I trappa: Steinar

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen tok vi en prat med Steinar, som ville snakke om Donald Duck.

Tekst og foto: Even Skyrud

Hei, Steinar. Har du tenkt noe på et tema for praten vår her i Trappa?

– Jeg er stort sett opptatt av tog og Donald. Tog har jeg snakka mye om i bladet før, så det må bli Donald.

Snakker vi da om Trump eller Duck?

– Nei, vi snakker Donald Duck. Det er favoritt-tegneserien min.

Godt. Det pleide å være min også, men det er en del år siden. Jeg fikk Donald-blad hver uke. Kjøper du det fortsatt?

– Jeg fikk også det da jeg var barn. Men nei, ikke hver uke nå. Jeg kjøper pocketbøkene, og så får jeg alltid en del til jul. På loftet har jeg en diger samling.

Hva er den eldste utgaven du har?

– Vet du, et strøkent eksemplar av det aller første nummeret som kom ut i 1948 er verdt minst et par hundre tusen kroner i dag. Det kosta 50 øre da det kom ut.

Og du eier et slikt?

– Nei, har bare et opptrykk av det, dessverre. En kopi. Det eldste jeg har er kanskje fra 1960-tallet en gang.

Hva kan du fortelle om Donald som våre lesere ikke vet fra før?

– Han ble i hvert fall født en mørk og stormfull natt. Første gang vi fikk høre stemmen til Donald, var helt tilbake på 1930-tallet. Den gang så han helt annerledes ut enn i dag. Han så ut som en gås, egentlig. De to største Donald-tegnerne er Don Rosa og Carl Barks, og folk i Norge har et helt spesielt forhold til Donald Duck.

På hvilken måte, da?

– Det er ingen steder i verden figuren har blitt så voldsomt populær som her i landet, og det var i Norge at vitenskapen donaldismen oppsto.

Hva i all verden er det for noe?

– Donaldismen er læren om Andeby og alle innbyggerne der. Den oppsto i Norge tilbake på 1970-tallet. Det er skrevet flere bøker om dette, mener jeg å huske.

Og det er en ekte vitenskap?

– Ja, Per Inge Torkildsen og Knut Nærum er vel de to mest kjente donaldistene. De to møttes på «Nytt på nytt» en gang, men jeg tror ikke de snakka så mye om Donald, da.

Hva er det med Donald som tiltrekker deg så sterkt?

– Jeg kan kjenne meg igjen i ham. Han er kjent som verdens mest uheldige and, og han er hissig, men godhjerta. Akkurat som meg. Og så er han veldig morsom. Donald Duck er ypperlig lesing når du trenger å trene lattermusklene. Jeg tror det er derfor både unge og gamle ler hjertelig av Donald, og fortsetter å lese om ham hele livet. Vi kjenner oss alle på en eller annen måte igjen i ham eller kanskje i noen av de andre som bor i Andeby.

Ja, der bor det jo en bra gjeng. Har du noen andre karakterer du liker spesielt godt?

– Det er flere. Jeg er fascinert av fetter Anton. Heldige Anton. Han må vel sies å være erkefienden til Donald. I det hele tatt liker jeg flere av skurkene, som Gulbrand Gråstein og Rikerud. 

Tror du vi kan lære noe av tegneserien?

– Nei, jeg vet ikke helt. Jeg tror vi glemmer at Donald er et dyr, et fjærkre. Ja, han er en and. Vi har lett for å tro at alt handler om oss mennesker. Han er bare et dyr.

Sant nok. Det er noe jeg alltid har lurt på: Er Bestemor Duck Donalds bestemor? Og hvorfor heter Dolly også Duck til etternavn? De to er vel ikke i slekt, siden de er kjærester?

– De er ikke alltid kjærester. Når det gjelder Duck-slekta, så kom jeg faktisk en gang over hele slektstreet til Donald. Jeg har alltid vært opptatt av slektsgranskning, så det var veldig interessant. Jeg husker dessverre ikke så mye av det lenger. 

Det var synd. Men takk for praten uansett, Steinar.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 2/2025.