I trappa: Camilla

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem.

Hva vil du snakke om i dag, Camilla?

– Jeg vil minne folk på at det er mange der ute som sliter psykisk.

Kjenner du mange?

– Ja. Og det er blitt flere de siste par årene. Folk er blitt deprimert.

Har du også følt på det?

– Det har jeg gjort i alle år. Men også jeg merket at det var verre da nedstengingen var på det verste og alt var stengt.

Er det en spesiell grunn til at du ønsker å snakke om psykisk uhelse?

– Det er fordi jeg sliter sjøl. Det har jeg gjort hele livet.

Og det er føles greit for deg å snakke om det?

– Det gjør det. Og det er viktig å snakke om det. Det er så mange som skjuler problemene sine, og hvis jeg står frem, kanskje de også tør.

Sitter det langt inne, tror du?

– Ja, mange skammer seg. Og så er det en del som tar ulovlig stoff, som de ikke vil snakke om. De som bruker stoff, har jo som regel noe de sliter med psykisk. De vil bare føle seg litt bedre eller bare glemme. Så de kjøper piller på gata. Det kan være at de ikke får hjelpa de trenger hos fastlegen eller står i kø for å komme til psykolog.

Har du opplevd det?

– Nei, jeg har vært heldig. Har hatt en grei fastlege i mange år. En lege som forstår har mye å si. Jeg vil si til dem det gjelder: Skift fastlege i stedet for å kjøpe tabletter på gata.

Hvem er det som er mest sårbare for denne type plager?

– Det er spesielt mange eldre som sliter med depresjon, tror jeg. Mange er ensomme. De har ofte opplevd å miste mange av de nære i livet. Så sitter de og kjenner på det.

Mange snakker også om at det er verre og verre blant de unge?

– Det stemmer nok. På den ene siden er det blitt flere ungdommer med psykiske problemer, men på den andre siden er det kanskje blitt litt lettere å leve med det i dag. Da jeg vokste opp, skulle det ikke nevnes. Nå snakkes det om det overalt. Lettere å bli hørt.

Føler du at du ikke ble hørt?

– Jeg vokste opp på 1980-tallet. Allerede da jeg var åtte–ni år ble jeg sendt av lærerne til BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, journ.anm.). Jeg fikk diagnosen ADHD, men de ønsket ikke å gi meg medisiner for det. Det var først som voksen at jeg fikk det.

Tror du livet ditt ville sett annerledes ut i dag, hadde du fått ADHD-medisiner som barn?

– Ja. Jeg reagerte alltid med frustrasjon og sinne. Det gikk mest ut over moren og faren min. Jeg begynte ikke å ruse meg, men var med på mye rart. Hærverk og bøll. Det var sånn jeg fikk ut all aggresjonen. Men så fant jeg noe annet å ta den ut på.

Ikke andre personer, håper jeg?

– Jo, på en måte. Pappa meldte meg på et selvforsvarskurs så jeg skulle få slått fra meg. Jiu-jitsu. Det holdt jeg på med i mange år. Da fikk jeg det i hvert fall ut to ganger i uka.

Du tok ikke i bruk jiu-jitsuen resten av uka også?

– Nei, da hadde jeg jo blitt kasta ut av klubben. Det var strengt forbudt.

Du skal ikke ta det opp igjen, da?

– Nå er jeg for gammal, synes jeg. Dessuten har jeg fått riktige medisiner.

Er det noe annet enn riktige medisiner som har vært til hjelp?

– Noe positivt som har skjedd de siste åra, er at det har kommet flere plasser å gå til for oss som sliter med depresjon og angst. For eksempel det nye Fontenehuset her i Fredrikstad, som jeg selv bruker en del.

Hva gjør dere der?

– Brukerne er selv med på å drifte huset, så det er alltid noe å pusle med. I tillegg kommer du i kontakt med andre i samme situasjon. Vi har samtaler og hjelper hverandre med å forstå problemene våre. Jeg anbefaler å prøve det.

Har du noen andre råd til mennesker som har det som deg?

– Å jobbe har hjulpet meg mye. Hos Kirkens Bymisjon i Sarpsborg, og å selge magasinet her i Fredrikstad. Jeg vet at ikke alle klarer å ta det skrittet, men det verste du kan gjøre, er å bli sittende aleine hjemme med dine egne tanker.

Og nå skal du ut og selge magasiner?

– Ja, jeg hadde tenkt til det. Hvis vi er ferdige?

Ja, det tror jeg. Takk for praten.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 5/2022.