I trappa: Mats

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen snakket vi med Mats.

Hei, Mats. Hva har du lyst til å snakke om, her i trappa?

– Jeg har lyst til å fortelle om hvordan livet mitt var før, og hvordan det er nå som jeg har kommet inn i heroinassistert behandling.

Det er spennende, og også noe folk flest ikke vet så mye om.

– Litt bakgrunn først. Jeg har rusa meg siden jeg var 12 år, røyket hasj daglig siden jeg var 13 og injisert heroin siden jeg var 16. For et par år siden knakk jeg korsryggen på to steder, under et epileptisk anfall. Jeg husker ikke hva som forårsaket anfallet, men det kan ha vært en voldshendelse. Krampene var så kraftige at jeg også fikk begge skuldrene ut av ledd og brakk en arm. Mot smertene skrev legen min ut kraftige smertestillende, som Oxycontin.

Men hjalp det stort, når du var vant til heroin?

– Nå er jo Oxycontin et sterkere morfin­preparat enn heroin. Det første halvåret fungerte det veldig bra. Jeg hadde nesten ikke sidemisbruk med heroin. Men så ga effekten seg, og jeg hadde fortsatt mye smerter. Kroppen hadde vent seg til det. Det er også stor forskjell på hva slags smerte­stillende som virker på de forskjellige typene smerte. Ta for eksempel smerter i tennene. Da hjelper Paracet og Ibux mer enn heroin. Men ved ryggsmerter, da virker heroin bedre enn noe annet. Så jeg gikk tilbake til det, og så for en måneds tid siden fikk jeg altså plass ved HABiO (Heroinassistert behandling i Oslo).

Var det ikke inntaksstopp på det prosjektet nå?

– Jo, men jeg var heldig. Fastlegen min gjorde en feil ved å henvise meg dit under inntaksstoppen, så jeg klagde inn avslaget til fylkesmannen. Det viste seg at to av pasientene hadde trukket seg fra behandlingen, så da lagde de en åpning for meg. Det er jeg veldig glad for.

Hvordan fungerer behandlingen, sånn i korte trekk?

– På morgenen får jeg heroin i tablettform. Du kan selv velge hvordan du vil innta det. Med piller når rusen toppen etter rundt to timer, og du slipper å sitte til observasjon på Ullevål. Det passer godt med tanke på jobben min. På ettermiddagen setter jeg heroinen intramuskulært, og da må jeg sitte der en halvtime. Jeg får også utskrevet morfin for å klare meg gjennom natta. Jeg vil ikke ha Metadon. Jeg synes det er en kjip medisin, og har venner som har fått hjerteproblemer av det.

Så hvordan har livet ditt forandret seg etter at du startet behandlingen?

– Tiden og stresset. Tidsfristene er borte. Jeg slipper å bekymre meg for å bli abstinent. Så lenge jeg går eller sykler ned til Ullevål, er alt i orden. Jeg kan derfor være mye mer selektiv når det gjelder hvordan jeg bruker tiden min. Hva har jeg egentlig lyst til? Hva har jeg ikke lyst til? Jeg har tid til å tenke over det. Mer tid til meg.

Og hva bruker du all den nye tida til, da?

– Sykler, går i marka, spiller gitar, lager musikk, startet et band, går på biblioteket. I dag skal jeg på Deichmann i Bjørvika og lære meg å printe på vinyl. Der har de også en 3D-printer man kan låne gratis, som jeg ønsker å prøve.

Du liker å være i aktivitet, skjønner jeg.

– Jeg bor i en kommunal bolig, hvor det er mye stress rundt meg. Folk som ringer på seint og tidlig, eller til og med prøver å bryte seg inn. Det er slitsomt, og når jeg er i marka eller går en tur langs Akerselva, får jeg ro og nye krefter. Det fungerer bedre enn beroligende piller. På en måte er det som om jeg hadde glemt hva som føles trygt.

Hva mener du med trygt?

– Akkurat det jeg sier. Når jeg er alene hjemme, føles det ikke trygt. En kompis lo av meg en gang jeg snakket med ham på tele­fonen. Han lurte på hvorfor jeg hvisket når jeg var alene hjemme i min egen leilighet. Sånn skal man ikke ha det.

Nei, det høres ikke ut som et ideelt sted å bo.

– Mange sånne kommunale boliger er bare hospits i fåreklær. Når jeg kommer meg bort derfra, får jeg sovne-reaksjonen.

Hva er det for noe?

– Hvis kompiser av meg som bor på hospits eller på gata kommer hjem til meg, skjer det ofte at de bare sovner. De slapper av og bare slukner, fordi det føles hakket tryggere enn der de vanligvis er. Sansene kan hvile litt. Jeg var ute på landet her om dagen, på et superidyllisk sted, sammen med familien min. Det var en vakker gård med dyr og det hele. Plutselig, midt under middagen, lå jeg med panna i bordet. Skjønte ikke hva som skjedde i det hele tatt. Når kroppen fikk ro rundt seg, så sluknet den. Før fant jeg aldri ro. Etter at jeg begynte i HABiO får jeg faktisk også sove nesten hele natten.

Det at du aldri fant ro, var det på grunn av bosituasjonen eller frykt for abstinenser?

– Mest på grunn av traumer etter mange veldig negative opplevelser opp gjennom. Komplekst post-traumatisk stress-syndrom. Jeg kan skvette voldsomt hvis noen tar meg på skulderen, for eksempel.

Snakker du om voldsopplevelser?

– Det også. Men også fra stresset med hele tiden å være redd for å bli ranet eller utsatt for vold på gata. Det er noe av det beste med å komme inn i HABiO. Det å slippe å gå rundt med masse medisiner eller kontanter på deg. Jeg har rett og slett fått bedre livskvalitet. Nå går pengene til mat. Jeg koser meg når jeg går på butikken og handler. Jeg har også fått meg bærbar PC og gitar.

Sa du at du har begynt å spille i band, i sted?

– Ja, du finner noe av det på YouTube, hvis du har lyst til å sjekke det ut. Der har jeg også lagt ut noen snutter hvor jeg forklarer litt om heroinassistert behandling. Det er jo noe folk flest ikke kjenner til. Bare søk på Mats Caprona, så finner du både spilling og informasjon.

Det lover jeg å gjøre, Mats, og det håper jeg leserne gjør også. Takk for praten og lykke til videre.

– Jo, bare hyggelig. Og takk selv.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 10/2022