I trappa: Kristian

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen har vi snakket med Kristian, som selger =Bergen.

Tekst og foto: Even Skyrud

Hei, Kristian. Hva vil du snakke om her i Trappa i dag?

– Det er mye jeg kunne tenkt meg å snakke om: forskjellsbehandling av mennesker, homofobi, rasisme og narkofobi. At det foregår mer diskriminering i Norge enn det folk vil innse, bare fordi vi har det for godt her i landet.

Er det noe du har opplevd selv?

– Ja, det vil jeg si. Jeg husker det året jeg begynte å bruke illegale stoffer. Jeg var på kjøret, og jeg var på gata. Når jeg møtte helsepersonell eller bare vanlige folk, så kunne jeg merke blikket deres. De hadde forutinntatte meninger om meg ut ifra utseendet. Hva er vanlige folk, forresten?

Det lurer jeg også på. Opplevde du at folk gikk i sirkler rundt deg på gata?

– Ja, det skjedde. Men jeg merket også at folks holdninger forandret seg i løpet av årene. Jeg tror det handlet mye om at tv-serien «Petter Uteligger» ble så populær. Jeg kunne merke at folk var mindre redde for oss etter at den gikk på lufta. Folkeopinionen snudde, kan du si.

Det kan nok stemme. Jeg tror =Oslo også har bidratt litt. Måtte bare nevne det.

– Det kan sikkert hende. Jeg er i hvert fall glad for at vi har et gatemagasin her i Bergen igjen. En annen som har gjort veldig mye for Norges rusavhengige, er doktor Sverre Eika. Han er dessverre ikke blant oss lenger.

Ja, han er legendarisk. Møtte du ham noen gang?

– Ja, da jeg var på gata i Oslo, benyttet jeg meg av tilbudet 24sju, hvor Sverre da var ansatt. Den gang gikk jeg på metadon jeg hadde fått utskrevet i Bergen, men Sverre mente dosen jeg fikk var helt feil. Han prøvde å snakke min sak, men LAR (Legemiddelassistert rehabilitering, red.anm.) i Bergen tok avstand fra alt han kom med. Jeg traff ham dessverre aldri igjen, men han var en veldig fin fyr.

Tilbake til fordommer. Jeg synes jeg opplever ganske mange fordommer blant rusavhengige også?

– Ja, det har jeg ikke tenkt så mye over, men jeg tror du har rett. Spesielt rasisme har jeg hørt mye av. Og så er det en skam at «homo» fortsatt blir brukt som et skjellsord i 2024.

Det blir det dessverre mange steder. Spesielt blant ungdom.

– De burde ha lært. Jeg tror det handler om at generasjonene som vokser opp nå, ikke vet hva verdenskrig og nød innebærer. Avstanden i tid er for stor. Snart er alle som opplevde det på kroppen borte, og da er tiden inne for å gjøre alle de samme tabbene på nytt. Det er min teori. Nå snakker jeg ikke bare om skjellsord og fordommer, men om fremtiden. Borgerkrig og verdenskrig.

Og du tror den tiden er nå?

– Ja. Jeg leste om en spørreundersøkelse hvor svært mange unge folk mente demokrati ikke er så viktig, så lenge de selv har det bra.

Kanskje de rett og slett er dårlig informert?

– Det er jeg redd for, ja. Jeg vokste opp på 1970-tallet, da vi bare hadde én tv-kanal.

Jeg også!

– Den gang bestemte en liten elite hvilken informasjon vi fikk. Eller forresten, elite er et dumt ord å bruke. Da tror alle jeg er et konspirasjonshode. En gjeng på toppen, kan du si. Da internett først kom, betydde det at du kunne finne informasjon fra alle kilder om alt du lurte på. Det var mer demokratisk.

Ja, jeg husker det var mye optimisme. Varte dog ikke så lenge.

– Nei, det raste fort utfor. Ulempen var at alle ensomme ulver kunne finne hverandre og jage i flokk. Noen ganger lurer jeg på om internett er blitt en dommedagsmaskin. Er det å dra det for langt?

Nei, det synes jeg var et perfekt bilde. Er det noe vi kan gjøre, annet enn å se på nyhetene og bli skremt?

– Først må du prøve å finne roen i uroen. Så kan du delta aktivt i samfunnet. Gå inn i organisasjoner og i politikken. Det trengs mer ferskt blod i politikken.

Har det størkna?

– Tja, det er i hvert fall veldig mange av de samme familienavnene og vennegjengene som går igjen. Både på Stortinget, i styrer og i toppjobber.

Har du eksempler?

– Selv om jeg likte Thorvald Stoltenberg godt, blir jeg skeptisk når nye generasjoner får toppjobber overalt. Det blir mye konsentrasjon av makt.

På hvilke måter har du engasjert deg i offentligheten?

– Jeg har vært aller mest engasjert i rus­politikken, både med avisinnlegg og annen aktivisme. Da Mina Gerhardsen, apropos familiedynastier, var leder i Actis (rusfeltets samarbeidsorgan, red.anm.) fikk jeg på trykk en kronikk hvor jeg skrev om hennes tunnelsyn på rusfeltet. Jeg har vært med på å arrangere fakkeltog for sprøyterom i Bergen, og mye annet. Ja, og så var jeg medlem i Unge Venstre en periode.

Og så mener jeg du nevnte at du har jobbet litt i media, du også?

– Ja, jeg hadde småjobber i flere radiostasjoner, og fast jobb en periode i en lokalradio på Stord. Vi dekket ni kommuner og på det meste hadde vi mellom 20 000 og 30 000 lyttere. Det gikk mye i musikkstoff. Jeg intervjuet band som Tre Små Kinesere, CC Cowboys og Dum Dum Boys. Det sistnevnte var min største opplevelse i radio.

Er det der du kommer fra? Stord?

– Jeg er halvt bergenser og halvt stordabu.

Hva kalte du det?

– Stordabu. Det er det det heter. Mange kaller det stording, men det er altså helt feil.

Jeg lærer. Jeg synes du burde skrive noe og sende inn til magasinet her. Vi trenger flere bidrag fra dere som også selger Erlik.

– Ja, det kan jeg godt tenke meg å gjøre. Jeg har fortsatt mye på hjertet.

Det tviler jeg ikke på, Kristian. Takk for praten!

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 8/2024.