Men sjarmen?
– Løkka er et mylder av steder og opplevelser. Jeg har en kompis som har bodd der lenge, og han kan ta meg med på et nytt sted hver dag. Kafeer, butikker, puber og barer. Små steder overalt. Noen rekker du knapt innom før de må legge ned, mens andre, som Noahs Ark, har vært der i over 30 år.
I over 35 år, tror jeg. Der hang jeg en del som ung mann.
– Men det handler som sagt om meg i dag. Og jeg har både levd lenger enn deg og vært glad i Løkka lenger enn deg. Det starta da jeg var 13 og jobba helger hos Eldar Hagen Sport i Hausmannsgate, der Vega ligger i dag. Eldar Hagen, han som drev butikken, var en kjent langrennsløper og aktiv i Bækkelaget Sportsklubb, som jeg også var på den tida. Det var sånn jeg fikk jobben. Glemmer aldri følelsen av å ha tjent min første hundrelapp. I 1980.
Hausmannsgate er ikke på Løkka. Det er feil side av elva, mister Torp.
– Du har bestemt deg for å være vanskelig i dag. Det er rett ved. Samme del av byen. Jeg oppdaga området, og jeg likte meg der. På begge sider av elva.
La oss heller snakke om Løkka, som er ditt valgte tema. Du er jo en engasjert mann og glad i klubber og foreninger. Har du funnet frem til noen i nabolaget?
– Jeg er kun medlem i Sykkelklubben Rye, foreløpig. Men jeg bidrar til å spre glede i nærmiljøet. Har blant annet holdt julekonsert på stampuben min, Hytta. To elgitarer, trekkspill, banjo og meg. Jeg sang.
Der skulle jeg gjerne vært. Har du planer om noe annet gøy der borte?
– Jeg har ikke bare planer, jeg har store planer. Jeg skal skape Den Nye Løkka.
Nå snakker vi!
– Jeg var i London i 1976. Der så jeg Speakers’ Corner i Hyde Park. Det gjorde uutslettelig inntrykk på niårige Torper’n. Nå vil jeg gjenskape dette utenfor biblioteket på Schous plass, rett ved der jeg bor. Det skal selvfølgelig hete Schous Corner. Dette har jeg snakka med mange om, og jeg er helt sikker på at vi får det til.
Men du må forklare hva dette er for de som ikke kjenner Speakers’ Corner.
– Alt som trengs er en gammal melkekasse. Den skal jeg stille meg oppå og introdusere dagens tema på en fornuftig måte. Så kan hvem som helst melde seg for å få taletid, og så kan folk stille spørsmål og diskutere sivilisert. Det skal være litt som spørretimen på Stortinget, bare for helt vanlige folk.
Og du er debattleder?
– Jeg kan fikse det. Jeg følger ekstremt godt med på alt som skjer i verden. Jeg ser Nyhetskompaniet, Dagsrevyen, Politisk kvarter og Nyhetsmorgen hver dag, følger alle diskusjoner på Facebook. Schous Corner skal være aktuelt og oppdatert – og en ventil for folk som har mye på hjertet, men ikke slipper til andre steder.
Det kan jeg like. Jeg lover å ta turen. Men det må vel mer til for å skape Nye Løkka?
– Jeg har, som du har skjønt, bakgrunn fra idrettslivet. I 50 år har jeg vært engasjert i lag og foreninger, først og fremst Bækkelaget. Jeg skal bruke den erfaringen til å starte Sofienbergløpet.
I Sofienbergparken?
– Nettopp. Hver fjortende dag er det løp for ungene på Løkka rundt hele parken. Én runde for tre- og fireåringer, to runder for fem- og seksåringer og tre runder for de eldre ungene. Vi setter opp fakler, lager en løype, og alle får premie.
Det var ambisiøst.
– Idretten har gitt meg så mye gjennom livet, og dette skal være min måte å gi noe tilbake. Visste du at jeg var østerriksk universitetsmester på 5000-meter baneløp?
Nei.
– Og selvfølgelig vil jeg gi noe tilbake til Løkka. Vil du høre enda en idé jeg har?
Ja.
– Historiske omvisninger hver uke. Området er jo fullt av arbeiderklassehistorie og greier.
Jeg må nesten spørre om det er noe du misliker med Løkka også?
– Én ting, men den gjelder egentlig for hele Oslo. I 1982 var jeg på treningsleir i Athen. Jeg husker at vi var sjokkert over all søpla som fløyt overalt i gatene. I dag er Oslo blitt sånn. Folk i denne byen er ikke flinke nok til å plukke opp søpla si. Senest på vei hit i dag gikk jeg og plukka opp papir og plastposer og kasta i søppelkasser. Det burde kanskje innføres bøter for å kaste fra seg ting på gata.
Ja, det er litt rart når voksne folk kaster ting på fortauet.
– Og én ting det kunne vært mer av på Løkka, er show i gatene. Når jeg går opp Thorvald Meyers gate og synger høyt for meg selv, stopper folk og jubler. Tenk så fint det hadde vært hvis flere sang og lagde show sånn spontant i hverdagen. Folk må bli mer fargerike.
Sånn som deg?
– Akkurat sånn som meg!
En både fin og litt skummel tanke, der. Uansett. Takk for praten, Torper’n. Håper ikke det ble for mye meg.
– Takk selv. Neste gang kan jeg intervjue deg, kanskje?
Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 3/2026.
