I trappa: Nina

Lurer du på hva folk i gatemagasinverdenen er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen har vi snakket med Nina, som er barista hos =Kaffe om det å leve et dobbeltliv.

Tekst og foto: Even Skyrud

Hva vil du snakke om i dag, Nina?

– Det er så mye, men hva med å snakke om å leve et dobbeltliv?

Snakker du om deg selv nå?

– Ja, kan hende. Det finnes jo så mange dobbelt­liv, men jeg kjenner jo mitt eget best.

Og hvordan har det artet seg?

– Det var et liv hvor jeg i alle andres øyne var en streit, helt vanlig ungdom, mens jeg samtidig var avhengig av tunge stoffer.

Hvordan havnet du der, da?

– Det startet allerede i begynnelsen av tenårene. Jeg var aktiv i korpset. Der var jeg populær, flink til å spille og kanskje også et forbilde for mange av de yngre.

Hva spilte du?

– Trombone. Jeg underviste til og med aspirantene fra jeg var 14 år.

Korps må være det streiteste du kan drive med i oppveksten.

– Ikke sant? Jeg var utrolig streit. Det var korps for alle penga. Skolekorps, ungdoms­korps, janitsjar, storband og alt mulig.

Når begynte dobbeltlivet?

– På samme tid, egentlig. Da jeg var rundt 15, begynte jeg å teste ut rus. Alkohol og hasj.

Det er ikke typisk for korpsmiljøet. Hva gjorde at du begynte å teste rusmidler?

– Det var min medisin. Kjente at jeg følte meg bedre. Jeg hadde det bra når jeg var med korpset, men jeg hadde det egentlig ikke bra hjemme eller på skolen. Eller med meg selv.

Kan du si noe om hvorfor?

– Jeg kan prøve. Jeg var et vestkantbarn. Ikke øverst i åsen, men på Slemdal. Hus og hage. Mor ville ikke at vi skulle gå på Slemdal skole, på grunn av det presset som var der. Merkeklær og slike ting. Så jeg ble sendt på Vinderen skole, som til tross for at den lå like ved, var annerledes. Men så begynte jeg på ungdomsskolen på Ris i 1977. Der ble vi blandet med elever fra Slemdal. Det var et kultursjokk. Jeg hadde aldri tenkt over merket på klærne mine eller hva slags bil vi hadde hjemme, men med ett var det alt det handlet om.

Hva syntes elevene på ungdomsskolen om at du spilte i korps?

– De syntes nok det var ganske teit. Jeg ble aldri mobbet, men de så på meg som en raring på grunn av det.

Så presset der ble for mye?

– Nei, jeg ville bare gi deg et bilde av hvor jeg kommer fra. Grunnen til at jeg søkte tilflukt i rusen, var noe som startet før det. Det var en voldsom angst, som hadde vært der siden barndommen. En voldsom redsel. Da hjalp det å dope seg ned. Og i tillegg hadde jeg sosial angst. Rusen gjorde at jeg klarte å være blant folk. Når jeg tenker meg om, var det alkoholen som gjorde at jeg overvant angsten. Hasjen var nok mye for å bli lagt merke til. Bli sett.

Hvordan bli sett?

– Jeg begynte på Foss videregående. Der var det mer frika. Hvis du røyka hasj, ble du sett. Da var du en del av et miljø. Jeg søkte tilhørighet og oppmerksomhet.

Men du spilte fortsatt i korps?

– Å, ja. Det var det eneste stedet jeg kunne være meg selv. Det eneste stedet jeg hadde det greit, egentlig. Et fristed.

Men det er jo ganske vanlig å eksperimentere med rus i den alderen. Vil du si at du gikk utover det?

– Ja, det vil jeg si. Jeg røykte hasj alene hver dag og festet hver helg. Drakk vekk alle følelser. På den tiden prøvde jeg også amfetamin. Det syntes jeg var veldig kult. Hasj ga meg mest angst, men jeg røyka fordi hasjgjengen tok meg så godt imot.

Var det ingen voksne som skjønte hvordan du hadde det?

– Jo, det var blant annet en veldig søt og hyggelig inspektør på skolen som hadde mange samtaler med meg. Kom og hentet meg i klassen og slikt. Men det hjalp ikke. Tvert imot så tenkte jeg at hvis jeg kuttet hasjen, så ville vedkommende slutte å se meg og snakke med meg. Jeg likte jo så godt å bli sett. Men hjemme var fasaden på plass.

Kom du deg gjennom videregående?

– Ja da, selv om jeg hadde et veldig stort fravær. Dro etter hvert videre til Hamar og Trondheim for å studere musikk. Jeg trodde jeg kunne leve som en vanlig student mens jeg ruset meg tungt hver dag. Det endte ikke så bra. Det endte med et år på psykiatrisk avdeling på Vinderen. Det hjelper ikke mye å ruse det hele vekk i lengden. Så gikk det i flere runder gjennom 20-årene med stadig tyngre rusbruk og flere innleggelser. Likevel gjorde jeg helt normale ting, som å begynne på sosialhøyskolen og kjøpe meg leilighet.

Det å leve et dobbeltliv kan være ganske slitsomt, kan det virke som.

– Kjempeslitsomt. Jeg har alltid måttet spille roller. Når jeg er på jobb på =Kaffe, putter jeg nærmest ubevisst på en fasade, selv om jeg liker meg veldig godt der. Men det må vel mange når de er på jobb. Når jeg kommer hjem fra jobb, så er jeg så sliten at jeg må sove hver gang. Det er det livet stort sett består av nå: Jobbe, sove og gå tur med hunden.

En ensom ulv med hund?

– Jeg har alltid stått på utsiden. Ikke vært i et miljø. Selv da jeg var hekta på heroin, var jeg aldri en del av miljøet på Plata eller andre steder. Jeg satt hjemme i leiligheten min på St. Hanshaugen og ruset meg alene. Hvorfor skulle jeg oppsøke andre, når det eneste som betydde noe var meg og rusen? Det var først da jeg klarte å slutte, at jeg skjønte hvor alene jeg var. I dag kjenner jeg meg ikke ensom, altså. Jeg har jo en veldig sosial jobb. Det holder.

Takk for at du deler, Nina.

– Er vi ferdig? Historien har så vidt begynt.

Vi har nok ikke så mye mer plass nå, men kanskje vi kan fortsette der vi slapp, senere?

– Ja, det må vi.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 2/2024.