Hver mann sin stue

Da Oslo våknet fra den syv måneder lange dvalen i mai, visste jeg akkurat hvor jeg hadde lyst til å være – et sted der folk fikk komme hjem når de endelig fikk gå ut.

I dag gir jeg totalt faen i regninga, proklamerer Erik og gliser bredt.

Han forteller at han akter å bestille tre mål­tider i løpet av dagen, hvorav det siste skal være favoritten biff tartar. Det første blir reinsdyr­karbonader. Det er onsdag 26. mai 2021, og Dovrestua har åpnet dørene for første gang på syv måneder.

– Mitt sosiale liv har ligget i dvale de siste syv månedene, helt siden byrådsleder Raymond Johansen lanserte det han kalte den sosiale pausen, fortsetter Erik. Han prater nok for mange i Oslo, denne helt spesielle ettermiddagen i byens historie.

Veldig brunt, ganske fullt

Det finnes flere definisjoner på en brun pub, og alle stemmer for Dovrestua: Fargepaletten på interiøret går i sjatteringer av mørkebrunt, både maten og drikken som konsumeres er brun, og nikotinfargen sitter i vegger og møbler, selv om det ikke har vært tent en sigarett her inne siden 2004. Brunt, ja. Og fullt. Gunn bak baren kikker strengt, men likevel vennlig på meg over brilleglassene. Hun beveger seg med den naturlige autoriteten et halvt liv bak bardisken gir deg, og holder på med sitt mens hun bekrefter at det er spesielle tilstander her i dag.

– Nei, det pleier ikke være fullt en vanlig onsdag ettermiddag. Alle som er her nå, er folk som pleide å komme ofte. Jeg har ikke sett noen av dem siden 9. november, så det er godt å vite at de fortsatt finnes, får jeg ut av henne. Gunn er ikke veldig glad i å skravle, i motsetning til gjestene sine. Som for brune puber flest kjennetegnes også Dovrestua av mye skravling. I motsetning til andre steder jeg vanker i byen, er det her nærmest umulig å bli sittende alene uten å bli dratt inn i minst én opphetet diskusjon. Det trange lokalet og mangelen på musikkanlegg bidrar til det, noe Erik vet å sette pris på.

– Jeg liker skjenkestuer hvor det faktisk er mulig å prate med hinanden.

Hinanden? Ja, sånn snakker han. Som en Frogner-frue fra rundt år 1900, tenker jeg. Det på tross av at mannen bokstavelig talt er en halv mannsalder yngre enn resten av gjestene her. Han forteller at han fylte 29 i januar. Men det er ikke bare alderen og språket som gjør meg nysgjerrig på den tynne, langhårede, skjeggete og konstant smilende mannen. Da han kom inn i det mørke lokalet ikledd sykkeltrøye, trodde jeg han var et bud. Han kom bærende på en blomsterbukett og en liten bunke konfekt, som han høytidelig overrakte Gunn bak baren:

– Jeg måtte slå på stortromma med gjenåpnings­gaver, ler han og ramser opp.

– Tre esker konfekt, en helflaske Bache-Gabrielsen konjakk og blomster. Jeg håper de ansatte deler broderlig og søsterlig på det hele, og at alle tre fortsatt jobber her. Noe av det beste med stedet er det unike vertskapet, og jeg ønsket å vise hvor stor pris jeg setter på dem, forklarer han og bestiller en juleøl. I dag skal alt på menyen testes på nytt. Gunn, som akkurat har putta blomstene i vase og satt dem på hedersplass i baren, er skeptisk. Juleøl i mai? Men hun skjenker og serverer, og blir ikke overrasket når Erik konstaterer at:

– Fy faen. Det smakte brakkvann. En påminnelse om at øl er ferskvare, sier han og skyver glasset vekk, fortsatt med et stort smil om munnen. Han bestiller en St. Halvard-likør i stedet.

