I trappa: Håvar

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen har vi snakket med Håvar, som selger Sorgenfri i Trondheim.

Tekst og foto: Even Skyrud

Hei, Håvar. Hva vil du snakke om i dag?

– Det blir vel det som har opptatt meg mest og lengst av alt, det. Min store lidenskap, Commodore 64.

Er ikke det en datamaskin fra sånn cirka steinalderen? Mener å huske jeg hadde venner som hadde en sånn.

– Jo, det stemmer. Det begynte da jeg fikk min første datamaskin på 1980-tallet. Det tiåret var en spennende tid på teknologifronten. En eksplosjon av hjemmedatamaskiner å velge mellom. Jeg var så heldig at jeg valgte den som var helt riktig for meg, og det var da Commodore 64.

Var ikke det mer eller mindre en ren dataspillmaskin? Er i hvert fall det jeg kan huske at folk brukte den til.

– Ikke jeg. I et års tid spilte jeg bare spill, men så begynte jeg å bli nysgjerrig på hvordan spillene ble til. Jeg ble fascinert av det å programmere og skape ting, som så dukka opp på skjermen. Det var litt som magi. Som om du hadde en skjult kunnskap få visste at fantes engang.

Det var da voldsomt. Hva brukte du maskinen til?

– I starten var vi en liten gruppe som programmerte demoer. Det var små snutter med grafikk som viste hva maskinen kunne få til. Mønstre og animasjoner. Vi hacka hardwaren og fikk maskinen til å gjøre ting en Commodore 64 egentlig ikke skulle kunne gjøre. Det var rasende festlig.

Jeg tviler ikke. Men det å lage sånne snutter må ha blitt litt kjedelig i lengden, eller?

– Nei, og vi gjorde mer også. Vi hadde ikke råd til å betale for alle spill, så vi lærte oss å hacke dem. Fjerne kopibeskyttelsen. De som lagde dem var utspekulerte, og lagde sperrer som gjorde det umulig å bare kopiere spillene. Vi hacka dem og lagde versjoner det var mulig å kopiere. Så spredde vi dem.

Spredde dem til hvem? Og hvordan? Dette var vel før internett?

– Etter hvert fikk vi kontakt med entusiaster rundt i verden som holdt på med det samme. Spesielt mange var det i USA. Vi gikk på posten med en svær stabel konvolutter med brev og disketter. For å spare porto, satte vi en teip over frimerket. Så klippa mottaker det av og sendte det tilbake til oss, så kunne vi viske av stempelet og brukte dem på nytt. Og det var ikke bare spill vi sendte. Vi delte kunnskap og fortalte om oss selv i brev. Brevvenner, rett og slett. Jeg har fortsatt en diger eske på loftet, fylt av slik korrespondanse.

Det høres ut som en fin tid. Sånn er det vel i dag også, at det å spille kan være mye mer sosialt enn folk tror?

– Ja, det var et skikkelig fellesskap. Og det var også lærerikt. Du skal ikke undervurdere hvor mye du lærer av å spille dataspill. Jeg lærte meg flytende engelsk, for eksempel. Og så lærte jeg mye om andre plasser rundt i verden, og ikke minst triks for å hacke det meste.

Som hva da? 

– Tja, ta for eksempel det frimerketrikset jeg fortalte om. Det er jo en form for hacking det også. Vi hacka posten. Også telefonkiosker, så vi slapp å betale for å ringe hverandre. Det var en subkultur hvor vi lette etter måter å lure systemer.

Men hva skjedde etter hvert som dere ble eldre og måtte flytte ut av gutterommet?

– Mange av oss fortsatte å holde kontakten, selv når Commodore ble erstattet av nyere pc-er. Dette var det samme miljøet som skulle spille en viktig rolle da tekno- og rave-kulturen oppsto på 1990-tallet. Det å utforske elektronisk musikk ble en naturlig forlengelse av det vi holdt på med.

Så du lagde tekno?

– Jeg spilte i et band, ja. Vi vant til og med en konkurranse NRK holdt. Vi var ti band som fikk spille inn en låt i studio på Marienlyst, og vi var best. Fikk faktisk platekontrakt.

Gratulerer. Men du fortsatte ikke ned den veien, eller?

– Nei, det varte ikke. Jeg jobba med program­mering langt inn på 1990-tallet, og så gikk jeg gradvis over til videoproduksjon. Det er det jeg driver med i dag. Lærer meg fortsatt å redigere og har lagt ut masse på YouTube. Men Commodore 64 har fortsatt en stor plass i livet mitt.

Hvordan?

– Det er et stort miljø rundt i verden i dag av entusiaster. De har gravd frem den gamle maskina og tatt opp igjen programmering. Det lages blant annet masse nye spill. Det starta på 2000-tallet. På 1990-tallet var det for tidlig med nostalgi. På Facebook finnes det store grupper dedikert til dette.

Men det er vel ganske begrenset hva det er mulig å få til med de boksene fra 1980-tallet? I hvert fall sånn jeg husker dem.

– Det er klart at grafikken blir veldig simpel i forhold til hva folk er vant med i dag. Mange av oss bruker en såkalt emulator på sin vanlige pc. Det er et program som gjenskaper Commodoren. Du ser ikke forskjell på om det er en gammel maskin du sitter og koder på, eller om det er en emulator, men du får mye mer minne å jobbe med. Det betyr at vi kan lage spill som vi bare kunne drømme om da vi var unge.

Så dette er en hobby for livet?

– Mer enn en hobby. Mitt store prosjekt nå er å dokumentere historikken. Softwaren som kom ut til Commodore 64 var spredd rundt hele verden. Noen spill kom bare ut i noen få land, og andre i andre land, så vi bygger en database. Hittil har vi registrert over 20 000 originale programvarer. I tillegg til spill er det tekstbehandlingsprogrammer, regneark og annet. Selv om de fleste brukte Commodore 64 som en spillmaskin, var det også mange som brukte den til business.

Tror du noen fortsatt bruker den til business?

– Det er visst en bilforhandler i Polen som mener den fortsatt duger helt fint.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo/Sorgenfri nr. 2-2023

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *