I trappa: Kent

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen har vi snakket med Kent.

Tekst og foto: Even Skyrud

God dag, Kent. Hva tenker du på i dag?

– Akkurat nå tenker jeg mest på at jeg har lyst til å komme meg hjem og få orden på økonomien min.

Og hvor i verden er hjemme?

– Gjøvik kommune. Midt inni skauen i Gjøvik-området. Jeg vil ikke være mer nøyaktig, for da står det plutselig noen på døra. Jeg liker å være i fred. Jeg har bodd der i fire år. Fikk startlån fra Gjøvik kommune til å kjøpe mitt eget hus der oppe.

Er du fra Gjøvik-området, egentlig?

– Nei, jeg er egentlig fra Moss. Men jeg var i behandling på Tyrilikollektivet, og så ble jeg værende i Innlandet. Det var billigere der, og jeg likte huset. Det er perfekt for meg.

 «Midt i skauen» høres litt isolert ut, men du vil altså være i fred?

– Jeg savner av og til noen å dele huset med. En kompis eller ei dame. Dessverre blir det ofte komplisert med de folka jeg kjenner. Det var enklere da jeg hadde lappen. Dreit meg ut og mista den for noen år siden. Jeg har faktisk en bil stående i hagen, som jeg ikke får brukt. Tar jo ikke sjansen på å kjøre nå, da ryker jeg rett inn.

Hvordan kommer du deg på butikken og sånn, da?

– Må ta buss til Gjøvik. Bussjåførene kjenner meg og lar meg kjøre på krita når jeg er blakk. De stoler på meg.

Men hvorfor er du i Oslo i perioder, sånn som nå?

– Nei, det er der økonomien kommer inn i bildet. Når det går dårlig, så slutter jeg å åpne konvolutter. Stikker dem bare inn under sofaen og later som de aldri kom. Så blir det gebyrer og saksomkostninger og renters renter. Til slutt drar jeg til Oslo for å selge magasiner og tjene litt ekstra, og for å komme meg litt vekk. Men så er jeg flink til å bruke opp penger også.

Skjønner. Hvor bor du her i byen, da?

– Da bor jeg ute, under et pledd. Sånn som i gamle dager. Jeg gidder ikke bo på noe hospits. Der er det bare stjæling og dritt, akkurat som det alltid har vært.

Kan jeg spørre hvor du sover når du sover ute i byen?

– Nei, jo … Rundt omkring. Der jeg kan være aleine. Være i fred. Jeg har prøvd å slå meg sammen med folk, men det har endt med at de misbruker tilliten jeg gir dem. Hvis jeg hadde funnet noen jeg kunne stole på, kunne jeg gjerne slått meg sammen med dem, men det virker som folk ikke klarer å ruse seg uten å bli helt ødelagte i huet. Jeg har brukt heroin like lenge som dem, men jeg er ikke blitt kynisk for det.

Du har fortsatt æreskodeksen på plass?

– Ja. De eneste det er lov å bøffe, er dem som bøffer deg. Da kan du bøffe så mye du vil. Det er handlinga i seg sjøl som er problemet. Men det er ikke så mange som tør å bøffe meg nå lenger. De veit at jeg ikke er en du peller på nesa. Jeg har gått på bryting og er ingen pingle. Da jeg vokste opp i Moss, var jeg byens mest frykta fyr.

Men så lenge jeg har kjent deg, har det jo aldri vært noe bråk med noen? Alltid tenkt på deg som en snill fyr jeg, Kent.

– Jeg er snill, men jeg kan bli bråforbanna.

Hva gjør deg forbanna, da?

– Urettferdighet. Og uvitenhet. Men jeg har slutta å bli sint på folk som ikke skjønner noe. Jeg har lært meg å bare overse dem. De er bare feilinformert. Urettferdighet, derimot …

Tenker du på noe spesielt når du sier «uvitenhet»?

– Folk som hever seg over sånne som oss, og tror vi er én type folk, alle sammen. Som tror at alle narkomane bare er idioter. Nesten all bra musikk er lagd av narkomane. Mange av de beste bøkene, de det er litt krutt i, er skrevet av narkomane. Nå leser jeg denne – «Shantaram». Han som skrev den, brukte masse dop. Den er på tusen sider.

Det er et godt poeng. Kan vi si at folk ser på de fattige som ruser seg som et problem og idioter, men hyller de som er rike?

 – Ja, akkurat sånn er det. Akkurat som jeg skulle sagt det sjøl. Det må du få med. Det er viktig.

Tilbake til bosituasjon … Jeg blir litt nysgjerrig. Du bodde jo på gata i Oslo i mange år, rundt den tida da =Oslo starta opp. Er det forskjell på det livet da og nå?

– Det var mye bedre før. Det var mer samhold. I stedet for å rappe ting fra hverandre, så hjalp folk hverandre. Vi bodde under brua i Vika, en gjeng på rundt ti stykker. Ingen var noen gang dopsjuke, for folk tok vare på hverandre og delte.

Folk snakker om at det var bedre å sove ute enn på hospits. Hadde du det sånn?

– Da jeg flytta ut av hospitset den gang, for sikkert 20 år siden, var det som en mørk sky forsvant fra hodet mitt. Noen stjal dopet mitt ut av underbuksa mi på natta en gang. Morgenjusteringa som skulle sørge for at jeg starta dagen frisk. Etter det bodde jeg aldri på et sånt sted igjen. Under brua i Vika kunne vi sove, alle sammen, tett inntil hverandre på vinteren, uten at noe forsvant.

Det høres fint ut. Synd at samholdet er blitt borte, men jeg er glad for at det bor mange færre på gata i dag. Og du har jo også egentlig et sted å bo. Når kommer du deg oppover til skauen igjen?

– Jeg håper å komme meg hjemover etter helga. Har en plan når det gjelder å bli frisk og å holde meg frisk. Jeg får god hjelp og oppfølging her av et tiltak som heter rusFACT og av Uteseksjonen og er sikker på at jeg skal klare det. Nå må jeg bare komme i gang med jobbinga og få solgt masse blader, så jeg har penger til turen og mat på bordet.

Lykke til med salget, og tusen takk for praten, Kent.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 10/2025.