Aldri keramikkflis

Det har vært ment mye om konsekvensene av pandemiskjenkestoppen i hovedstaden for eiere og ansatte på byens sjenkesteder, men lite om menneskene på den andre siden av disken. Morten har sittet i baren siden døra åpnet klokka tolv.

– Jeg kommer aldri til å sitte og drikke på en sånn keramikkflis nede på Aker brygge. Ikke drikker jeg rødvin og ikke drikker jeg hvitvin. Jeg er arbeiderklasse, og vi drikker halvlitere. Skjønner’u hva jeg mener, spør han og setter blikket i meg.

Jeg skjønner. Det er ingen keramikkfliser i sikte på Dovrestua.

Morten er litt gretten for at han ikke rakk å være førstemann inn døra klokka tolv (han ble nummer to), men nekter å innrømme at han har savna noe annet enn halvliteren:

– Savner ingen, jeg. Er bare glad i meg sjøl.

Morten bor på Hurumlandet og må ta buss i to timer for å gå på stamstedet, så jeg er ikke helt overbevist. Det er bare sånn Morten snakker. Hver gang vi kommer inn på et emne som engasjerer, sier han for eksempel:

– Jeg skal skrive en bok til deg.

Et emne Morten kunne ha skrevet bok om, er nettopp stedet vi sitter på. Han forteller at han har vanket i lokalene siden før det ble Dovrestua, den gang det bare het Kroa.

– Det var det hotteste stedet i byen. Dette var før Ridderhallen og de stedene der. Ved siden av lå Bella Napoli, italienerne som lærte nordmenn å spise pizza. Etter at serveringa stengte klokka ett, møttes alle over gata i Operapassasjen. Jeg husker hvor mange blåveiser som blei delt ut der på 1970-tallet. Alle gjengene var der: Lambertseter, Oppsal, Bøler, Stovner og flere. Det var alltid noen som ba om juling. Hvis du var litt dum, kunne du for eksempel prøve å snike i drosje­køen. Folk hoppa opp på panseret av drosjer for å stoppe dem, så de kunne dra ut stakkaren i baksetet.

Morten mener det var flere gjenger i Oslo på 1970-tallet enn i dag, men at de er farligere nå.

– Det som er annerledes i dag, er at det er blitt flere kniver. Før var det mer humant. Vi klinka til hverandre, og det var det. Sto ikke og hoppa på hverandre etterpå heller, som folk gjør i dag.

I mors fotspor

Mens Morten blir sittende i baren (hvorfor flytte seg når man kan rope til alle i lokalet herfra?), har fortsatt blide Erik slått seg ned med Erland, en glattbarbert kar fra Langerud, med kraftige kjaker og hvitt hår. De to kjente ikke hverandre for en time siden, men kom i snakk mellom bordene, og fant tonen. Erik legger ut om hvordan nettopp Dovrestua etter hvert ble stamstedet hans.

– Min gamle mor introduserte meg for miljøet og kulturen på den legendariske brune kneipa To Kokker. Etter det har det bare gått i brune steder. Disse stedene passer også godt til min inntekt og sosiale situasjon. Som bud for Foodora har jeg en gjennomsnittlig bruttoinntekt på 30 000 i måneden, forteller han (han er altså et bud!), og fortsetter historien.

– Dovrestua ble stampuben etter at det var kroken på døra for To Kokker og senere Calles mat- og vinhus. Jeg var her første gang i 2016. Jeg husker det, for jeg hadde akkurat syklet Den store styrkeprøven fra Trondheim til Oslo. Jeg trilla over målstreken på morgen­kvisten, og etter noen timer på øyet møtte jeg mora mi her. Hun satt med noen av vennene fra To Kokker, og etter det var dette det nye vankestedet vårt.

Mat og opera

Erland fnyser. Han innleder ofte setningene slik. Han vil gjerne fremheve at han har vanket i lokalene siden begynnelsen av 70-tallet. Over 20 år før Erik ble født. Som Morten vil han nødig innrømme at han har savnet Dovrestua. Men når han forteller om sitt forhold til stedet, kan ikke en gang fnysingen skjule hans kjærligheten til det.

