I grenseland

I grenselandet mellom by og land finner vi en barneverns­institusjon for ungdom som sliter med rus. Vi er i grense­landet mellom barnevern og rusfelt, mellom barn og voksne.

Tekst: Guro Kulset Merakerås
Foto: Glen Musk

Artikkelen er støttet av stiftelsen Fritt Ord

Hjertelig velkommen!

Daglig leder Jannicke Bergsaune etterlater ingen tvil om at døra på Kvamsgrind er åpen for gjester. Det er ingen selvfølge. Da ledelsen planla ombygginga av den nye barnevernsinstitusjonen i Trondheim , opplevde de at det var vanskelig å få innpass hos etablerte institusjoner som de ønsket å høste erfaringer fra.

– Jeg mener denne sektoren er mer lukka enn vi trenger å være. Så lenge vi kan sikre at ungdommenes privatliv og personvern blir ivaretatt, tar vi på Kvamsgrind gjerne imot besøk fra både naboer, kolleger og andre som er nysgjerrige og interesserte i hvordan vi jobber og hva vi driver med.

Første stopp er Jannickes kontor, der vi avklarer hvor grensene for åpenheten går. Det bor tre mindreårige her, to gutter og ei jente. De skal ikke identifiseres eller ut­leveres. Vi signerer taushetserklæring for alt som ligger utenfor avtalt grense og rusler videre til kjøkkenet. Dette er Kvamsgrinds hjerte.

Mistro

– Åh, det lukter jævli’ digg, ass!

Ungdommene skyver seg inn på benken ved langbordet. De ansatte på ettermiddagsvakta har nettopp hatt overlappmøte med dagvakta og fått oppdatering på dagsform og status. Nå snuser også de inn lukta av kokkens innsats og setter seg til bords. Roy, som er både kokk og miljøarbeider, legger siste hånd på middagen. Han kjører rock som lydspor til kokkeleringa, og et gitarriff fra Guns n’ Roses sprer energi i den åpne kjøkkenløsninga.

Ei småsyrlig ungjente gir Roy litt tyn for at han bruker tid på å anrette maten ekstra fint nå som det er fotograf på besøk. Miljøarbeider Arnt, med fortid i politiets narkoavsnitt, ler lunt.

– Ja, vanligvis serverer vi jo bare vassgraut, sier han og sender henne serveringsfatet.

Hun kikker skeptisk på den ukjente retten.

– Hva er dette, egentlig?

Et kunstig skille

Boliger for folk som ruser seg er ofte omgitt av et slør av mystikk og mistro. Når nye boliger eller institusjoner er under planlegging, er naboprotester heller regelen enn unntaket. Kanskje kunne mer informasjon og mer åpenhet redusert skepsisen til å ha naboer med rusproblemer?

– Vi sliter alle med vårt. Folk med ruslidelser er likeverdige samfunnsborgere og har like stor rett på bolig og tjenester som alle andre, fastslår Jannicke, og trekker en stol inn til enden av bordet.

Mat og måltider er høyt prioritert på Kvamsgrind. Her skal underernærte, overernærte eller feilernærte ungdommer oppleve matglede og sunn mat. Målet er å etablere vaner som gjør det lettere å ta gode valg når de skal stå på egne bein. For det skal de jo. To av dem ganske snart. De fyller 18 år til sommeren og plassene her er for ungdom mellom 13 og 18 år.

I 2022 oppnevnte regjeringa et utvalg som skulle utrede barnevernets institusjonstilbud. Bakteppet var kraftig kritikk mot eksisterende tilbud. I rapporten «Med barnet hele veien», som kom året etter, pekte utvalget blant annet på at systemet har skapt et kunstig skille der rus defineres som et adferdsproblem fram til fylte 18 år, men som et avhengighets- og helseproblem for voksne.

Jannicke er glad for at dette poenget blir løftet frem.

– Å si at det ikke er avhengighet de lider av så lenge de er under 18, er å stikke hodet i sanden. En del ungdommer har omfattende rusproblematikk. Da utvikler de avhengig­het. Man kan ikke si noe annet enn det.

Roys risotto med kylling og sopp faller i smak, og både ungdommene og de ansatte gafler innpå.

