I trappa: Kim

Tekst og foto: Even Skyrud

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne måneden har vi snakket med Kim.

Hei, Kim. Hva ønsker du å snakke om i Trappa i dag?

– Det er så mye å velge mellom. Det jeg kanskje tenker mest på om dagen, er at jeg har tatt opp skolegangen min igjen i en alder av 48 år.

Ikke dårlig. Hva studerer du?

– Jeg har tatt opp fag fra videregående for endelig å få artium. Så er planen å starte på psykologistudiet.

Så bra. Hvorfor psykologi?

– Jeg tror det trengs psykologer med rusbakgrunn, som kan hjelpe dem som ønsker å holde seg rusfrie etter behandling. Jeg tror egen erfaring kan være en kjempefordel. Du kan nok aldri forstå avhengighet fullt ut hvis du ikke har opplevd det.

Har du selv opplevd at det er mangler i oppfølgingen i dag?

– Det brukes for lite tid på bakenforlig­gende årsaker. Hvorfor begynner folk å ruse seg? Hvorfor fortsetter folk å ruse seg? Hvordan jobbe med traumer som ligger i bunn? Hvis du ikke tar tak i dette skikkelig, er veien tilbake til rusen veldig kort.

Er det ikke vanskelig å komme inn på psykologi? Og er det ikke et langt og tøft studium?

– Da jeg gikk på videregående, var jeg helt uinteressert i skolen. Jeg hadde kun enere og toere på karakterkortet og endte med å droppe ut av kokkefag før jeg hadde fullført det andre året. Jeg hadde rett og slett ikke lyst til å være der. Nå går jeg på skole fordi jeg virkelig vil, og har bare seksere. Bortsett fra i norsk skriftlig.

Du sliter med norsk?

– Jeg har sterk dysleksi. Det er litt komisk, da jeg egentlig elsker å skrive.

Men du tror du kommer inn på psykologi­studiet likevel?

– Med alderspoeng og militærtjeneste­poeng burde det gå, ja.

Hva har du jobba med tidligere i livet?

– Selv om jeg aldri fullførte kokkelinja eller hadde praksis, endte jeg opp med å jobbe på både Bristol og Plaza som både kokk og servitør. Etter det sverga jeg på at jeg ikke skulle jobbe i bransjen lenger, men noen år seinere lot jeg meg overtale til å drive tre pizzarestauranter for en fyr.

Jeg kjenner jo til at det er mye festing og rus i serveringsbransjen. Var det sånn du starta ruskarrieren?

– Det du sier om bransjen stemmer, men det var ikke årsaken i mitt tilfelle. Jeg var i en bilulykke i 1997 hvor jeg skada nakke, rygg og hofter, noe som førte til at jeg gikk på sterke smertestillende i en lengre periode, helt til legen kutta dem brått. Jeg hadde eksperimentert litt med forskjellige substanser før, så da var veien kort til å søke opp alternativ gatemedisin.

Hvor gammel var du?

– Da det smalt var jeg tjue. Det var etter Bristol og Plaza, men før jeg drev restaurantene.

Brukte du mens du drev dem?

– Ja, jeg brukte heroin under hele den perioden. Det var ikke noe problem å fungere, så lenge jeg fikk tak i det jeg trengte. Utfordringen var de dagene jeg ikke gjorde det og ble dårlig. Jeg var også flink til ikke å bruke mer enn jeg trengte for å holde meg frisk – og til ikke å bruke piller og annen dritt ved siden av.

Men du kom deg ut av det, skjønner jeg?

– Jeg fikk hjelp til det, men det tok tid. Tilbakefall etter tilbakefall. Det er de erfaringene jeg begynte å snakke om i sted. Grunnen til at jeg ønsker å hjelpe folk etter behandling, bunner jo ut i hva jeg så manglet i mitt eget løp. Jeg så hvordan man behandlet symptomene, altså rusbruken, men ikke selve sykdommen.

Men du fikk tilgang til psykolog? Er ikke det det vanlige?

– Jo, jeg fikk tilbud gjennom DPS (Distriktspsykiatrisk senter, journ.anm.), men kun for en kort periode. Som å sette plaster på et sår. Nødhjelp, kan vi kalle det. Det som trengs er noen som er der over tid. Et menneske i livet ditt.

Fordi det er en ensom prosess?

– Tar rusen over i livet ditt, så bytter du ut familie, venner og kolleger med folk som er i samme situasjon som deg. Når du vil bli nykter, må du bryte med dem. Samtidig kan det ta veldig lang tid å bygge opp de gamle relasjonene igjen, og det å få nye venner i voksen alder er nesten umulig.  Så valget står for mange mellom å sitte alene hjemme med alle tankene de har eller oppsøke venner i miljøet, og med det også rusen. Jeg valgte det siste mange ganger, som sagt. Ensomhet er det verste.

Men du klarte det til slutt, da?

– Ja, i dag har jeg god kontakt med familie, og et nyktert nettverk. Men det tok tid. Ikke å gjenoppta kontakten nødvendigvis, men å komme nær folk igjen. Bygge tillit.

Er det annet som må på plass for å lykkes med å komme seg ut og dit du er?

– Det hjelper veldig å komme seg ut av byen. Jeg flytta et stykke ut på landet, selv. Bor du her nede i oslogryta, kan du knapt gå ut døra før du får tilbud om dop. Og så er det viktig å sette seg små mål. Mål som er mulige å oppnå. Jobber du hele tida mot noe stort langt der fremme, vil du ikke føle på mestring. Jeg tenker ikke på den dagen jeg skal være ferdig studert på universitetet, men på at jeg snart skal fullføre de siste to fagene for å få eksamen artium. Det er overkommelig.

Så, oppsummert: Finne tilbake til familie og venner, sette seg små mål hele tiden og komme seg ut av byen?

– Ja, der har du en god oppskrift. Men det aller viktigste er oppfølging over tid. Skikkelig ettervern og terapi når du kommer ut av behandling. Og der skal jeg gjøre alt jeg kan for å hjelpe.

Så fint å høre. Tusen takk for hyggelig prat og lykke til videre, Kim!

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 2/2026.