Hvor går veien videre fra Brugata?

Oslopolitiet elsker ikke lenger narkotikasaker. Nå vil de helst unngå å straffe brukere. Men hva kan gjøres med de åpne rusmiljøene? Da Velferdsetaten inviterte til seminar i vår, kom det mange forslag.

«Gå et annet sted». Det har vært beskjeden til brukere og selgere av ulovlige rusmidler i Oslo siden 1960-tallet. Ingen har klart å svare på hvilket sted dette skal være. Likevel har noe forandret seg. Politiet er ikke lenger ute etter å lage flest mulig narkotikasaker ved å straffe brukerne. Det lover Tore Soldal, leder for enhet sentrum i Oslo politidistrikt.

På Velferdsetatens seminar om åpne rusmiljøer forklarte han endringen:

– Nå får vi ordre fra riksadvokaten om at vi ikke skal lage straffesaker på slitne rusavhengige. Vi bruker færre ressurser på ulovlige rusmidler i dag enn vi gjorde for ti år siden. Den gang ble det ansett som den alvorligste kriminaliteten etter drap. I dagens Oslo er det veldig få straffereaksjoner på rusbruk. Det er ikke alltid vi graver i en salgssituasjon heller. Da må vi i retten med saken, og det koster samfunnet enorme summer. Vi konsentrerer oss om vold og forstyrrelse av offentlig ro og orden.

Soldal forteller at politiet strever med å finne sin plass innen rusmiddelbasert kriminalitet. Det er et felt hvor folk har sterke meninger, og hvor holdninger er i endring.

– Vi har lojalitetsplikt til lovgiver. Narkotika er fortsatt ulovlig i Norge. Samtidig er det vanskelig å forklare hvorfor politiet holder på med dette. Inntil nå har det tatt seg bra ut på statistikken vår. Politifolk har elsket narkotikasaker. De er enkle, de krever ikke særlig tankearbeid og du kan måle resultatet i kilo. Nå er det ikke lenger et mål å få flest mulig straffereaksjoner i mindre alvorlige forhold.

Oslos åpne rusmiljø var på sitt største rundt år 2000. Da holdt det til på den såkalte Plata, utenfor Østbanehallen. I 2014 skrev Aftenposten at «Brugata er den nye Plata». Fortsatt har denne gatestubben mellom Grønland og Storgata i Oslo sentrum ansamlinger av slitne rusavhengige.

Leder i Uteseksjonen, Børge Erdal, er mer bekymret for et annet åpen rusmiljø. Det holder til et steinkast lenger øst, på Vaterland.

– Siden 2011 har vi sett en jevn økning av folk i åpne rusmiljøer i Oslo. Det er bekymringsfullt at andelen mindreårige og unge voksne har økt. Den største økningen av mindreårige ser vi i Vaterlandsmiljøet.

Styrelederen i Grønland beboerforening heter Berit Jagmann. Hun forteller mer om det åpne rusmiljøet som har havnet nær boligstrøk i bydelen. Miljøet er konsentrert under brua på Vaterland, og rundt Frelsesarmeens lavterskeltilbud Fyrlyset i Urtegata.

– Barna på Wahl skole passerer gjennom minst ett av disse to miljøene på skoleveien hver dag. De sier at de ofte er redde, flere ganger i uka. De har sett blødende og skadde folk. De åpne rusmiljøene i området vårt vokser. De er en arena for rekruttering av sårbar ungdom til kriminelle miljøer. Hvert år bruker sameiene på Grønland mange millioner kroner på private vaktselskaper, for å skape en form for trygghet. De gjør oppgaver som politiet ikke har kapasitet eller vilje til å gjøre.

Tore Soldal i politiet sier at de møter andre problemer på Vaterland enn i Brugata.

– I Brugata har vi ingen tanker om å produsere straffesaker. Vi er der for å hindre at det blir for vanskelig for dem som ferdes der, og for å forebygge vold. Der er det 10-15 rusavhengige til enhver tid, og det er enkelt å holde en viss kontroll. På Vaterland er problemet mye større. Det er yngre folk, og det brukes kniv og andre våpen. Der er vi mer i straffesporet, og det er mange flere personer vi er interessert i der. De klarer å begå straffbare handlinger selv om det står to uniformerte kjøretøy der.

Berit Jagmann bekymrer seg ikke bare for miljøer knyttet til ulovlige rusmidler. Hun engasjerer seg også sterkt mot bråket knyttet til det ordinære utelivet.

