I trappa med Tom Vidar
Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem for en liten prat i trappa om noe som engasjerer dem.
Hei, Tom Vidar. Hva har du lyst til å snakke om i dag?
– Hei, du. Jeg har mest lyst til å snakke om skruing.
Skruing?
– Skruing av motorer. Jeg har skrudd motor siden jeg var sju, åtte år gammal. Det å få liv i en motor, få den til å gå, det var en enorm følelse for en liten gutt.
Skrudde du bilmotorer som sjuåring?
– Nei, jeg starta med mopeder. Tempo lett. Faren min var verksmester, så jeg begynte som treåring å samle skruer på gulvet der på jobben hans. Da jeg var barn, dreiv foreldra mine også to campingplasser og en kolonialbutikk. Jeg var nødt til å jobbe fra jeg var ganske liten. Jeg fikk plass i potetbingen i kolonialen og fikk jobben med å plukke groer av potetene der nede. Jeg har alltid vært et arbeidsjern.
Lærte du å skru av faren din?
– For det meste er jeg selvlært. Jeg er så sta, skjønner du. Ville ikke spørre noen om noe, men det skjedde jo at jeg måtte det, likevel. Jeg sleit litt med totaktsmotorer, blant annet. Noe av gleden var å finne ut av det selv, hvordan ting hang sammen. Etter hvert skrudde jeg biler, motorsykler, mopeder, scootere, symaskiner – egentlig alt som
hadde motor. Jeg ble en dyktig maskinist, ja.
Hva kjørte du sjøl?
– Da jeg var 16 fikk jeg meg tung motorsykkel for første gang. Det har vært favoritten siden. Har bare krasja en gang, i en hårnålssving i Sverige, på smugletur. Rett i autovernet, men jeg hadde flaks.
Har du hatt det å skru som yrke?
– Yrke og yrke. Jeg hjalp jo folk, men det var mest en hobby. Nå har jeg ikke skrudd på et verksted på over 15 år. Da faren og mora mi døde, forsvant verkstedet på hjemplassen i et arveoppgjør. Etter det har det bare blitt nødreparasjoner i veikanten og slikt.
Hva er det du liker så godt med å skru motor?
– Nei … Det er mest gleden ved å få motoren til å gå. Det å få noe til å dra deg fremover. Øyeblikket når alt klikker på plass og du får bevegelse der. Før jeg kunne skru, fikk jeg bikkjene våre til å dra meg i pulk, der hjemme. Det er den følelsen jeg er ute etter.
Kunne du tenkt deg å jobbe på et verksted nå?
– Å, ja. Men jeg kan ikke stå mye bøyd, så det måtte bli lagt til rette. Ryggen tåler det ikke lenger. Det har vært for mange tunge løft på verkstedgulvet. Jeg demonterte
motorer og løfta dem ut del for del, uten taljer eller vinsj. Men slapp jeg å stå bøyd, hadde det gått fint.
Men innsiden av biler ser vel litt annerledes ut i dag?
– Det er sant. Jeg veit ikke om jeg hadde klart å skru disse nyeste bilene. Da måtte jeg fått et kurs i elektronikken som sitter i dem. Har ikke mye greie på data. Det er så mange små bokser med elektronisk hjerne i, og jeg veit ikke hvordan du feilsøker alle disse. Jeg er vant med to- og firetaktsmotorer som går på bensin og diesel. Men på eldre biler kunne jeg starta å jobbe i dag. Bare finn et verksted hvor jeg slipper el-biler, sånn i første omgang. Men det må også være greit at jeg røyker cannabis før jeg skal skru.
Hvorfor det?
– Hasjen gjør at jeg får ro, at jeg kan konsentrere meg og fungerer i hverdagen. Sånn har det vært nesten hele livet. Den gir meg også appetitt, hvis jeg mister den. Uten hasj har jeg ikke lyst på mat. Sånn har det alltid vært. Og så blir ryggsmertene mer levelige. Så det er nødvendig, ja.
Men hvorfor kan du ikke bruke andre medikamenter mot smerte – og for å finne roen?
– Medisiner som legen skriver ut, holder jeg meg unna. Mot slutten av livet skreiv doktoren til faren min ut en haug med dritt til ham. Mye morfin og andre smertestillende. Far forandra personligheten sin helt av det. Han ble vanskelig, rett og slett. Så jeg har ikke noe til overs for farmasøytindustrien, nei.
Tror du kundene på verkstedet hadde følt seg trygge på at bilen var i gode hender, hvis det var greit å ta seg en blås på jobb?
– Tja, det spørs. Kanskje dere kunne starta en mekkegruppe? Da hadde jeg blitt med med en gang. Det er sikkert flere selgere som har interesse for det.
Det er det. Takk for praten, Tom Vidar. Noen ord sånn på slutten?
– Jeg tror det er genetisk, det med talent for å skru. At vi har det i blodet. Faren min var verksmester og den yngste dattera mi har utdanna seg til bilmekaniker. Tre generasjoner nå, og kanskje blir det flere.
Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 5/2021.
