I trappa: Benedicte

Lurer du på hva folk i gatemagasinverdenen er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne gangen har vi snakket med Benedicte, som er barista hos =Kaffe.

Tekst og foto: Even Skyrud

Hei, Benedicte. Hva har du lyst til å snakke om i dag?

– Jeg vil fortelle om hvor bra gaming har vært for meg. Jeg gamer en god del, nå. Counter-Strike på pc. Jeg har bygd meg opp et nykternettverk gjennom gaming.

Nykternettverk? Det må du forklare.

– Menn som lever et A4-liv. Som har kjøpt seg hus og har kjerring og unger. Menn som ikke har rusbakgrunn, rett og slett. Jeg synes det har vært kjempevanskelig å bygge et slikt nettverk IRL («in real life», altså i livet utenfor nettet, red.anm.).

Hvordan fant du gamingen?

– Jeg begynte å game for å holde kontakt med søsknene mine i nord. Jeg fikk faktisk en stasjonær gaming-pc av dem i julegave, så vi kunne gjøre det. Vi holder fortsatt kontakt gjennom pc-en. Det var gjennom dem jeg møtte andre folk og ble en del av et felleskap. Det som er litt artig, er at tre av gutta jeg spiller med, er barndomsvenner jeg ikke hadde hatt kontakt med på lang tid. Under pandemien tok spillinga av for alvor.

Vet de du spiller med om bakgrunnen din? Er det et tema?

– Det er ikke alle som er klar over at jeg har slitt med avhengighet, men det er heller ikke noe jeg legger skjul på, hvis folk spør. Jeg er den jeg er – på godt og vondt.

Og hvem er du, da?

– Jeg er Benedicte, 31 år. Jeg er vant til at folk tror jeg er mye yngre. Noen ganger blir jeg spurt om leg når jeg kjøper energidrikk. Det har 16-årsgrense. Jeg har hatt utfordringer med rus av og på i mange år. Jeg er oppvokst i Tromsø, men har bodd på Østlandet siden 2010 og har egentlig aldri fått nære venner utenfor rusmiljøet her nede. Spesielt de to siste åra har jeg prøvd å komme i kontakt med mer vanlige folk. Jeg har jo en ruskonsulent og en psykolog, men personer som bare kan være venner, er vanskelig. Gamingen redda den biten, som sagt. Det å alltid ha noen der, ikke sitte aleine og stirre i veggen.

Så det er det sosiale som er det viktigste med hobbyen din?

– Nei, jo … Nesten like viktig som det sosiale, var det å finne noe jeg virkelig likte å gjøre. Da jeg endelig knakk koden, skjønte jeg at dette var skikkelig gøy. Tidligere har jeg spilt en del fotball, og det er også noe jeg liker godt. Jeg spiller fortsatt gatefotball i Oslo, men jobben på =Kaffe gjør at jeg ikke alltid får vært med på treninger.

Men hvor mye tid bruker du på å spille Counter-Strike?

– Jeg sjekka faktisk det i går. Det kommer jo en ukentlig statistikk på Steam. Jeg lå på 47 timer på ei uke.

Det er  en god del flere timer enn ei arbeidsuke, det.

– Det er aller mest i helgene da, selv om det skjer at vi kommer hjem fra jobb, logger på og spiller til vi legger oss klokka tolv.

Men er det ikke litt vel intenst og stressende å plaffe løs på hverandre så lenge om gangen?

– Det er slitsomt. Du må konsentrere deg hele tida. Men det er ikke bare å plaffe løs. Det er også strategitenkning, økonomitenkning og mye annet.

Økonomi?

– Du tjener spill-penger i spillet. Hvis du tjener bra med penger på å vinne mye, kan du kjøpe bedre våpen og utstyr. Du kan spare og regne ut hva andre vil ha å kjøpe for, og alt sånn. Så du må tenke klart. Men det aller viktigste er å ha gode reflekser.

Og det har du, eller?

– Ja, hvis det er lov å si. Jeg skulle hatt laptopen min her, så skulle du fått sett noen klipp.

Det er jo flere og flere som spiller profesjonelt og tjener ekte penger. Har du vurdert det?

– Det hadde vært noe. Jeg tror nok ikke jeg er helt der i dag, men hvis jeg hadde fått innpass på et mer profesjonelt lag med trener og greier, kunne jeg nok kommet opp på et bra nivå. Det er mer og mer fokus på jente-gamere om dagen.

Du snakka om gutta du spilte med. Er det bare deg og gutter?

– Stort sett. Vi er tre jenter og sånn 10–15 gutter, men de andre jentene spiller ikke så ofte som meg.

Er det fortsatt vanskelig å være jente i gaming-verdenen?

– Ja, det kan være kjipt. Når jeg spiller med nye, fremmede folk, og de hører at jeg er en jente, så er det som om de mister alle forventninger til meg. I det siste har jeg begynt å bruke tyngre våpen i spillet, og da har jeg fått beskjed om at jeg ikke klarer det. Fordi jeg er jente. Men det er deilig å høre at de blir satt ut, når de ser hva jeg får til å treffe. Men jeg har også opplevd at gutta spør meg om råd når det gjelder jenter. Dating-tips og sånt.

Så du er god?

– Jeg er vel sånn midt på treet. Noen ganger ligger jeg på topp, andre ganger på bunnen. Kommer litt an på dagsformen. Vi er ganske jevngode i gruppa, men jeg er den som blir lett frustrert.

Blir du sinna?

– Nei, jeg blir bare veldig frustrert. Ofte over småting det ikke er verdt å bli frustrert over. Jeg tåler ikke så godt å tape, så da blir det lett surmuling.

Det høres ut som spillinga virkelig er en bra greie i livet ditt. Kanskje man burde starte opp lavterskel gaming-kafeer? Det er vel flere som kunne trengt dette, men som ikke har råd og mulighet?

– Frelsesarmeen har faktisk arrangert LAN (datatreff hvor gamere spiller under samme tak, red.anm.) i hovedkvarteret sitt i Oslo.
Jeg var der, og det var supert. Kanskje dere kunne starta opp Erlik Gaming, etter
hvert?

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 3/2023.