– Åah, buksa er trang, jeg er blitt så feit!

Utbruddet blir møtt med et megetsigende blikk fra en av miljøterapeutene, og ungdommen modererer seg.

– Nei, jeg vet, jeg er ikke blitt feit. Men jeg har lagt på meg.

– Og det er bra!

– Ja. Men alle buksene mine er blitt for trange.

– Da får vi dra på shopping.

Feil medisin

Målet er at ungdommene skal nærme seg en normal hverdag i løpet av de månedene eller det året de bor her. Enkelte dager går det bra. Men av og til blir russuget så stort at de stikker av eller smugler rusmidler inn på huset. I rustilstand kan de dele ut noen verbale kilevinker til de ansatte, men foreløpig har – bank i bordet – sikkerhetstreninga på fysisk utagerende oppførsel ikke kommet til nytte. Det er ikke der skoen trykker. Å behandle disse ungdommene for adferdsproblemer, uten å ta avhengigheten deres på alvor, ville vært feil medisin, mener Jannicke.

Lederen på Kvamsgrind har jobbet på rusfeltet i flere tiår og har god oversikt over tilbudene og hvordan systemet fungerer på voksensida.

– Overgangen fra barnevernsinstitusjon til et selvstendig liv ute i kommunen er ei kjempeutfordring for ungdommer med rusutfordringer. Vi er rett og slett nødt til å få på plass et ettervern finansiert av det offentlige hvis våre ungdommer skal ha noen mulighet til å mestre dette.

De tre som bor her, har ramla ut av skolen og strever med ulike ting som har ført dem inn i rusen. De er hekta av det livet jevnaldrende lever.

– Vi jobber for å styrke dem slik at de kan hekte seg på igjen og finne tilbake til en fungerende hverdag. De trenger å lære seg å fungere i et fellesskap, forholde seg til regler og etablere en stabil døgnrytme. Det handler også om å øve på behovsutsettelse og utvikle alternative mestrings­strategier til rus, forklarer Jannicke. På Kvamsgrind bruker de hverdagslivet både til å kartlegge hva ungdommene trenger støtte til, og til å trene på disse ferdighetene i praksis. For noen betyr det tilrettelagt undervisning på skolen tre dager i uken, for andre kan det være et ukentlig besøk på en gård for å stelle dyr.

– Målet vårt er å gi ungdommene verktøyene og støtten de trenger for å ta eierskap over eget liv – slik at de kan ta gode valg, oppnå selvstendighet og leve meningsfulle, selvstyrte liv.

Hjemlengsel

Onsdag er vaskedag. Oppe på ungdomsgangen har de fått en liten dytt for å komme i gang. Romvask er en frivillig rutine som utløser ukepenger.

– Skal vi ta rommene hver for oss?

To av ungdommene ble kjærester et par måneder etter de kom hit. Ofte samarbeider de om oppgaver som skal løses, men i dag taler stemninga for å jobbe hver for seg.

– Da begynner jeg bare.

– Tar du med sengetøy til meg også?

– Ok. Skal du ha hotellputetrekk?

Vi får henge på, inn på et gutterom der veggen er pyntet opp med ei magnettavle full av bilder og et avrevet ark fra en rekordgod runde yatzy. Han baler med lakenet, men får til slutt feste på alle hjørnene. Så står badet for tur.

– Jeg var dårlig til å vaske da jeg kom på instu, ass. Men etter 20–30 uker har jeg plukka opp et og annet.

Ungguttehånda river en meter av dorullen og spruter såpe på vasken.

Hvert rom har eget bad, nyoppusset til åpninga høsten 2024. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har rammeavtale på tre plasser, med mulighet for å utvide med en fjerde, og det er kommuner i Midt-Norge som har prioritet. Om en kommune ser at de ikke selv har det tilbudet en ungdom trenger, kan de søke om plass på Kvamsgrind, og dekke en fast egenandel. Den øvrige kostnaden dekker Bufdir.

– Jeg fant ut at jeg skulle på instu et par dager etter jeg fylte 15. Jeg var på sykehuset da jeg fikk vite det, faktisk. Hadde akkurat våknet. Og så kom de folka fra BUP og sa at jeg skulle bli sendt på institusjon. Da klikka jeg litt.