– I tillegg til to åpne rusmiljøer på Grønland har vi utallige barer og serveringssteder. Den helheten er vi nødt til å se på. Særlig de som bor på Grønland torg opplever mye hyling og skriking om natta, i hovedsak fra legale utesteder. Før var det mye bråk knyttet til puben Stargate. Politiet måtte dit nesten daglig. Da Stargate måtte stenge, på grunn av skjenking av mindreårige, ble lokalet umiddelbart leid ut igjen til et tilsvarende skjenkested.

Allerede første dag etter at Stargate stengte, ble det merkbart roligere i området rundt, sier Jagmann. Beboerforeningen har laget et opprop mot den nye skjenkebevillingen. Jagmann håper lokalet kan brukes til aktivitetshus for barn og unge, istedenfor pub.

Det er alkoholen som trekker absolutt mest ressurser fra sentrumspolitiet på rusfeltet, sier Tore Soldal.

– Det som lammer Oslo politidistrikt er ikke ressursene vi bruker overfor ulovlige rusmidler. De største ressursene bruker vi uten tvil på alkohol og utelivsfyll.

Oslo sentrum har nesten førti lavterskeltilbud for rusavhengige. Det er både steder å være, og steder å få hjelp. Kari Gran er seniorrådgiver i Kirkens Bymisjon, som står bak flere av tilbudene.

– Ofte sies det at flere væresteder i sentrum vil løse problemet med åpne rusmiljøer. Det tror ikke jeg. Det fins mange væresteder. Utfordringen er at de ikke aksepterer omsetning av rusmidler. Jeg tenker at det ikke er likegyldig hvor i byen denne omsetningen skjer. Nå har vi store bekymringer knyttet til at miljøet flytter seg innover bomiljøer på Grønland. Vi må kanskje ha større aksept for omsetning i noen områder av byen, der det er minst sårbart at det skjer.

Oslos nye russtrategi sier at lavterskeltilbud skal spres rundt i bydelene. En av hensiktene er å gjøre de store, åpne rusmiljøene i sentrum mindre. Kenneth Arctander har selv vært rusavhengig. I dag er han informasjonsansvarlig i Rusmisbrukernes interesseorganisasjon, og tar en doktorgrad i sosialt arbeid.

Han tviler litt på om strategien vil virke.

– Jeg tror man fort vil bli skuffet av virkeligheten når man prøver å desentralisere det åpne rusmiljøet. Her handler det om et marked, med omsetning av varer som noen ønsker å kjøpe. For å nå målet om å oppløse rusmiljøer i sentrum må man bruke repressive tiltak. Jeg frykter at etablering av nye væresteder betyr at man ikke får lov til å være andre steder.

Kenneth Arctander foran bakgården til Prindsen, som er foreslått som utendørs værested for rusavhengige. 

Olav Thon-gruppen har ønsket å sette inn private vektere i Brugata. Kenneth Arctander er glad for at Oslo kommune avslo ønsket.

– Thon-gruppen er så uheldig at den eier så godt som all bygningsmasse i Gunerius-kvartalet og Brugata. De fortviler over at de ikke får lov å bruke vektere i gata. Selv føler jeg meg mindre trygg når næringslivet vil bruke ordensmakt i det offentlige rom, enn når jeg ser den bittelille ansamlingen av folk i sosial nød i Brugata. Jeg har selv opplevd å bli holdt av vektere. Jeg har også vitnet mot et vekterselskap som mishandlet en rusavhengig på åpen gate.

Olav Stavnsborg er sikkerhetssjef i Olav Thon-gruppen. Han forteller om situasjonen på det Thon-eide kjøpesenteret Gunerius, i krysset Storgata/Brugata. I fjor hadde senteret 4795 bortvisninger. Til sammenligning hadde Storo-senteret, som ligger langt fra det åpne rusmiljøet, 105 bortvisninger.

Folk ble bortvist fra Gunerius fordi de var sterkt ruset, oppholdt seg unødig på senteret eller forstyrret ro og orden. I løpet av året var det 722 tilfeller med omsetning av rusmidler inne på senteret. Det var 80 grove trusler og ni tilfeller av vold mot vektere og ansatte. I år er situasjonen bedre, sier Stavnsborg.

