I trappa: Kate

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen snakket vi med Kate.

Tekst og foto: Even Skyrud

Hei, Kate. Lenge siden. Hva har du lyst til å snakke med meg om i Trappa i dag?

– Jeg kan godt snakke om hvor sur jeg er på at alle må ha bankkort og bankkonto for å leve i Norge i dag.

Hva er galt med det?

– Fordi det er svindel. Bankene tvinger oss til å bruke kort til alt, og så tar de gebyrer på alt du bruker det til.

Det stemmer vel ikke lenger. Det er vel ikke gebyr for å handle med kort?

– Jo, det er det. Jeg har akkurat vært hos Nav og sett utskrift på hva banken trenger. De fleste vet ikke at banken tar pengene dine. Før kunne du få en sjekk eller kontanter rett i hånda. Da hadde du full kontroll på hva du brukte og hvor pengene gikk. Unge folk i dag vet ikke hva penger egentlig er. De bare drar kortet til det er tomt, og står der og ser dumme ut.

Så cash is king for deg?

– Ja, når jeg får trygda, tar jeg ut alt med en gang. Jeg har forvaltning som betaler regningene mine og alt sånt, men det som står igjen, tar jeg ut. Hver krone. Jeg har ikke råd til å drive og betale gebyrer. Fikk akkurat en bot på 16 000. Det var derfor jeg var på Nav, for å få hjelp med å ordne en nedbetaling av den.

Såpass. Hva du ble bøtelagt for?

– Jeg var vitne til at tre politibetjenter og to vektere la en griserusa fyr i bakken i borte ved Gunerius. Han kunne nesten ikke stå, men de var altså fem stykker oppå ham. Da måtte jeg jo bare si ifra hva jeg mente.

Og du la ikke noe mellom, hvis jeg kjenner deg rett?

– Nei, jeg er ganske direkte. Hun ene betjenten anmeldte meg for politivold. Mente jeg hadde dytta henne, og at hun nesten måtte bruke tåregass. De andre huska ikke noe sånt, så det ble dømt i min favør. Så boten er bare for ting jeg sa.

Så det var ikke litt dytting?

– Som jeg sa til hu politiet etterpå, så har jeg aldri fått en eneste voldsdom eller blitt anmeldt for vold. Hvorfor skulle jeg begynne å bli voldelig som 60-åring, liksom? Jeg så til og med at dommeren satt og humra for seg selv.

Ikke ofte jeg hører om at folk blir frikjent for sånt som det.

– Nei, advokaten min sa det var første gang hun hadde opplevd det. Politiet får som regel medhold.

Men bot likevel, da.

– For å være svær i kjeften, ja.

16 000 ekstra i utgift merker du vel godt?

– Ja, jeg har jo bare trygd. Angrer på at jeg sa ja til trygd.

Hvorfor det?

– Nå kan staten bare trekke pengene når jeg får bøter. Før måtte jeg sone hvis ikke jeg betalte. Jeg hadde glatt sona 16 dager i stedet for å betale de tusenlappene.

Er det sånn de regner ut gjeldsfengsel? Én dag per tusenlapp?

– Ja, det stemmer. Jeg kan ikke huska hvor mange ganger jeg har sittet inne noen dager for sånt. Men nå har jeg ikke den muligheten lenger.

Kan jeg spørre hva disse tidligere bøtene var for?

– Besittelse, litt salg. Og svær i kjeften. Veldig svær i kjeften. Offentlig ansatte tåler ikke et sannhetens ord. Der har du problemet. Jeg blir lett provosert av urettferdighet.

Som for eksempel?

– De folka som griller i Sofienbergparken sitter der ved siden av barnehagen og tar seg et par øl, et par glass vin, mens ungene deres og andre unger leker rundt dem. Det er ikke lov å drikke på offentlig sted, men politiet ser gjennom fingrene med det. De er jo så stille og pene og pyntelige. Men hvis du sitter utafor Kiwi i Storgata stille og rolig og tar deg en øl, da kommer politiet rett bort og heller den ut foran deg.

Så politiet heller ut ølet i Storgata, men beslaglegger ikke heroin? Det siste er bare noe jeg har hørt.

– De har nesten ikke lov til å ransake deg lenger, nei. Det skulle jeg ønske de kunne gjøre, sånn med tanke på våpen. Veit om noen som går rundt med pistol på ryggen. Og selv om du ser politi i Storgata på dagen, så er de borte på kvelden, når de trengs mest.

Så du føler deg tryggere når de er der?

– Nei, ikke nå lenger. Det var en som ble grisebanka rundt hjørnet for en politibil her en dag. Jeg banka på ruta og sa fra om hva som skjedde, men de gikk ikke ut av bilen en gang. De går sjelden ut av bilen nå. Politiet skal være der og stille opp for alle, også dem som henger i Storgata. Kanskje de er redde for oss?

Men det at de ikke beslaglegger eller ransaker må jo gjøre at det er mindre stress for dere som vanker i gata der? Før tok de jo brukerdoser?

– Ja og nei. Det kjipe er at folk nå tør å selge mye mer om gangen, så de som selger flere gram tar over og skviser ut dem som selger smått for å kunne finansiere eget bruk. Det gjør livet vanskeligere for de nederst.

Så det blir mer dop på gata?

– Det er like mye dop uansett. Ruse seg gjør folk overalt. Du blir aldri kvitt det. Det er kokain på dosetene på Stortinget og heroin i sokkene i Storgata. Det er bare om å gjøre å ta de riktige folka. De som skader andre. Svære fisker. Men det er lettere å ta småfiskene. Så får man fylt opp kvotene, og alt forblir som det har vært.

Så du er frustrert over politiet for tida?

– Både og. Jeg snakker med mange av dem også, og mange er helt greie å ha med å gjøre. Men jeg blir som sagt hissig når ting er urettferdige. Sånn som bankkort. Jeg irriterer meg grenseløst over at de tvinger oss til å betale for å ha bankkort. Betale for å ha dine egne penger. Jeg blir forbanna.

Det var jo det vi skulle snakke om. Hadde helt glemt det. Vi rekker jo ikke det nå. Men, Kate. Kan jeg få lov til å spørre om hva du kalte hun politibetjenten for å få 16 000 i bot?

– Ja, du kan få spørre.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 3/2026.