I trappa: Reidar

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne måneden ville Reidar snakke om buss for bane – og bussjåfører.

Tekst og foto: Even Skyrud

Hei, Reidar. Hva har du på hjertet i dag?

– Jeg trenger å snakke om buss for bane.

Spennende tema. Er det en aktuell problemstilling for deg akkurat nå?

– Ja, veldig. Jeg bor på Trosterud, og snart stenger de hele linje 2 i tre måneder. Tre måneder med buss for bane. Jeg gruer meg noe forferdelig.

Og du gruer deg fordi?

– Sjåførene. De veit hvordan du skal kjøre fra A til B, men å ta hensyn til folk, det greier de ikke.

Ta hensyn hvordan da?

– Til eldre folk, de med rullator eller rullestol. Folk som bruker krykker eller bare er dårlige til beins. Og folk med barnevogn. Jeg tenker ikke først og fremst på meg sjøl.

Forklar.

– Her er det største problemet: De tar seg ikke tid til å kjøre helt inntil fortauet og senke bussen. De står 10–20 centimeter fra fortauskanten, noe som gjør det vanskelig og farlig for eldre å komme seg av.

Og dette opplever du ofte?

– Ja. Jeg kan gi et eksempel, men jeg vil ikke si hvilken bussrute det skjedde på. En eldre dame jeg kjente skulle gå av, men det var altfor langt ned til bakken. Jeg varsla til bussjåføren om at han måtte senke bussen, men han forsto ikke hva jeg mente. Da gikk jeg frem til ham og trykka på knappen selv. Det er jo bare å trykke på en knapp. Det burde han vite.

Andre ting du gruer deg til på bussen?

– Ja, at sjåførene bare fyller på folk til du ikke får puste. De gidder ikke telle så det blir riktig maksantall.

Har du et eksempel der også?

– Dette var for en del år siden. Jeg bodde på Holmlia og hadde akkurat skifta hofte. Jeg satt langt foran i bussen. Det var tjåka fullt i bussen, og ei dame med stor barnevogn pressa seg helt frem til der jeg satt, sperra meg inne og trykte på det nyopererte beinet mitt. Jeg prøvde å signalisere til sjåføren, men det var ingen respons. Han brydde seg hverken om at det var for mange passasjerer der inne, at en barnevogn sto foran i bussen eller at jeg ikke kunne komme meg av. Det er jo sjåførens ansvar, også når folk oppfører seg som idioter.

Ja, de har jo et ganske stort ansvar.

– Da jeg kjørte lastebil for mange herrens år siden, så var det jeg som hadde ansvar for lasta. At den var like hel når den kom frem til dit den skulle. Det er jo det samme med bussjåfører. De har ansvar for lasten sin, som er deg og meg. På lastebilen hadde jeg en lastelem, som senkes når vi losset av. Du kan ikke parkere en halvmeter fra rampa, da. Ikke ti centimeter en gang. Da går det gærent med pallen. Det er noe alle veit.

Du tok ansvar, rett og slett.

– Ja, det kan du banne på. Apropos ansvar: En gang skulle jeg validere billetten og gikk frem til sjåføren. Han satt i mobiltelefonen og skravla. Så ikke på meg en gang. Det er ikke bare dårlig stil, men direkte ulovlig. Bussen var full den gangen også, av folk han hadde ansvar for.

I telefonen? Det er ikke bra i det hele tatt.

– Nei. Den der mobilen kommer til å skape ulykker. Og jeg tror også det er den som gjør at passasjerene heller ikke viser hensyn til de andre lenger. Alle står med nesa i hver sin skjerm, og glemmer alt rundt seg. Sånn er det blitt.

Men sjåførene har vel fått skikkelig opplæring, tror du ikke?

– De får jo opplæring, men det virker som de bare legger vekt på at de skal holde ruta. Ikke at de er servicearbeidere også. Men jeg spurte en gang en jeg kjenner som kjørte buss. Hun sa at de lærer alt. Også det.

Sier du fra når sånne ting skjer?

– Ja da, jeg sier ifra. Som regel ser de bare dumt på meg og sier «hæ?».

Du kan jo skrive inn til busselskapet?

– Det gidder jeg ikke. Tror ikke det hjelper. Det er ikke bare jeg som klager. Jeg har sett flere sider på Facebook hvor folk snakker om det. At de lukker dørene rett foran trynet ditt og slipper på for mange folk og sånt.

Kanskje du må starte en folkeaksjon?

– Nei, jeg tror ikke det er jeg som skal gjøre det. Men hvis jeg gjorde det, skulle jeg kreve at sjåførene snakket godt nok norsk til å skjønne hva jeg spør dem om.

Men har det alltid vært sånn, eller var alt så mye bedre før på bussfronten? Jeg mener å huske en del kjipe opplevelser i gamle dager også?

 – Ja, joda. Det skjedde vel da også. Husker sjåfører som syntes det var moro å lukke dørene rett foran nesa mi.

Noen flere klager, når vi er i gang?

– Du skal ikke måtte holde deg fast når du er passasjer på bussen. Jeg har sittet på med sjåfører som kjører som svin. En gang på Jar satt jeg på med en sånn en. Han bulka med en annen buss, eller de tok speilet til hverandre, og så stoppa de og begynte hæren­fløttemeg å krangle om hvem som hadde skylda. Han her kjørte så fort at vi ble kasta fra side til side, og alle bukka dypt da han stoppa på holdeplassen.

Sa du fra, da?

– Gjett om jeg gjorde. Du kjører ikke racerbil, sa jeg til ham. Han så også bare dumt på meg og sa hæ. Ble ikke sint en gang.

Mye å ta av, men hva er det aller verste med bussene, da?

– Det verste er når de skal av, de eldre. Noen kommer til å brekke lårhalsen, eller verre.

Når du snakker om de eldre, mener du da egentlig sånne som meg og deg?

– Jeg mener selvfølgelig dem som er eldre enn oss. Jeg er tjue i hue, jeg.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 6/2023.