Hvem orker å se meg som den jeg er?
Hilde Jeanette Løberg er spesialkonsulent ved KoRus – Sør. Her har hun et særlig ansvar for kommuneprogrammet Barn i rusfamilier og for tidlig intervensjonsarbeid generelt. Kompetansesenter rus- region sør (KoRus – Sør) er ett av sju regionale kompetansesentre på rusfeltet. De jobber på oppdrag fra Helsedirektoratet og er eid av Borgestadklinikken.
«Da jeg var 16 satte jeg mitt første skudd med heroin. Da følte jeg at jeg fant meninga med alt. Der var det jeg lette etter, endelig. Jeg finner aldri den meninga lenger». Dette er de første setningene jeg leser i magasinet =Oslo som jeg endelig har åpnet, etter at det har ligget ulest i flere dager. Jeg leser videre om Steffen og livet hans og tenker: Hvem er du, Steffen? Er du en jeg hadde smilt til på gata, eller en jeg bare hadde gått forbi uten engang å se på? Å lese magasinet satte i gang tanker hos meg om utenforskap og tilhørighet.
Denne påsken har jeg opplevd å bli mer kjent med noen mennesker som jeg ikke kjente så godt. Og det har gjort meg både tankefull og takknemlig. Tankefull over hvor lite vi egentlig deler av hvem vi er med hverandre og hvor raskt vi kanskje setter merkelapper på hverandre. Og takknemlig over å få vite mer om disse menneskene, og også få vise mer av hvem jeg er. Jeg kjenner hvor viktig det er å ha noen rundt meg som orker å se meg som den jeg er, og som likevel er glad i meg. Så deilig å være hel sammen med noen og kjenne tilhørighet.
Hvem har Steffen tilhørighet til? Og hvem er nysgjerrig på ham? Steffen sover ute eller i et garasjeanlegg om natten. Han har laget seg en rutine med å sitte utenfor Oslo S, spise en kanelbolle, drikke kaffe og lese VG hver morgen. For å føle seg litt normal og kanskje kunne komme i prat med noen mennesker. Han opplever at det er en høy terskel for å spørre noen om å ta en øl og prate litt.
VG skriver (april, 2015) at fire av ti i aldersgruppen 16-24 år, og personer over 80 år oppgir at de er ensomme, og viser til en undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå. De ulike hjelpetelefonene og chattelinjene har mottatt mange henvendelser i påsken fra både unge og gamle om ensomhet, selvskading, sorg og tap. En kronikk som har fått mye oppmerksomhet og blitt kommentert den siste tiden av flere, er underskrevet av «Ensom (24)». Og jeg tenker: Hva er grunnen til at vi skjuler vår ensomhet?
Det er ikke enkelt å akseptere ensomheten. Ensomhet er både smertefullt og skamfullt. Brene’ Brown skriver i boka «Uperfekt- våg å vise hvem du er» (2014) at skam er noe alle mennesker opplever og som alle er redde for å snakke om. Og jo mindre vi snakker om det, jo mer kontroll får den over livene våre. For å unnslippe skammen gir vi kanskje inntrykk av å ha et blomstrende sosialt liv rundt oss? En person som har valgt å være for seg selv, er ikke ensom. Den ensomme er en som ønsker en relasjon til andre mennesker, men som mangler det, sier Lars Fr. H. Svendsen Førsteamanuensis i filosofi, Universitetet i Bergen (2011).
Jeg tror vi mennesker er ganske like når det kommer til hva som betyr noe for oss. Jeg tror vi alle både ønsker og trenger noen å høre til sammen med. Enten vi heter Steffen eller Hilde.
Jeg har sansen for Per Fugelli. Og jeg liker når han sier: Ikke vær et ettall på jorda. Bry deg om flokken din. Det utfordrer meg! Og sannsynligvis deg. For hvem er flokken vår? Lokalsamfunnet, nabolaget, arbeidsplassen, venneflokken, Steffen, «Ensom 24»? Fugelli sier videre: Mennesket er ikke bare en biologisk, men også en eksistensiell og sosial skapning. Viktigere enn omega 3, antioksidanter og lavkarbo er disse fem om dagen: Verdighet, handlingsrom i eget liv, tilhørighet, mening og trygget. Dette må vi skape og dele selv, i flokkene våre.
Vi kan alle være medmennesker og bry oss litt mer. Vi kan med et smil, et hei og et blikk få noen til å kjenne seg mindre ensomme og som en del av flokken. Det skal så lite til. Din og min medmenneskelighet kan ha en stor betydning – hvis vi orker å se…
“Hvem kommer til meg når andre går bort, hvem blir igjen? Hvem våger å se bak alt jeg har gjort, og likevel kalle seg venn? Hvem orker å se meg som den jeg er, og elske meg som en sønn? Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn”
(Ole Paus).