– Fra 2019 har det vært mange flere politipatruljer i området. Vi ser en halvering av problemer på senteret. Jeg synes politiet jobber bra i Brugata. Det er en stor fordel å ha dem her.

Stavnsborg er ennå ikke fornøyd med forholdene på Gunerius. Han viser til en rapport fra en vekter som jobbet dagvakt tidligere i år. Vekteren fant folk som røykte heroin på dametoalettet, og tre rusavhengige som satte sprøyte i parkeringshuset. Tolv synlig berusede personer ble bortvist fra senteret i løpet av dagen.

Olav Stavnsborg ønsker seg et eget område som det åpne rusmiljøet kan henvises til. For de aller tyngste brukerne foreslår han bakgården til lavterskeltilbudet Prindsen.

Han er ikke den eneste som har foreslått noe slikt. Arild Knutsen har selv vært en del av det åpne rusmiljøet i perioder. Han har lenge ønsket seg et sted sentralt i Oslo der bruk og omsetning av ulovlige rusmidler tolereres.

– Næringslivet fortjener ikke å bli utsatt for den belastningen de har i dag. Det samme gjelder borettslagene på Grønland, mener han.

Knutsen er leder i Foreningen for human narkotikapolitikk. I fjor foreslo foreningen å samle det åpne rusmiljøet på Elgsletta, en grønn lunge inntil en trafikkert bilvei på Grønland. Ideen møtte kritikk fra blant andre Grønland beboerforening.

– Jeg var dum da jeg låste forslaget om et fristed til Elgsletta. Det er en god idé å bruke bakgården til Prindsen i Storgata. Legg til rette så det blir hyggelig der. Blir du behandlet med respekt, da respekterer du tilbake.

En annen måte å respektere rusavhengige på, er å gi dem ordentlig mat, mener Knutsen. Da han selv var en del av rusmiljøet, fikk han mer enn nok av søtsaker.

– Jeg endte opp i en kø utenfor Fattighuset for ikke å sulte ihjel. Det beste mattilbudet ellers fant jeg hos 24SJU i Tollbugata. Der kunne jeg strekke meg over vafler, kaker, hveteboller og bløtkaker, og til slutt finne noe næringsrik kost helt innerst.

Kenneth Arctander lurer på hvorfor vi forskjellsbehandler ulike rusmiljøer.

– Oslos største åpne russcene er Karl Johans gate natt til søndag. Der er det overstadig beruselse, forsøpling og brudd på lover og normer. Hvorfor synes vi at denne åpne russcenen skal finnes, mens de 20-50 personene i Brugata er et kjempeproblem? Synes vi det er vanskelig å se sosial nød, annet enn på avstand?

Arctander er lei av at pressen illustrerer kronikkene hans med en skitten hånd full av åpne sår.

– Vi vil gjerne se rusavhengige i all sin elendighet spredt utover midtsidene i en avis. Vi vil ikke se dem i vår egen bakgård eller utenfor et av de 110 kjøpesentrene til Olav Thon, som har en profitt på 8,5 milliarder i året. Vi må ta et oppgjør med stigmatiseringen. Hvorfor ser vi annerledes på rusavhengige enn på andre folk med sosiale og psykiske helseutfordringer?

Geir Gustavsen er fagleder ved Frelsesarmeens lavterskeltilbud Fyrlyset på Grønland. Han mener vi må bli mye flinkere til å behandle rusavhengige individuelt.

– Det er store forskjeller innad i gruppa. Jeg tror løsninger må finnes på individnivå. Vår erfaring er noen få mennesker skaper store utfordringer. De har store, ubehandlede psykiske problemer i tillegg til rusproblemet. Det kan være personer som er utestengt fra mange tiltak og botilbud. Vi har startet et prosjekt med tett oppfølging av de sykeste. Det er svært krevende. Det oppstår situasjoner med uakseptabel atferd, som gjør det vanskelig å hjelpe.

Gustavsen håper at tilbud for rusavhengige i sentrum ikke legges ned før tilbud i bydelene er bygd opp. Velferdsetaten ser for seg at tre og tre bydeler går sammen om fem sentre, der rusavhengige kan få helsehjelp og aktivitetstilbud. Vil det fungere?

Marius Sjømæling fra organisasjonen Barn av rusmisbrukere er positiv til desentralisering. Men han mener at det krever en helt annen organisering av hjelpen enn i dag.

