I trappa: Terje

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem.

Hva har du lyst til å snakke om, Terje?

– Stigmatisering. Eller min kamp mot stigmatisering, spesielt av rusbrukere.

Har du noen gode eksempler på slikt?

– Arbeiderpartiets ruspolitiske talsperson kalte nylig tunge rusavhengige utilregnelige fra scenen under en debatt. Det er drøyt.

Hva følte du, da?

– Avmakt, kanskje? Hvordan skal vi komme noen vei når ruspolitiske talspersoner åpenbart ikke kjenner eller har møtt en rusavhengig person, noen gang. Vi får håpe hun ikke får noen ministerpost.

Tror du det er representativt for hvordan folk flest ser på «narkomane»?

– Delvis. Kanskje ikke i like stor grad som da jeg var ung. Da var det fortsatt sånn at hvis du tok et trekk, var det strake veien til sprøyta i armen. Det lærte vi på skolen.

Og det stemmer ikke, mener du?

– Jeg prøvde å røyke hasj for første gang da jeg var 18–19 år. Da skjønte jeg at det jeg hadde lært på skolen ikke stemte helt. Jeg våkna dagen etter i fin form, huska at jeg hadde hatt en fin kveld og flira mye. Hjemme fant jeg en kald Grandiosa som hybelkompisen min hadde stekt tidligere på kvelden. Det er fortsatt den beste pizzaen jeg har spist.

Kan ikke en så god opplevelse i begynnelsen være en vei inn i avhengighet?

– Jeg følte ikke noe sug etter noe. Jo, det var morsomt, og pizzaen var god, men det er ikke det samme som avhengighet. Sånn er det jo med mye man opplever.

Men du opplevde altså å bli stigmatisert?

– Når det gjelder rus, så har jeg bare VK1, grunnkurs. Aldri drevet med tunge greier, eller følt behov for det.

Tror du ikke at noen er mer disponert for avhengighet? At det er et sjansespill?

– Nei, jeg har hørt sånne teorier, at det er et gen som kan hoppe over en generasjon og sånn. Jeg er overbevist om at det skyldes miljø, veldig ofte oppvekstmiljø. Det kan være hjemme eller på skolen. I friminuttet eller på fotballtrening. For dem som må ta skolebussen, kan det være der. Det kan skje mye rart på skolebussen eller bussholdeplassen, som ikke lærere og foreldre vet om.

Det høres selvopplevd ut?

– Ja.

Men vi har fortsatt ikke kommet frem til stigmatiseringen her?

– Det starter jo der, med miljøet. Og med forskjeller i evner. Akkurat det at noen sliter mer enn andre på skolen kan kanskje være medfødt, så er det stor forskjell på hvor mye oppfølging de som sliter får hjemme. Hvis du har ressurssterke foreldre, kan du klare den biten bedre, selv om du sliter med ADHD eller lignende. Hvis ikke, blir du fort et problem overalt. Nå snakker jeg ikke om meg selv, men ofte mangler det noen byggesteiner i behovspyramiden. Det er en fellesnevner hos rusavhengige. Du kan ikke drive med selvrealisering når du ikke har fått dekket basale behov, som klær, utstyr og omsorg. Det er et ustabilt korthus.

Og da kommer rus inn i stedet?

– Du fyller hullene med rus, ja. Det kan være at du ikke får dekket behovet for beskyttelse og trygghet, ikke får sove om natta. Da hjelper det å røyke litt hasj. Eller at du ikke klarer å slappe av blant folk, hvis du ikke har tatt deg en pils eller to. Det siste der tror jeg nok de fleste har kjent på, selv om de ikke opplever å ha et rusproblem.

Opplevde du selv stigmatisering for rusbruk, siden du har tatt opp kampen?

– Jeg hadde rykte på meg for å røyke hasj før jeg hadde gjort det, fordi jeg lot håret gro en periode. Også spilte jeg trommer. Jeg var en litt annen type enn de fleste andre på bygda. Siden jeg uansett hadde ryktet, satt det ikke så langt inne å prøve. Jeg likte det, men røyka bare sporadisk i et års tid fordi jeg hadde lyst. Mot slutten av skoleåret fant jeg ut at det var en del andre på skolen som også røyka litt, og vi ble etter hvert et miljø.

Et såkalt rusmiljø?

– Vel, ikke helt. Men jeg bodde like ved skolen, så det ble en naturlig samlingsplass. Jeg fikk sjelden være i fred, og det ble mer og mer fokus på hasjrøykinga. Fyre opp hele tida. Jeg gikk lei. Ville være i fred og konsentrere meg om å spille trommer. Jeg bestemte meg å bryte med den gjengen og heller røyke litt for meg selv iblant. Slippe presset. Så da jeg fikk studielånet etter nyttår, gikk jeg til innkjøp av en litt større mengde hasj, så jeg skulle slippe å oppsøke selgere og miljøet hver gang. Dagen etter at det var i hus, sto politiet på døra.

Ai, ai, ai. Hvordan gikk det?

– Det var det store skillet i livet mitt. En ting er at det gjør noe med deg å bli satt på håndjern og kasta på glattcelle som 18-åring, men å komme tilbake på skolen var verre. Lærerne, i hvert fall de som bodde på bygda, bare skulte på meg. Behandla meg nærmest som spedalsk. Til slutt bytta jeg skole.

Og da ordna det seg?

– Å nei, du. Det første som skjedde der, var at jeg måtte rett i møte med rektor, rådgiver, psykolog og hele bøtteballetten for å skrive under på en kontrakt hvor jeg ga dem lov til å kreve urinprøve av meg ved den minste mistanke om rusbruk. Jeg ble like uglesett, om ikke mer, enn på forrige skole. Alle visste om fortida mi, og det føltes som om de bare venta på at jeg skulle trå feil. Det jeg som 19-åring trengte, var blanke ark.

Hva gjorde det med deg å være «dophuet» på skolen?

– Jeg pleier å si at du får to stempel: ett på utsiden av panna som er synlig for alle, og ett på innsida av panna, som bare du kan se. Det siste er mye vanskeligere å bli kvitt enn det første. Uansett hvor du drar, vil det alltid være der og minne deg på at du er en merket mann. Du tror at alle ser hvem du er, hva du har gjort. Det er jo det stigma betyr: at du er merket. At folk ikke kjenner deg fra før, har ikke noe å si. Du ser stempelet og tenker at de også kommer til å få øye på det. For alltid. Min historie er et godt eksempel på at kriminalisering fører til stigmatisering, og at den derfor bør opphøre.

Hvordan kjemper du mot stigmatisering?

– Jeg vier det meste av tida mi til aktivisme og politikk. Jeg er leder i Foreningen for human narkotikapolitikk i Midt-Norge, lokallagsleder i Miljøpartiet De Grønne
Ørlandet, tredje vara i Ørland kommune­styre, medlem av fylkesstyret i MDG og
styremedlem og en av grunnleggerne av Norges første mannspolitiske nettverk, Grønne Menn. Og jeg selger Sorgenfri, noe jeg mener er en del av den kampen.

Jeg er imponert, og vil høre mer senere.

– Når som helst. Jeg stiller opp!

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 8/2021.