I trappa: Frank
Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. I september tok vi en prat med Frank.
Tekst og foto: Even Skyrud
Hva er du mest opptatt av om dagen, Frank?
– I det siste har jeg vært aller mest opptatt av at jeg skal debutere som skuespiller på scenen nå snart.
Hvor gjør du det?
– På =Oslospelet i Vaterlandsparken.
Hvordan føles det, nå?
– Åh, det er blandede følelser. Spenning, forventning, nerver. Men jeg prøver å slappe av og konsentrere meg om de to første.
Du sa debutere på scenen. Betyr det at du har vært skuespiller annetsteds før?
– Ja, jeg har vært statist i reklamefilm og i en tv-serie.
Hva er mest utfordrende med å skulle stå på scenen?
– Å lære seg replikker. Jeg har tung dysleksi og sliter med hukommelsen, og det gjør det ikke lettere. Heldigvis tar de involverte hensyn og tar godt vare på meg. Jeg tror jeg skal få det til.
Det tror jeg også. Når dette kommer ut, er spelet ferdig. Da vet vi sikkert.
– Det gjør vi. Det er forresten et par ting til som har vært vanskelige nå under prøvene. Jeg er midt i flytting, og jeg må møte opp på HABiO (heroinassistert behandling i Oslo) på Ullevål sykehus to ganger om dagen. Det krasjer jo selvfølgelig med øvingene av og til.
Det er forståelig. Gratulerer med nytt hjem.
– Takk. Jeg har fått meg leilighet nær sentrum. Det gjør ting lettere, både med HABiO og teater.
Hvilken rolle spiller du i spelet?
– Jeg spiller politibetjent Haugen.
Det er gøy. Hva tenkte du da du fikk vite at du skal spille politi?
– Jeg tenkte som deg at det er veldig gøy, men også utfordrende.
Hva er forholdet ditt til politiet?
– Jeg er veldig glad i politiet, jeg. Eller, det er kanskje mer et elsk-/hat-forhold. Jeg ser jo at de jager sjuke folk og noen ganger trakasserer dem også, samtidig er jeg fornøyd med den hjelpen jeg får av dem når jeg trenger det.
Og politiet i spelet er realistisk framstilt, eller?
– Jeg tror det. Det er litt vanskelig å si, siden stykket foregår mange tiår tilbake. Det er et historisk spel om rusmiljøet og folk på gata i Oslo. Politiet den gang var kanskje litt røffere med folk. Mer fysiske. Jeg tror ting er blitt bedre.
Merker du det, selv?
– Jeg hverken bor eller henger på gata lenger, så det er ikke jeg den rette til å uttale meg om. Men den gang jeg gjorde det, var det verste å bli bortvist fra visse soner i byen. Det at du selv ikke får bestemme hvor du kan bevege deg i din egen by. Det der hører jeg at de fortsatt driver med.
Ja, det stemmer. Det har faktisk blitt verre de siste månedene, sier folk på gata.
– Det er dårlige greier. Selv er jeg for avkriminalisering hele veien. Det hjelper jo ingen å holde på som de gjør nå. Så hva er vitsen? Da ville politiet få mer tid til å hjelpe alle.
Spelet handler jo om det åpne rusmiljøet i Oslo, og stedene de har holdt til. Kjenner du deg igjen i den biten?
– Ja, i mye av det. Selv om jeg ikke vanka på gamle Plata ved Oslo S, så kjenner jeg mange som gjorde det. De har fortalt meg historier. Du vet, jeg begynte ikke med heroin før jeg var 38 år gammel.
Tenker du at temaene spelet tar opp fortsatt er viktige?
– Absolutt. Mange kjenner ikke historien om folk på gata i Oslo, og dessuten er ikke ting så forskjellig i dag. Det er også en mulighet for folk å lære hvorfor ting blir som de blir. Hvorfor folk som meg begynner å ruse seg.
Ny leilighet, flytting og teaterøving hver dag. Mye på en gang, nå. Blir du sliten?
– Nei, jeg elsker å ha masse å holde på med, jeg. Det er enda en ting som er skjedd i livet, som jeg ikke har nevnt. Ser du ikke forskjellen på meg fra noen uker tilbake?
Når du sier det … Stort smil!
– Det stemmer. Jeg har endelig fått nye tenner. Har venta lenge på disse. Det er utrolig deilig. Selv om det er uvant med protese, føler jeg meg som en ny mann. Smiler hele tida.
Kunne du tenkt deg å fortsette å jobbe som skuespiller?
– Jeg elsker teater, film og musikk, men jeg tror ikke at det kunne vært en jobb. En hobby, det kommer det til å fortsette å være. Drømmen er å være med i en spillefilm. Akkurat nå kjenner jeg at jeg savner jobben som barista på =Kaffe på Lovisenberg. Jeg har permisjon på grunn av spelet. Jeg er veldig glad i det stedet, kollegene og kundene.
Hva tar du med deg videre fra denne tida? Fra å være en del av gjengen som gjør =Oslospelet virkelig i Vaterlandsparken?
– En ting jeg merker, er at jeg har lært meg å være tålmodig. Jeg har alltid slitt med uro og rastløshet. Når du jobber med så mange andre, må du lære deg å vente. I tillegg har jeg blitt bedre til å lytte til hva folk sier. Det handler litt om det samme. Å klare å være rolig.
Så bra. Det er egenskaper som kommer godt med videre, både på jobben og hvis du skal spille i en spillefilm.
– Ja, ikke sant. Når jeg tenker meg om, så er det også noe annet som har vært veldig fint med disse månedene vi har holdt på. Jeg er vant til å være alene det meste av tida, og begynte å tro at det er sånn jeg vil ha det. Det å måtte være sosial igjen, har fått meg til å skjønne at det ikke er tilfellet. At jeg liker å ha folk rundt meg og bli sett av andre. Det er det fineste.
Det er jeg enig i. Tusen takk for praten, Frank.
Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 9/2025.
