I trappa med Ante

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem.

Hei, Ante. Hva vil du snakke om i dag?
– Hva med å snakke litt om døden?

Oi, det er tunge saker. Hvorfor døden?
– Jeg tenker mye på døden nå om dagen. For meg er det livets siste fase. I alder. Jeg blir 75 neste år. Så er det fem år til 80. Det er skremmende. Tiden går så fort.

Men du er jo frisk og sprek. Du kan jo fort bli 100 år.
– Men du vet, man kan dø uventet. Helt uten at noe er galt med deg. Jeg ser slikt ofte når jeg leser dødsannonsene i Aftenposten. Folk dør uventet. Det kan skje.

Å plutselig falle om, liksom?
– Ja, det kan fort skje når du er gammel.

Er det mange du har kjent som allerede er gått bort?
– Ja, det er kolossalt mange. Kolossalt. Tankene kommer. Barndomsvenner som døde allerede for over 30 år siden. Ta mannen som var min nabo tidligere. Han var jo også min arbeidskamerat og dessuten årsaken til at jeg kom til Norge. Han døde for ikke lenge siden av kols. Så var han da også storrøyker i over 50 år.

Men du røyker ikke, drikker ikke og spiser ganske sunt. Stemmer ikke det?
– Jo da, men jeg røyka en stund. Slutta for 51 år siden.

Du er ganske pessimistisk, Ante?
– Ikke verre enn min bror. Han er både eldre enn meg og en større pessimist. Han trodde vi alle skulle dø av korona. Jeg er redd for døden, men ikke for korona. Jeg er vaksinert, så hvorfor skulle jeg gå rundt og være redd. Influensa, derimot. Og asteroider. Det skremmer meg.

Men hva med før du ble vaksinert?
– Ja, jo … Jeg var redd for å begynne å hoste, så jeg måtte holde meg hjemme. Innesperret. Jeg liker ikke å ikke kunne gå ut, få frisk luft og snakke med andre mennesker.

Tror du det finnes noe etter døden?
– Finnes hva da? Hva mener du?

Liv etter døden? At det ikke er helt slutt når du trer på deg trepysjamasen?
– Nei, nei, nei. Jeg er katolikk, men jeg tror ikke på sånt tull.

Så du er egentlig en frafallen katolikk?
– Ja, nei, mer en katolikk light. Jeg vil si at de som tror på sånt er litt primitive. Vi går nok rett i jorda og kommer aldri tilbake. Men man kan få tro hva man vil. Jeg respekterer det. Men min mening, min tro, er at vi antagelig hadde hatt det bedre hvis vi aldri hadde blitt født.

Nå er du veldig mørk her, igjen.
– Ha ha ha ha. Jeg mener det. Når vi likevel må gå rundt og vite at det skal ta slutt, hva er vitsen? Hvis vi likevel ikke skal leve evig? Gå rundt og vente på å havne i graven?

Men tror du ikke at du hadde gått rimelig lei av livet, hvis du levde evig?
– Vet ikke. Mange går fort lei av livet. To av mine beste kompiser begikk selvmord da jeg gikk på høyskole. De var bare 18 og 19 år. Det skjer her i landet også, det har jeg lest i VG. De tenker for mye. Det er ikke alltid så lurt å tenke for mye, men for noen er det uunngåelig. De hadde sluppet den lidelsen hvis de ikke var født. Det var i det hele tatt mye lidelse i gamlelandet, den gang.

Og gamlelandet er?
– Jugoslavia. Det var det det het den gang. Det var så mye fattigdom der, som ikke resten av verden visste om. Jeg vokste opp med jordgulv på kjøkkenet. Vi hadde ingen gulv i det hele tatt. Og det var mye vold. Slåsskamper i brødkøen og menn som banka kona si. Hvis jeg forteller dette til andre som vokste opp i Jugoslavia, så sier de at jeg bedriver propaganda. De skryter fortsatt av Tito og kommunismen.

Så du er ingen stor tilhenger av kommunismen?
– Tja, nei. Men ikke så stor motstander av kommunismen som min bror. Han er eldre enn meg og bor i Frankrike. Han hater kommunister så mye at han ønsker at Hitler skulle komme tilbake og knuse dem. Han er glad i Hitler, mye fordi Hitler likte Kroatia og folket der. Jeg prøver å si til ham at det ikke er normalt å like en massemorder, men han vil ikke høre på meg.

Det er ganske ekstremt.
– Det er historieløshet. Mange er historie­løse i dag. Men kommunismen var ikke bra. Det var verst frem til 1962. Da fikk vi en liten leilighet med gulv og en tv. Etter at mange fikk tv, ble ting roligere.

Du har bodd lenge i Norge nå. Savner du Kroatia?
– Jeg har tenkt til å flytte tilbake og leve mine siste år i Kroatia, faktisk. Kanskje allerede neste år. Å være gammel her i Norge er å være alene. Jeg savner sirkelen med menn som sitter på plasser ute tidlig på morgenen, bare for å sitte og snakke. Det er sånn i Kroatia, akkurat som i Hellas. Akkurat som i alle land rundt Middelhavet. Selv om mange regner oss som europeere, og vi ser ut som europeere, så har vi mer til felles med menneskene og kulturen i Nord-Afrika og Midtøsten. Du finner også det samme hos eritreere og somaliere.

Det er kanskje ikke en veldig norsk greie, nei.
– Nei, nettopp. Her kan jeg stå som en idiot og prate med meg selv om morgenen. Nordmenn trenger som regel alkohol for å snakke med fremmede. For å åpne seg. Men noen liker det sånn. Når jeg forteller min bror om hvordan det er her, da blir han misunnelig.

Du har opplevd smerte, og du mener vi kanskje hadde hatt det bedre hvis vi aldri hadde vær født. Men det har vel vært bra greier også, Ante?
– Ja, ja. Mange gode opplevelser. Spesielt reiser. Jeg har reist mye. Aller best liker jeg å ta tog. Jeg ønsker å ha opplevd hele Europa før jeg dør. Når denne pesten er over, skal jeg reise igjen.

Hvis du fikk velge hvordan du skal dø, hva ville du foretrukket?
– Dumt spørsmål. Som alle andre ønsker jeg å sovne inn uten smerte, og uten å vite at jeg skal dø.

Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 6/2021.