I trappa: Anita

Lurer du på hva gatemagasinselgerne er opptatt av? Hver måned møter vi en av dem til en liten prat i trappa, om det som engasjerer dem. Denne måneden har vi snakket med Anita.

Hva har du lyst til å snakke om her i trappa, Anita?

– Jeg har lyst til å snakke om gatebikkjene i Murcia i Spania. Der er det et herberge for hunder i nød, hvor folk leverer alt fra valper til gamle, sjuke bikkjer. Jeg og samboeren min har fjernadoptert tre bikkjer som vi betaler mat og medisiner for hver måned.

Det høres ut som en god sak. Er det mange hunder der nede som lider?

– Det er grusomme forhold. Den ene bikkja vi støtter var så full av mark da de fant henne at de trodde hun var gravid.

Hvorfor er det sånn?

– En av hovedgrunnene er jakt. Det er veldig mange whippeter på plassen der. Eller de er egentlig ikke vanlige whippeter, men en lokal variant av rasen. Galvo kalles den. De brukes som jakthunder av lokale jegere i én sesong, og så settes de bare ut på gata. Bikkjene skal bare gjøre jobben til de er utslitte og behandles som om de ikke har noen verdi. Når de blir redda, er de ofte utsulta og fulle av lopper og mark.

Grusomt, ja. Oppdaga dere stedet på ferie?

– Nei, på Facebook. De har en gruppe vi kom over der, med videoer og bilder av hundene. Vi har ikke vært der nede ennå. Det finnes flere slike steder i Spania som har støttespillere i mange land. Vi kan følge livet til «våre» hunder på nett.

Hvordan ender hundene på disse herbergene?

– De henter som oftest ut hunder fra såkalte kill sheltere, steder hvor hunder dumpes for å dø. På herbergene gir de bikkjene veterinærhjelp, mat og stell ved hjelp av faddere som oss, og håper på at de en dag skal bli adopterte av snille eiere.

Skal dere adoptere sånn på ordentlig, da?

– Vi vil veldig gjerne adoptere selv, men det er helt umulig. Norge har noen av de strengeste lovene i Europa for innførsel av dyr. I land som Tyskland, Nederland, Danmark og Sverige er det lov å fysisk adoptere hunder fra Spania. Den ene vi har støtta skal til en eier i Sverige, nå. Mattilsynet i Norge sier nei.

Er det dyrt å fjernadoptere en hund?

– Vi betaler rundt 250 kroner i måneden for hver av dem. Vi har tre hunder vi betaler for. Pengene går til mat, vaksiner, tannbehandling, stell av pels, ormekurer og masse annet. Det er virkelig verdt det når du ser livet de får. Vi har betalt for ni forskjellige hunder de siste åra, og så bytter vi hver gang en blir adoptert. Vi har også blitt kjent med ei som drar ned dit ofte. Hun rapporterer tilbake om de hundene vi hjelper og sier ifra hvis de trenger noe spesielt. Da kan vi vipse noen kroner så hun kan fikse det.

De har kanskje noen spesielle behov disse hundene, etter å ha blitt behandla som de har blitt?

– Å, ja. De er ofte vettskremte og trenger tilvenning til verden. Kattetilvenning og mennesketilvenning. Hun ene var så redd for mannfolk at hun ikke turte være i nærheten av dem. Så mye juling hadde hun fått.

Har dere tenkt å ta turen ned og besøke «adoptivbarna» etter hvert?

– Har kjempelyst til det. Problemet er at vi har egen hund her hjemme. Vi har en staff (staffordshire bull terrier, journ.anm.), så skulle vi tatt henne med utenlands, måtte vi tatt en blodprøve for å bevise at det er en ren staff, og ikke en blanding med pitbull eller amstaff, som er forbudte raser i Norge. Det er en lang prosess hvis du skal krysse grensa med hund, og vi har ikke så lyst til å sette henne på kennel eller hundehotell.

Det er vel en sånn muskelhund. Er ikke de litt krevende?

– Det er mange som vil ha staff, men jeg tror ikke de veit hva de går til. Det er en hund som tar over hele stua og er veldig bestemt. Hvis jeg sitter og ser på en tv-serie, så legger hun seg oppå meg. Det er 14 kilo hund, det.

Høres slitsomt ut.

– Hun krever sitt, også når det gjelder lek og mosjon. Du må være en stødig og god eier med en sånn bikkje. Men det er en fin rase å ha når man har så mye ADHD som meg.

Skjønner. Er hunder livet?

– Jeg er bikkje-elsker og har alltid hatt bikkjer sjøl. Går jeg en tur til butikken, så stopper jeg og snakker med alle bikkjer jeg møter på veien. Noen ganger ringer samboeren min meg og lurer på om jeg har gått meg vill på veien, så lang tid kan det ta.

Jeg har inntrykk av at «alle» fikk seg hund under pandemien. Er det alle disse som egentlig burde ha hund?

– Jeg ser mange eksempler på eiere som ikke vet hva de driver med rundt omkring. En gang nevnte jeg til ei jeg møtte på tur at hun kanskje burde slanke bikkja si litt. Det ble ikke tatt så godt imot.

Blei sur?

– Blei ganske sur, ja. Men føler jeg må si ifra. De forkorter jo bikkjas liv hvis den får feil fôr og blir for stor. Jeg har lagt merke til at det ofte er damer som er tynne og trente sjøl, som har overvektige bikkjer. De må jo lære seg å ta like godt vare på dyret sitt.

Så absolutt. Jeg har lært mye i dag. Kanskje noen leser det og bestemmer seg for å få en adoptivhund i Spania. Ikke så lett å være bikkje alltid.

– Ikke alltid lett å være menneske heller. Vil du se bilde av bikkja vår? Sjekk her på telefonen min.

Ganske skummel.

– Ja, hu er søt, ja.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 1/2023.