I Oslo ble løsgjengere pisket og barn sendt på tukthus

Løslatte tukthusfanger kunne gjenkjennes på den gule huden. Folketrygden var ikke oppfunnet, og grøt på bordet var en viktig politisk sak. Bli med til fortidens fattig-Oslo.

Et lite område rundt Hausmannskvartalene i Oslo forteller mye om fattigdom før i tiden. Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo Byarkiv. Hun tar oss med på en byvandring som starter på Youngstorget. Torget har lenge vært et viktig samlingssted for arbeiderbevegelsen. De fattiges historie er ikke historien om de få, sier Johanne. Det er store deler av arbeiderbefolkningens historie.

– For hundre år siden ble mange av Oslos innbyggere rammet av fattigdom. Det skyldtes lave lønninger, og mangel på folketrygd og forsikringer hvis du ble syk eller skadet.

Ofte måtte de fattige velge mellom å gå sultne eller spise bedervet mat. I arbeiderstrøk solgte slakterbodene mye kjøtt som for lengst var gått ut på dato. Å få mat på bordet var den viktigste politiske saken for mange. Gategutter løp rundt og ropte: «Stem venstre, så får vi mere graut!» På Youngstorget kunne man se vansirede mennesker opptre for å skaffe penger. Andre samlet inn bein, jernmetall, filler og flasker som kunne pansettes. Byoriginaler og psykisk syke tigget småpenger, selv om det var strengt forbudt. Tigging kunne føre til tvangsarbeid.

Allerede i 1741 fikk byen en kombinert arbeids- og straffeanstalt. Christiania tukthus lå i Storgata 33. I dag står bare litt av muren rundt anlegget igjen.

– På tukthuset skulle tiggere, løsgjengere, småtyver, ulydige tjenestefolk, svermere og andre uromomenter straffes og oppdras. Her ble man ønsket velkommen med en runde pisking, forteller Johanne.

Det gikk et skarpt skille mellom de verdige og de uverdige fattige. De uverdige kunne ende på tukthuset. Her skulle de disiplineres til å bli bedre og mer lønnsomme mennesker. Hardt og monotont arbeid var viktigste virkemiddel. Barn kunne også settes på tukthuset fram til 1786. Det var ikke bare de fattiges barn, men også ulydige barn fra borgerskapet. På denne tiden ble folk myndige først når de fylte 25 år. Derfor gjalt det å adlyde far og mor langt opp i voksen alder.

Fangene på tukthuset lå i overfylte sovesaler, der syke og friske delte seng. Stanken var så ille at fangevokterne kviet seg for å gå inn. Enda verre var maten. Standard middag var kål kokt i fett. Det førte til opptøyer blant fangene i 1791. En militærvakt ble slått ned. Sengestolper ble brukt som slagvåpen mot spisemesteren.

– Fangene fikk faktisk medhold, og spisemesteren fikk sparken. Likevel ble opptøyene slått ned på. Fire av de ledende fangene ble dømt til to ganger tredve piskeslag på Akershus festning. Deretter ble de satt i tukthusets kjeller på ubestemt tid.

Tukthusfanger som var løslatt, kunne gjenkjennes på den gule huden. I dag vet vi at det er et tegn på gulsott og farlige sykdommer som hepatitt. Folk hadde store problemer med å få jobb etter opphold på tukthuset. Arbeidsgiverne ville ikke ha dem. Gradvis ble tukthuset et mer ordinært fengsel, uten tiggere og løsgjengere.

Vi går videre til Calmeyersgate 1. Her flyttet Christiania indremisjon inn i 1898. De samarbeidet med kommunen om en grøtstasjon, som startet opp i 1921. To år senere ble 40 000 porsjoner delt ut fra denne adressen. I området bodde mange jøder fra Polen og Russland, som ofte var fattige. I dag er indremisjonen videreført i Kirkens bymisjon.

Kulturhistoriker Unn Hovdhaugen tar oss med til Storgata. Her ble Krohgstøtten byens første kommunale sykehus i 1859. Det var plass til 106 kronisk syke og 257 fattiglemmer. Bare det å være på sykehus var et tegn på fattigdom. De bemidlede ble pleiet hjemme. Krohgstøtten var for de verdig trengende. De var helst barn eller eldre kvinner. Fattigstuene var fulle av enker, forteller Unn.

– De enslige som fikk plass på fattigstuene var nok ikke de som hadde dårligst råd. Eldre folk kunne også bli satt bort på landet til lavest bydende.

Det ble fort for liten plass på Krohgstøtten. I 1880-årene startet arbeidet med et stort kommunalt sykehus på Ullevål. I 1959 ble store deler av Krohgstøtten revet. På samme sted holder legevakten til i dag.

Litt lenger ned i gata finner vi Prindsen. I 1809 opprettet en gruppe av byens velstående borgere den veldedige stiftelsen «Prinds Christian Augusts Minde». De uverdige fattige skulle ikke lenger bo på tukthuset sammen med tyver. De skulle hit, til dagens Storgata 36, og jobbe. Tidligere hadde det vært en herskapsgård her, med en flott park i bakhagen. Fremdeles er det grønt og frodig mellom bygningene.

Christiania tvangsarbeidsanstalt åpnet i 1819, og holdt det gående i nesten hundre år. Hit kunne politiet sende tiggere i 2-6 måneder ad gangen. Du kunne også bli innsatt for drukkenskap eller løsgjengeri. Uverdigheten krevde ikke noe særlig definisjon. Politiet og fattigvesenet kunne selv bestemme hvem som skulle innsettes, uten lov og dom. Det gikk ikke an å klage på bestemmelsen. Mange ble sendt hit fordi de i teorien hadde evnen til å jobbe fysisk. I dag kaller vi det restarbeidsevne.

– Folk som ble innsatt her endte ofte opp på sykehus, sier historiker Caroline Juterud. – Snart ble det innredet et dollhus, et gammelt begrep for sinnssykeanstalt. Her var det bare oppbevaring, ingen behandling. I 1848 kom sinnssykeloven som stilte krav om behandling. To år senere ble det bygd et asyl her som tok dette til etterretning.

På denne tiden var det viktig at de sinnssyke ikke møtte tvangsarbeiderne. Kvinnelige arbeidere skulle heller ikke treffe de mannlige. Dette gjenspeiler seg i arkitekturen rundt det gamle kirkerommet på stedet. Alle måtte opp dit på søndager, men de hadde hver sine trappeoppganger og dører. Til daglig bodde og jobbet kvinner og menn i adskilte bygninger. Det var mye forskjellig arbeid, som skomakerverksted, veveri og steinhoggeri. De svakeste ble satt til å rive fra hverandre taustumper til isolasjon. En vanlig arbeidsdag varte i tolv timer, med en times pause.

I dag er det Omsorgsbygg som eier denne bygningsmassen. Her bor mange som trenger ekstra hjelp. Vi finner dem verdige til annet enn tvangsarbeid, selv om de kan være både russavhengige og psykisk syke. De bor side om side med leietakere som Grünerløkka husflidslag, et pølsemakeri og et kontorfellesskap med kreative folk. Vi tipper at det kan være berikende for alle parter.