– Jeg jobba på Operaen, da den lå rett over gata her, og dette var møtestedet. Jeg var her hver eneste dag, frem til jeg gikk av med pensjon for et år siden. Etter at Operaen flytta til Bjørvika, var jo ikke de andre her. De har vel funnet sine steder. Jeg vanker ikke her på den måten lenger. Jeg går innom. Grunnen? Det er en vanesak, men også det at jeg har lyst til å følge med på hvordan det går med stedet, sier han mens Gunn smilende serverer ham hans rekesmørbrød nummer to for dagen.

Det går i det hele tatt mye i rekesmørbrød på Dovrestua i dag. Jeg skjønner at enkelte ting har vært ekstra dypt savnet. Den eneste gangen Erik ikke smiler, er da han får beskjed om at husets pizza ikke er på menyen igjen ennå. Dovrestua deler kjøkken med Dovrehallen, som ligger i andre etasje i den gamle bygården i Storgata. Selv om det sitter mye historie i de flaskekledde veggene i første etasje, kan de ikke konkurrere med storebror Dovrehallen.

– Det eneste stedet igjen i byen, hvor de veit åssen man lager flesk og duppe, minner Morten meg på.

Så vidt jeg vet har han rett i det.

En institusjon i fare

Dovrehallen åpnet dørene første gang i 1900, den gang som kabarétteater og skjenkested. Etter å ha overlevd en brann, ble stedet studentkro fra 1951 til 1971. Deretter fulgte en periode som Tandys, en danserestaurant drevet av daværende utelivsbaron Tande P. I dag har stedet funnet sin identitet som mørkebrun, folkelig kneipe hvor det spilles opp til dans i helgene. I tillegg til rekesmørbrød og husets pizza, serveres det voksne porsjoner husmannskost til en billig penge. Gunn forteller at det nærmest er et mirakel at både hallen og stua i det hele tatt kunne åpne dørene igjen.

– Huseier halverte husleia, heldigvis. Men stedet var jo dobbelt ramma. Først gravde de opp hele gata her, så ingen fant frem til døra, og så kom koronaen.

Gunn sikter til den store rehabiliteringen av Storgata som har vart i et par år, og som førte til at enkelte butikker og utesteder måtte kaste inn håndkleet allerede før pandemien. Hvis Dovrestua hadde måttet stenge, ville det føyd seg inn i en lang rekke nedleggelser av brune puber de siste årene. I tillegg til Calles og To Kokker, som Erik snakker så varmt om, har Oslo mistet steder som Venterommet Pub, Lille Chef, Tranen, Ivars kro, Destiny Café, Expressen Pub og mange, mange andre. Flere av dem som vanket på disse stedene, som Erik, søker seg nå til Dovrestua. Andre har alltid vært her, som Erland og Morten. De er alle redde for at denne måten å omgås på skal forsvinne. Morten mener han bare ville holdt seg hjemme da. At han ikke ville passet inn på andre type steder.

– Nei, jeg er for sær og gammal til å passe inn i noe annet. Jeg har hatt et godt, men broket liv. Mange folk prøver å bøye deg som dem bøyer verb. Bøye deg til å bli en annen person. Jeg har kompiser som irriterer seg over meg hver dag, men jeg bøyer meg ikke. Ikke det at jeg alltid skal ha rett, men jeg må si ifra om reinspikka idioti. Det er mye av det i dag, avslutter han.

Festen starter nå

Jeg blir sittende og se ut over lokalet, som fortsatt er så fullt som det nå er lov til. Stemningen er høy, og fortsatt på vei opp. Morten rister på hodet.

– Det er som et vårslepp. Kuer som slippes ut på beite. Hopper og spretter, sier han lett forundret, mens Erik hever halvliteren og utbringer en skål for denne gledens dag, som han kaller den.

– Sånn var det i middelalderen også. Svartedauden ble fulgt av en festperiode som varte i årevis. Skål!

Han gliser om mulig enda bredere.

Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 6/2021.