Til lyden av støvsuger er det lettere å prate. Mamma smiler fra bildetavla. Guttungen skulle helst vært hjemme hos henne. De sees sjelden, for det er langt til kystkommunen han kommer fra.

– Jeg blir jo litt hjemsyk av og til, jeg er tross alt bare 15 år. Det er kjipt. Men jeg har vært borte så lenge nå, at jeg vil fullføre. Ellers er alt er til ingen nytte. Så jeg vil gjerne bli her til august i hvert fall. Om jeg kommer hjem før sommeren, og kommer hjem til kompiser som går crazy i ferien, tror jeg det vil gå til helvete.

Vil bryte med satte strukturer

Tidligere på dagen var vi flue på veggen under et personalmøte, hvor. avdelingsled er Marianne Tevik Singstad og resten av staben diskuterte blant annet overgangen til hjemmelivet for 15-åringen.

– Vi må få kommunen på banen. Det er der han skal leve livet sitt, og da må vi koble på støtteapparatet deres allerede nå.

På Kvamsgrind er de ikke redd for å bryte gamle grenser.

– Det er ei stor utfordring på feltet at det er så satte strukturer for samarbeid, for ettervern, for alt, sier Marianne.

Hun vil silotankegangen til livs, rett og slett fordi det vil være nyttig for ungdommene. Et konkret eksempel er å redusere antall utskiftinger av folk og tilbud. Tradisjonelt møtes ungdom ofte med et «nå gjør vi det sånn til du blir 18», og så må de tåle et skifte til noe helt nytt etterpå. Avdelingslederen ønsker seg en glidende overgang fra barn til voksen, og hun finner solid støtte for hva som fungerer og ikke i forskninga på feltet. Ledelsen ved Kvamsgrind sier de ser ei positiv innstilling til samarbeid både i spesialist­helsetjenesten, i skoleverket, hos Nav og i Helse- og velferdstjenesten.

– Vi må se framover og samarbeide med de aktørene som uansett må på banen før eller siden. Det bør ikke være en selvfølge at BUP er eneste rette instans å søke hjelp hos. I enkelte tilfeller kan det like gjerne være ungdomsteamet på Klinikk for rus- og avhengighets­medisin – eller andre tiltak som finnes i den aktuelle hjem­kommunen.

– Ikke så lett å slutte

– Kan noen åpne døra for farmor og farfar?

En av ungdommene har vært på besteforeldrebesøk og kommer tilbake i en nydelig VM-genser som farmor har strikket. Dagvakthavende går med raske skritt til hoveddøra for å ta imot paret som har kjørt barnebarnet sitt tilbake hit. Å ivareta de pårørende er en viktig del av helhetsbildet. Nå gleder alle seg over at det er to uker siden forrige rømming og forrige sprekk for 17-åringen.

– Du, mulig dumt spørsmål, men … kalles det rømming når du stikker av, selv om du er her frivillig?

– Ha-ha, ja, det gjør egentlig det.

– Hvorfor stikker du?

– For å komme meg bort fra institusjonen, vel. De fleste gangene har jeg ikke egentlig noen planer om å ruse meg. Men så … tenker jeg at det kommer til å skje uansett, så jeg kan like gjerne gjøre det og bli ferdig med det. Men jeg er jo ikke en sånn som driver med heroin, det har jeg aldri gjort. Jeg sjølmedisinerer med hasj og piller. Det er det eneste som funker, og da er det ikke så lett å slutte. Men når jeg tenker på rus nå, får jeg dødsangst. Da jeg søkte om plass her, var jeg psykotisk etter at jeg aktivt hadde prøvd å ta livet mitt med rusmidler. Jeg greier ikke å finne balansen, forklarer han nøkternt.

Når 17-åringen rømmer, drar noen fra Kvamsgrind for å hente ham. Han blir ikke med tilbake på første forsøk.

– Den første måneden stakk jeg tre ganger.