– Når man flytter folk ut av sentrum må man også ha brukerrom, feltpleie, utekontakt, ruskonsulenter og gud vet hva i bydelene. I dag er det et kjempeproblem at hver eneste bydel er ulikt organisert. Dette må endres hvis desentralisering skal skape forutsigbarhet for brukere og pårørende, sier han.

Forsker Thomas Clausen ved Senter for rus- og avhengighetsforskning fortalte om erfaringer fra storbyer i utlandet på Velferdsetatens konferanse.

– Fra Europa har vi lært at ensidige tiltak ikke er nok, som bare politi eller bare sosiale tjenester. Det trengs virkemidler som kan sette litt makt bak krav til oppførsel, og det trengs gode tilbud. I Oslo har vi pekt på at det er for lite samhandling mellom ulike tiltak for personer i krise.

Clausen er skeptisk til et utendørs fristed for bruk av ulovlige rusmidler. Han mener det vil komme ut av kontroll. Det skjedde da Wien anla et fristed nær Karlsplatz i sentrum. Stedet ble gjerdet inn med blomsterkasser, og politiet skulle ikke agere der. Det fungerte såpass dårlig at det måtte stenge.

– Forskningen finner ikke støtte for at et fristed gir resultater på noen klare mål. Det er kanskje litt uklare mål for hva man vil oppnå med det. Et godt alternativ er flere brukerrom, helst desentralisert. Der kan man bruke rusmidler på et trygt sted med medisinsk personell. Det ivaretar helse og sikkerhet. I tillegg trenger rusavhengige tilbud om meningsfull, daglig aktivitet.

Clausen mener at åpne russcener ikke er et kjempeproblem i Oslo i dag. Problemet var større før. Nå peker flere piler den rette veien. Færre dør av overdose i Oslo og i andre kommuner som har sluttet seg til Nasjonal overdosestrategi.

En viktig del av strategien er å bevisstgjøre brukerne om tryggere rusbruk. Det kan være å spre informasjon om faren ved å blande ulike stoffer, inkludert alkohol. I Oslo har man lykkes med å få flere til å røyke heroin fremfor å bruke sprøyte. En moraliserende ruspolitikk er erstattet av tiltak som beviselig redder liv.

Ina Roll Spinnangr i Foreningen Tryggere Ruspolitikk mener bedre medisinering er viktigere enn å skape et fristed for det åpne rusmiljøet.

– Vi vet at medisinsk behandling har hatt positiv effekt. Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) har redusert det illegale markedet for heroin betraktelig. Heroinassistert behandling har gjort det samme i andre land. Hvis det var mulig å få amfetaminassistert behandling og andre medikamenter, ville folk slippe å oppsøke de åpne rusmiljøene.

Spinnangr frykter et fristed vil føre til at brukere av ulike rusmidler blandes enda mer. Da blir veien kortere fra lettere til tyngre stoffer. Kan politiet i det hele tatt akseptere et fristed for bruk og salg av ulovlige stoffer? Tore Soldal gjør oss klokere:

– I politiet har vi noe som heter opportunitetsprinsippet. Det betyr at det er vi som bestemmer om vi skal gjøre noe med et straffbart forhold. Vi er ikke pålagt av riksadvokaten å reagere i enkeltsaker. Dette har vi utnyttet i Oslo, når det gjelder Sprøyterommet. Der beveger vi oss i stor grad ikke inn uten at det skjer vold eller andre alvorlige, straffbare handlinger.

Politiet aksepterer altså at det brukes heroin på Sprøyterommet. Likevel har det hendt at brukere er blitt ransaket, bøtelagt og fratatt brukerdosen utenfor. I april ble Oslos sprøyterom omgjort til et brukerrom, der flere stoffer kan inntas i trygge omgivelser.

Foreløpig er det ingen signaler om at flere bydeler i Oslo får sprøyterom eller brukerrom. Til gjengjeld ønsker Oslo å være prøvekommune for flere medisiner i LAR, deriblant heroinassistert behandling.

Kari Gran i Kirkens Bymisjon tror det betyr mye å senke terskelen for helsehjelp for rusavhengige.

– Vi trenger en reell lavterskel-LAR, i tillegg til et bedre utvalg av medikamenter i LAR-ordningen. Vi har også noe å hente på lavterskelsamarbeid med psykiatrien. Og så må vi huske at de som selger rusmidler på Vaterland er like sårbare som dem som kjøper rusmidler i Brugata, der politiet har en annen tilnærming.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo juni 2019.