I trappa: Suzanne

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne måneden har vi snakket med Suzanne om hvordan det er å jobbe som =Oslo-selger.

Tekst og foto: Even Skyrud

Hei der, Suzanne. Hva kunne du tenke deg å snakke om her i Trappa i dag?

– Vanskelig. Jeg kan kanskje snakke litt om det å selge =Oslo. Om å bytte salgsplass og sånn?

Du bestemmer.

– Jeg pleide å stå og selge bladet på Galgeberg før.

Hvorfor akkurat der?

– Flere grunner. Den var alltid ledig på tavla hvor du velger plass. Og så var det noen som fortalte meg at det var lett å selge der, og det var det også. Jeg fikk mange faste kunder.

Dette minner litt om en annen spalte i bladet, «På salgsplass», men du bestemmer som sagt hva du vil snakke om.

– Det sa du, ja. Tingen med Galgeberg var at det var bra salg der utpå ettermiddagen, så jeg trengte ikke å stå opp så tidlig. Det var grunnen til at jeg begynte å stå på Steen & Strøm i stedet. Jeg ville gjøre en forandring i hverdagen min. Komme meg opp på morgenen.

Det er jo et bra initiativ. Hva er nærmest der du bor, da?

– Ingen av plassene er nærme hjemme. Jeg bor på Sørumsand på Romerike og må ta toget inn til Oslo uansett.

Sørumsand? Der har jeg vært. Koselig liten plass, det.

– Ikke så koselig og liten lenger. De har nok bygd ganske mye siden den gang. Noen ganger tenker jeg at jeg vil flytte ut til Aurskog for å få det litt landlig igjen. Slippe unna høyblokker og sånt.

Høyblokker på Sørumsand? Tuller du med meg?

– Nei, ikke i det hele tatt. De reiv den gamle bensinstasjonen og bygde svære blokker. Det synes jeg var så trist. Nå reiser jeg til Blaker for å få den samme følelsen. Der bor bestemor. Hun er 92 år og trenger litt hjelp av og til.

Kunne du tenkt deg å bo på Galgeberg? Eller i Oslo?

– Nei. Men det som var fint med Galgeberg, var at noen ganger møtte jeg mamma etter jobb og dro på ishockeykamp på Jordal. Det likte jeg. Har vært glad i ishockey helt siden vi gikk på kampene til broren min da jeg var liten. Jeg går på fotballkamper også, men hockey er mest stas.

Så det er Vålerenga som gjelder nå da, eller?

– Det er en greie. Jeg heier på Vålerenga på hockeykamper og på Lillestrøm når det er fotball. Tror ikke det er så mange som har de to som sine lag. Noen ganger har jeg sagt til kunder jeg har møtt på kamp at de ikke må si til noen at jeg var der. Haha.

Forståelig. Hvor spilte broren din?

– Han spilte for Lørenskog. De har vel heller ikke et spesielt godt forhold til Vålerenga. Men nå er det heldigvis sånn at sport ikke bare handler om konflikt og fiendskap. I hvert fall ikke for meg. Det handler om å bli underholdt, kose seg og spise pølser og vafler.

Enig. Jeg ser ikke mye sport, men gi meg en pølse og en vaffel, så er jeg med. Blir kanskje færre kamper nå som du jobber utenfor Steen & Strøm?

– Ja, dessverre. Men jeg var lei av sein arbeidstid og lei av å se på det samme hele tiden, så jeg trengte en ny plass. Ikke lei de samme menneskene, altså. De likte jeg kjempegodt. Men den samme utsikten hver dag. Jeg ble sliten av det. Steen & Strøm er en helt annen verden.

På hvilken måte?

– Jeg står foran et luksuskjøpesenter i en gate med bare luksusbutikker, og nesten alle er der for å shoppe. Det merker jeg. Nå føler jeg at jeg kan pynte meg litt på jobb en dag, hvis jeg føler for det. En gang på Galgeberg kom det en bort og spurte hvorfor jeg sto og solgte gatemagasin i Gucci-briller. De brillene hadde jeg arvet av en venn som døde, men det kunne jo ikke hun vite.

Selger du flere blader der du står nå?

– Nei, det er ikke så stor forskjell. Forskjellen er hvem som kjøper. På Steen & Strøm er det nesten bare eldre kvinner. Pensjonister, tipper jeg. På Galgeberg var det mange menn som kjøpte også, og mange i 30–40-åra.

Andre store forskjeller?

– Gata der er som sagt en sånn luksusshoppinggate, så det er flust med vektere både i butikkene og i gata. Dem var det ikke så mange av på Galgeberg. Jeg har blitt kjent med mange av dem. De fleste er kjempegreie, men noen er veldig strenge. Jeg har fått kjeft for å stå for nærme inngangen, og for å sette sekken min inntil fasaden.

Men ingen som klager på solbrillene dine?

– Nei, men jeg har fått sånne reaksjoner der også. Folk som lurer på hvorfor jeg står og selger gatemagasiner. Som ikke synes jeg ser ut som en som må selge gatemagasiner. Sånne ting. Her om dagen var det ei som sa at jeg må komme meg ut av det. Komme meg ut av hva da? Kanskje hun trodde at jeg har et rusproblem?

Det kan godt hende. Vi prøver å bli flinkere til å fortelle folk at det er all slags folk som kan trenge å selge gatemagasiner. Det er litt derfor vi har nettopp denne spalten, som nå også ble en samtale om salgsplasser.

– Salgsplasser er viktig. Det er jo der vi jobber, og der folk møter oss. Og det er rart hvordan noen funker for meg, og andre ikke i det hele tatt. Selv de plassene som andre sier de selger bra på. Men det sitter kanskje bare i hodet.

Tør du si hva som er favorittsalgsplassen din, da?

– Det må være Økernsenteret. Altså ikke til hverdags, det er jo nedlagt, men da de spilte teaterstykket «Døden på Oslo S» der tidligere i år, og jeg fikk selge magasiner til publikum. Både stykket, menneskene og salget var fantastisk. Jeg håper vi kan gjøre sånne ting igjen.

Helt enig. Det må vi få til. Takk for praten, Suzanne. Har du noen avsluttende ord til folket?

– Ja, jeg kom på noe. Det er kanskje mest til oss som selger Erlik, da. Én av de andre selgerne, hun har jobbet her siden Erlik starta, hun sa til meg: «Det finnes ikke magiske salgsplasser, bare magiske selgere.»

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 10/2023.