I trappa: Linn

Lurer du på hva folk i Erlik er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen vil Linn, barista hos =Kaffe, snakke om hvordan folk oppfører seg mot rusavhengige.

Tekst og foto: Even Skyrud

Hei, Linn. Hva har du på hjertet i dag?

– Jeg vil gjerne snakke litt om hvordan folk oppfører seg mot oss rusavhengige.

Noen spesielle folk du tenker på?

– Vektere, for eksempel.

Og hvordan oppfører de seg?

– Nå er jeg ganske heldig, fordi jeg ikke ser så sliten ut, men jeg har venner som har opplevd å bli jaga og snakka til bare fordi de er dem de er.

Har du eksempler?

– Det var den gangen vi hang litt nede ved heisen på Stortinget stasjon, og en vekter trua med å spyle oss ned med vannslangen hvis vi ikke flytta oss derfra.

Jøsses. Er alle vektere sånn der nede?

– Nei, noen vektere er helt greie. De ber oss pent om å pakke sammen og finne en annen plass. Men så kommer det en bøs jævel som begynner å skrike til deg og true med hva som skal skje hvis vi ikke peller oss vekk. Vi prøver å oppføre oss som folk, så da kan du oppføre deg som folk tilbake. Ikke kalle meg for narkis, liksom.

Hvilke vektere er verstinger?

– Det finnes ok folk og kjipe typer overalt. Det største skillet går på alder. De unge, ferske vekterne skal vise seg litt. De har kanskje heller ikke lært seg å snakke skikkelig med all slags folk, sånn som veteranene har. Jeg husker en fersking av en vekter foran Kiwi i Storgata. Det er der miljøet henger nå. Det var en skikkelig, skikkelig varm dag, og de eneste skyggene var de fra søylene bortover. Men han mente at det å stå ved søylene var for nærme butikken, så han jagde oss ut av den bittelille skyggen som fantes.

Hva med politiet der i Storgata?

– De har skjerpa seg veldig. Det var mye medieoppmerksomhet om politivold, hva de hadde lov til og metodene de brukte. Det førte til at de nå stort sett lar oss være i fred og bare griper inn hvis noen er psykotiske eller veldig utagerende.

Hvordan var det før?

– Da kunne de komme løpende etter oss og ta oss for hver minste ting. Slenge folk i bakken for å selge en kvarting. En gang så jeg to politimenn dytte en skrøpelig, gammal fyr på krykker inn mot et gjerde og vri armene hans bakpå ryggen. Hva skulle han gjort mot dem, liksom?

Henger du ofte foran Kiwi i Storgata, nå?

– Nei, jeg drar bare dit hvis jeg må, for å se etter venner. Det har blitt veldig mye vold, ran og bøffing der nede de siste par åra.

Vold mellom dem som vanker der, eller?

– Nei, det er gjenger som drar ned dit for å ta dem som er enkle ofre. Ofte bare smågutter på 16–17 år. Jeg veit ikke hvem de er eller hvor de kommer fra, men de er der hver dag.

Hvem er disse enkle ofrene?

– De ser hvem som er mest rusa, ser hvem som får inn mest penger, står og følger med på alt. Peker seg ut et offer og angriper i flokk. En periode synes jeg at jeg daglig hørte om noen som hadde blitt rana eller slått ned bakfra.

Men da hadde det kanskje vært greit å ha politiet der likevel?

– Det er litt ironisk. Jeg og en kompis ble forsøkt rana av en av dem. Han påsto at vi skyldte ham penger. Kompisen min blei forbanna og litt høylytt. Da kom politiet. De lot han som ville rane oss, stikke av og tok heller han som ropte for høyt og bortviste ham.

Så hvorfor melder dere ikke fra til politiet om ran og vold?

– Vi kan jo ikke det.

Hvorfor ikke?

– Hva skal jeg si? At det var tre mørkhuda gutter på rundt 17 år som akkurat stjal alt dopet mitt? At de tok 5000 kroner jeg akkurat har tjent på å selge dop? Du kan jo ikke si det. Eksen min ble forsøkt rana borte på Grønland. De sto med kniv mot halsen hans, men siden han var pillerusa, hadde han guts nok til å dytte dem vekk og løpe. Alt skjedde foran et overvåkningskamera, så det blei rettssak og greier. Politiet mente at eksen min måtte møte opp og vitne. Men det å
bli stempla som tyster er livsfarlig, så han sa at han ikke kjente igjen noen. Likevel ble de dømt, på grunn av videoopptakene. Og da ble eksen min likevel stempla som tyster.

Gode grunner. Det må jeg innrømme. Når begynte det her å bli så mye verre?

– Vi merka det veldig godt fra i fjor høst. Det var ikke lenger så hyggelig å henge sammen. Mange av veteranene i miljøet, hyggelige folk du kunne snakke med, de slutta å komme dit. De risikerer det ikke.

Hva kan gjøres for å få det tryggere, tror du?

– Jeg aner ikke. Noen mener vi burde flytte oss til en annen plass, men jeg tror gjengene ville funnet oss uansett. Hvis politiet var mer til stede, kan det hende det ville hjulpet litt, men tysterstempelet og skepsisen mot politiet hindrer dem fra å få gjort jobben.

Hva gjør det med miljøet at det er blitt så mye ran og vold?

– Den verste konsekvensen er at de yngre, de som kommer til nå, tror at det er sånn det skal være. Samholdet blir borte, og alle er stressa, redde og aggressive. Det fører også til at folk i miljøet blir mer rasistiske. Jeg hater å snakke om det, men de unge guttene i gjengene er nesten alltid mørkhudede og de som blir rana eller slått ned blir skeptiske til alle som ikke er norske. Det er bare trist.

Men vi skulle egentlig snakke om hvordan folk oppfører seg mot rusavhengige, kom jeg på nå. Er det andre enn vektere du tenker på?

– Det gjelder til en viss grad nesten alle streite folk. De som kaster skeptiske blikk eller himler med øya. De som bytter sete på bussen. Hvis du skiller deg ut, virker det som om det er greit å være uhøflig.

Hva skulle de gjort i stedet?

– De kunne prata med oss. Stilt spørsmål og lytta. Alle har en historie.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 7/2023.