Hvis kongen leser dette, vil jeg beklage

Jeg ble født i Bergen i 1973. Som fjortenåring begynte jeg med kriminalitet. Jeg ble tatt for 152 biltyverier. Mesteparten gjorde jeg før den kriminelle lavalder, så de fikk bare dømt meg for 32. I en fellesgarasje brøt vi opp 47 av 48 biler. Grunnen til at vi ikke tok den siste, var at den hadde handikapskilt. Vi brøt opp bilene for å se etter penger, røyk, musikk – alt av verdisaker. Så skulle vi kjøre vekk med en av dem. Da vi fikk opp garasjeporten så vi lys utenfor. Der sto politiet. Det var bare å hoppe opp og trykke på knappen så vi fikk lukka porten. Garasjen hadde flere utganger vi kunne bruke. Vi løp som pokker opp til en kamerat i nærheten, og la oss under et bord der inne. Vi glemte å låse døra etter oss, så politiet kunne bare gå rett inn. Da var jeg femten.

Jeg satt i gamle Bergen kretsfengsel. Jeg husker den jævlige lukta av desinfeksjonsmiddel i dobøttene vi brukte om natta. Så fikk jeg kongens benådning, med underskrift og greier. Å fullføre 9. klasse betydde alt den gangen. I dag handler det om å fullføre videregående. Jeg var ute i fire måneder før det inn igjen. Hvis kongen skulle lese dette, så får jeg bare beklage. Det handlet om at jeg skammet meg. Da jeg skulle tilbake til skolen, torde jeg ikke å gå inn.

Neste gang jeg satt inne, rømte jeg. Jeg og to kamerater grov oss rett ut gjennom muren på Bergen kretsfengsel. Det tok femten minutter, med skje. Så råttent var det. Det var et veldig gammelt fengsel, som ikke fins nå lenger. En av kameratene syntes han hadde det så godt i fengslet at han ikke ville rømme. Selv hadde jeg bare et par uker igjen å sone.

Senere satt jeg inne fra 2001 til 2007. Da var jeg med i Vardeteatret. Jo Skjønberg driver det, sønnen til Espen Skjønberg. Han er en ildsjel som vil prøve å hjelpe oss på skråplanet. Vi laget teater, øvde og satte opp stykket Karl den sarte sjel. Det handlet om forvaringsdømte og hvorfor forvaring er innført i Norge. Hele justisdepartementet kom og så på. Jeg hilste på Kaci Kullmann Five, og hun søte Inga Marte Thorkildsen.

I fengsel får du trent mye biljard. Jeg har vært med i tre-fire norgesmesterskap. På Ila fengsel spilte jeg på fotballaget Apollo. Naturlig nok hadde vi veldig mye hjemmekamper. Mange på laget hadde ADHD, så det ble mye oppstyr. Da jeg kom ut av Ila deltok jeg i Frelsesarmeens «Prosjekt bosatt». Jeg skulle inn i en bolig i Asker, mens jeg jobbet på AS Varbas. Det er en skjermet bedrift.

Jeg pendlet fra Asker til Varbas på Økern hver dag i halvannet år. Så fikk jeg flytte til Grønland. Etterpå skulle jeg etter planen få startlån til egen bolig. Jeg ble kastet ut før den tid. Nå er det fire år siden. De siste årene har jeg bodd på hospitser. Jeg har bodd på mange hospitser i Bergen også. Det er gamle hus med gamle fasiliteter. Der bor folk med masse sår, som sliter 24 timer i døgnet. De burde bodd i sterile hus. Da hadde det ikke vært så lett å få alle sykdommene som går blant narkomane.

Heroin er det eneste jeg har vært hekta på. En gang fikk jeg i meg ren gift. Jeg trodde det var heroin, men det ble helt rødt når vi kokte det. Jeg satte det i blodåra, og kameraten min i muskelen. I muskelen tar det ti minutter før det virker. Jeg lå bare rett ut. Kameraten min løp opp på sprøyterommet og fikk tak i ambulanse. Jeg lå i kunstig koma i halvannet døgn på Lovisenberg. De fleste har sikkert hørt om rottegift, men dette var revegift.

Vanligvis er det streite folk som blir lurt. Vi kaller dem striler, de som bare skal ha litt amfetamin før de går ut på byen. De får hvetemel til stiv pris. Egentlig gjør vi dem en tjeneste. Vi hekter dem ikke. En myte sier at heroin ikke er noe problem hvis du har amfetamin i kroppen. Det er feil. Jo mer stoff i kroppen, jo større er sjansen for overdose.