Etter rusepisoder blir den det gjelder plassert på skjerma rom i en egen fløy bortenfor vaktrommet og rustestingsbadet. Ingen får være på sitt vanlige rom eller i fellesarealene før rusen er ute av kroppen. For å sikre solid observasjon av rusforløpet og tilstrekkelig omsorg og behandling kan det bli nødvendig å tilbringe en dag og kanskje ei natt sammen med en ansatt på det de unge kaller isolatet og de voksne kaller skjermingsleiligheten.

Miljøterapeutisk arbeid

Han var en idrettsungdom med talent og fremtidsutsikter, men også med stor indre uro.

– Jeg skulle på fotballakademi, men begynte å ruse meg i stedet, fordi det var så mye mer spennende. Jeg ble rolig.

Sporadisk hasjbruk ble til daglig vane og avhengighet med leiting etter sneiper. Så ecstasy. Og benzodiazepiner, såkalt benzo.

– Så ble det institusjon, og mer rus. Og nå sitter jeg her med fuckings Steffen!

Han ler og dulter sidemannen i skuldra. Miljøarbeider Steffen deler idrettsinteressen, og begge kan fortelle historier om talent som likevel aldri førte til en proffkarriere. Steffen tar opp tråden, fortsetter samtalen om sport. Jeg blar i notatblokka mi og finner noe jeg noterte på gårs­dagens stabsmøte. «Har en sterk rusidentitet, og kjenner at det er det eneste han kan prate om. Han har egentlig mange andre ressurser, men trenger å øve på å snakke om andre ting, og få bekreftelse på at han får det til.»

Nå gjør de akkurat dette. Jesper, sykepleier og håndballspiller, melder seg på. Han mener at idrett kan være like artig om det ikke er så ambisiøst og antyder at det kanskje kan være verdt å spille også uten proffambisjoner? Ekspoliti Arnt nikker.

– Det er jo ikke bare på banen det foregår. Fellesskapet i garderoben, følelsen av å være et lag, det synes jeg er det beste med fotball.

Ungdommen er ikke enig. Og det er greit nok. Men de får en fin prat.

Etterlengtet tilbud

I Trondheim har antall døgnplasser for folk som sliter med rus blitt bygd ned over en lengre periode. Noe av det som har manglet i mange år, er et tilbud til ungdommer med så store rusutfordringer at de ikke kan bo hjemme. I en livsfase der kontakt med foreldre og andre omsorgspersoner har avgjørende betydning, er det mildt sagt ugunstig å måtte reise til en annen kant av landet for behandling.

Både midtnorske kommuner, pårørende og fagmiljø har vært fortvilet over det mangelfulle tilbudet til de yngste rus­avhengige. Lettelsen var stor da Norske Kvinners Sanitetsforening la 20 millioner kroner på bordet for oppussing og ombygging, slik at det gamle Kvamsgrindkollektivet kunne bli en barnevernsinstitusjon spesielt tilrettelagt for rusavhengig ungdom.

Nå jobber de med å etablere nye, gode løsninger. På personalmøtet diskuterer de dokumentasjonsrutiner, etter et nylig uanmeldt tilsyn fra Statsforvalteren.

En barnevernsinstitusjon har omsorgsansvar i foreldres sted, men i motsetning til foreldre kan de ikke bruke magefølelse eller sunn fornuft som gyldig begrunnelse når avgjørelser skal fattes. Alt må vurderes barnevernfaglig opp mot lovverk og – ikke minst – dokumenteres. Papirmølla frustrerer både daglig leder og mange i staben, fordi hver time ved datamaskina er en time tid tapt i samvær med ungdommene. Diskusjonen går friskt på personalmøtet, før Marianne oppsummerer.

– Hvis vi får lovbrudd, kommer Statsforvalteren på besøk for å snakke mer med oss. Jeg er ikke stressa for det, og tenker at dialog er det viktigste verktøyet for å skape en felles forståelse av hva som er riktig og viktig for ungdommene våre. Vi har ikke gjort uforsvarlige vurderinger, det vil eventuelt være snakk om bruk av feil paragraf som begrunnelse eller brudd på kravene til dokumentasjon. Så kan vi jo spørre om de kravene er til barnets beste? Ta vare på alle de argumentene dere kommer med her nå, oppfordrer avdelingslederen.

