I trappa: Thomas Aleksander

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gang har vi snakket med Thomas Aleksander om det han selv kaller sitt kall i livet.

Tekst og foto: Even Skyrud

Hei, Thomas. Hva vil du snakke om i dag?

– Jeg vil snakke om Freak Art Management.

Ok. Og det er …?

– Det er mitt kall i livet. Et byrå som skal fremme norske musikere og kunstnere i inn- og utland. Ikke hvilke som helst musikere og kunstnere, men folk som har bakgrunn fra rusmiljøer, sånn som jeg har. Det finnes utrolig mange dyktige folk som ingen har hørt eller hørt om. Flinkere musikere enn folk som er gitt ut og kjente.

Folk du kjenner fra før, eller?

– Ja. Har du hørt om Tommy Luger?

Har hørt navnet, tror jeg.

– Han er den første jeg har en avtale om å representere. Han er litt kjent fra før. Har holdt masse konserter og spilt med Backstreet Girls og greier. Jeg mener han er en av Norges beste gitarister, men at han er blitt skvisa ut av musikklivet.

Hvorfor det?

– Kanskje fordi han er litt for god? Og litt for rocka?

Tommy vet at du skal bli manageren hans, eller?

– Ja, ja, er du gæren. Han har mast på meg flere ganger om at vi må komme i gang.

Har du jobba med sånt tidligere?

– Nei, jeg har aldri hatt noen ordentlig jobb før, egentlig. Bare lagd min egen fleksitid på deltid. Eller jeg har jobba litt med oppsøkende salg. Vaskemiddel, blant annet. Men jeg har vært med Tommy på turné i England en gang. Da fikk jeg sett det litt fra innsida.

Kan du businessen, da? Hva blir dine oppgaver som manager?

– For å være manager burde du egentlig kunne spille alle instrumenter, så du kan steppe inn på konserter hvis noen blir sjuke eller noe. Akkurat der har ikke jeg en sjans, men jeg er god på mye annet.

Spiller du noe instrument i det hele tatt?

– Litt trommer. Eller tromme, rettere sagt. Type bongo. Eller, spiller og spiller. Jeg liker å slå litt på den.

Jeg trodde en manager bare trengte å fikse og trikse og tjene penger, jeg. Har du lest deg opp på alle oppgavene?

– Nei, det er mye mer du må kunne enn jeg trodde. Ikke at jeg har lest om det, det har jeg ikke konsentrasjon til. Å lese i det hele tatt. Har så kraftig ADD at jeg kan starte på den samme tegneseriestripa ti ganger uten å lese den ferdig. Men jeg får med meg ting for det. Jeg kjenner folk i bransjen.

Kan konsentrasjonsvansker kan hende bli et problem for Freak Art Management?

– Jeg blir mye mer skjerpa når jeg jobber med og for andre folk enn bare meg selv. Da må jeg skjerpe meg, da.

Så når går du i gang med prosjektet?

– Nå nærmer det seg. Har endelig møtt en jeg stoler på, som kan hjelpe meg med data­biten. Programmere og sånt. Så pengene kommer inn på riktig sted. Data har jeg aldri skjønt meg på. Det er nesten så datamaskinen går i svart hvis jeg rører ved den. Han er veldig flink til å tegne også. Har tegna ti forskjellige logoer allerede. Problemet er at ingen av oss har telefon i øyeblikket, så det er litt vanskelig å få snakka sammen.

Har du flere artister enn Tommy Luger som står klare?

– Ja, det er et band med syv medlemmer jeg har snekra sammen. De heter The Forgotten Junkies and the Hidden One. Litt langt navn, men det beskriver medlemmene godt.

Og de er i gang med å skrive og øve musikk?

– Nei. Du vet, det er lettere å føre ti tusen sauer over Hardangervidda enn det er å føre tre frikere gjennom byen. Det er som en barnehage.

Det kan høres ut som dette kommer til å bli ganske slitsomt, Thomas.

– Joda, men det trengs noen som tar seg av disse folka. Sånn som Tommy, han ønsker seg noen han kan stole på. Det er så mange som beholder mesteparten av pengene selv. På sikt er drømmen å ha en egen plass hvor alt skjer, og alle er velkomne. Jeg synes musikere skal få lov til å konsentrere seg om å skrive musikk, og ikke tenke på alt mulig annet. En annen greie er at mange av disse folka er så hyperaktive at ingen andre takler det. Jeg er vant til det, og er jo sånn selv.

Skjønner. Hva slags plass skal dette være?

– Konserter, kunstutstillinger, plateinnspillinger og alt folk ønsker. Også øvingslokaler, selvfølgelig. Egentlig ser jeg for meg en brakkelandsby. En kunstnerlandsby, hvor folk kan finne roen. Jeg vet om en tomt på Rjukan.

En frikesentral?

– Ja, nei, nyktre folk skal også være velkomne. Men de som spiller og stiller ut, og de jeg representerer, det skal bare være folk fra miljøet. For å vise folk at vi også kan.

Sånn historisk sett har vel mange, de fleste kanskje, av de største artistene også rusa seg en del. Sex, dop og rock ’n’ roll, liksom. Så det er vel ikke helt nytt, det her?

– Ja, det er ingen ekte musikere som ikke ruser seg. Det er sant.

Nå drar du det kanskje litt langt, her. Det er vel ikke like vanlig i dag, blant yngre artister.

– Ja, men de skriver jo ikke sine egne låter engang. Det blir så upersonlig når de synger andres tanker og følelser.  Ja, bortsett fra en fyr på Sagene. Husker ikke hva han heter. Han har spilt inn noen tusen coverversjoner som ligger ute på YouTube. Han er jævlig dyktig. Veldig mange av låtene er bedre enn originalen. 

Nok om det. Har du flere planer for Freak Art Management?

– Jeg drømmer om å få i stand en romjulsfestival på Rjukan. Inne i katakombene i fjellet. Ja, og så er det én ting det er viktig at du får med: De tusen første som støtter Freak Art Management økonomisk får en gratis konsertbillett til den første store konserten vår.

Er det egentlig en gratisbillett hvis du må gi økonomisk støtte?

– Ja, det synes jeg det er.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 1/2024.