– Det finnes gråsoner her, og vi kan jo påvirke systemet med våre argumenter. La oss våge å ta diskusjonen, legge frem de problemstillingene vi står i. Og så må vi bare bli flinkere på å skrive ned de tankene vi gjør oss, slik at det framgår at vi faktisk har gjort barnevernfaglige vurderinger når vi for eksempel sier nei til at de får dra på Trondheim Torg like etter de har blåst på en smell.

Sikring

– Når skal vi dra?

På aktivitetstavla står det klatring. Ulike klubber og aktører har gitt Kvamsgrind gode avtaler som gjør det mulig å la ungdommene utforske og prøve forskjellige aktører. I kveld blir løsningen klatresenter for én og en luftetur for kjæresteparet. De vil til Granåsen og hoppbakkene. Planen er å se om det går an å gå trappene til topps.

– Er du ferdig med romvasken?

Klatreren må rydde og vaske ferdig før det blir aktuelt å dra, og ei ung dame med nyvaska rom sender meg et lurt blikk. «De sier det er frivillig og noe vi kan velge å gjøre for ukelønn, men egentlig får de oss til å gjøre det uansett, så jeg vet ikke hvor frivillig det er», sa hun mens hun skiftet sengetøy for litt siden.

Vi seiler på isen ned til garasjen og fordeler oss i bilene. En hvit Caravelle setter kursen mot Granåsen.

Trappene opp til hopptårnene er merka med «Adgang forbudt».

– Fy faen, det er jævlig bratt, ass.

Unnarennet ligger foran oss, og vi skjønner at det blir umulig å stoppe om vi sklir utpå kanten der. Ungdommene har glatte sko, og det frister ikke å utfordre skjebnen akkurat nå. Arnt får en snap fra klatresenteret på Leangen. Det buldres. Klatring i lav høyde, uten tausikring.

Drittlei

– Kan vi dra herfra, men gjøre noe mer før vi kjører hjem?

Paret har sett nok på hoppbakken, men vil ikke tilbake. Selv om en voksen, kjedelig spasertur ikke er favoritten, blir de enige om at en runde rundt Haukvatnet kan være greit. På parkeringsplassen ler de av Arnt, som insisterer på at alle skal ha på brodder. Det knatrer i is under piggene mens paret tømmer seg for frustrasjon i måneskinnet.

– Vi blir jo drittlei av å være på institusjon. Drittlei av det drittsystemet med vaktskifte tre ganger om dagen. For dét suger, ass. På Måløy og Fossum og Kvammen har de med-levere, som bor der flere dager i strekk. Det er mye bedre enn at det kommer mye folk hele tida. Du får følelsen av at de ikke egentlig er sammen med oss, men at det bare er jobben deres, liksom. Kvamsgrind er en drittplass. Men jeg er jævli’ glad for at jeg ikke er på Måløy. Eller Fossum.

Arnt går litt bak oss. Lar dem fyre løs. Det er en del av ungdomslivet, dette også, å være skikkelig misfornøyd med reglene og de voksne som har laget dem. At turnus­ordninga er valgt for å ha uthvilte ansatte på jobb, som lever med god balanse mellom jobb og privatliv, er et pers­pektiv som ikke interesserer dem akkurat nå. Ledelsen mener fordelene med lavt sykefravær, lite vikarbruk og dermed stabilitet for ungdommene i det store bildet veier opp for ulempene.

Via venner, kjenninger og tidligere erfaringer vet ungdommene en del om hvordan det funker på andre barnevernsinstitusjoner. Nå diskuterer de ukelønn, vaktordninger, beliggenhet og maten på ulike steder. Selv om de er misfornøyde med turnusordninga, kommer ikke Kvamsgrind verst ut.

– Fy faen, Arnt! Sånne brodder var jo bra!

– Det ville vært enda bedre om dere tok på stødige vintersko, da, ikke sneakers.

Men sånn er det. Her og nå velger ikke disse ungdommene fornuftige sko. Kvamsgrind prøver å være broddene de trenger for få fotfeste selv om livet byr på hålke.

Reportasjen sto på trykk i Sorgenfri nr. 3/2025.