Hvem kan hjelpe Anes datter?

Ane Ramms datter slet med å konsentrere seg på skolen. Hun løste problemet med rus. Da viklet hun seg inn i nye vanskeligheter. Moren forteller om behandlingen som gjorde datteren sykere, og hvordan hun burde blitt møtt i rusomsorgen.

Ane datter fikk diagnosen ADHD. Medisinen som fulgte med, fratok henne matlysten. Datteren fikk også tilpasset undervisning, men ingen av tiltakene hjalp.

Hun fikk ny lærer hvert år i ni år. Det året hun fikk diagnosen, telte moren tretten vikarer som kom og gikk.

– Når du bare får mer av noe som ikke virker år etter år, utvikler du andre problemer. Det hjelper ikke å få en diagnose når spesialundervisningen gis av ufaglærte. I en slik situasjon blir effekten av medisiner kanskje også begrenset. Diagnosen skisserte et alternativt livsløp for datteren min som virket skremmende, sier Ane.

Datteren prøvde selv å finne en løsning på problemene sine. Det ble hasj. Stoffet ble en medisin som gjorde henne rolig, ga henne bedre nattesøvn og konsentrasjon. Samtidig fikk hun nye problemer. Hun måtte skaffe penger. Etter hvert fikk hun narkogjeld. Det ble et stressende liv, når hun i tillegg trente håndball fire ganger i uka.

– Alle har behov for å føle seg vellykket. Mislykkes du på skolen, og føler nederlag dag ut og dag inn, kan rusmiljøet bli redningen. Du kan bli en vellykket dealer, for eksempel. Jeg tenker mye på om datteren min kunne unngått å begynne med heroin hvis hun hadde fått cannabis som medisin, eller hvis hun hadde fått opplæring i å røyke kontrollert. Kartleggingen og presset på ADHD-medisineringen styrket følelsen hennes av å være annerledes. Det gjorde henne mer selvkritisk og økte behovet for hasjen, forteller Ane Ramm.

Datteren var 17 år da foreldrene oppdaget at hun selvmedisinerte med ulovlige stoffer.

– Ifølge henne røyker «alle» hasj i dag, også i idrettsmiljøene. Jeg synes det er skremmende å ikke vite. Derfor ønsker jeg regulering, informasjon og kunnskap om bruken. Mange foretrekker cannabis til rekreasjon framfor alkohol. Mange føler at stoffet gjør dem rolige. Derfor synes jeg cannabis til medisinsk bruk ville ha vært et like interessant forsøk som heroinbehandling eller annen medikamentell behandling. Tenk om det hadde ført til at færre begynte med heroin?

Ane skulle ønske at helsesøstre på skolen fikk ansvar for å informere om de stoffene vi kaller narkotika. I dag er det politiet som informerer om rusmidler.

– Politiet sier at du ikke må begynne med hasj, for da må de ta deg. De forteller ikke noe om stoffenes egenskaper eller når en dose blir skadelig. Jeg synes det er på tide å snakke om illegale rusmidler på en fornuftig måte. Dessuten forstår jeg ikke diskrimineringen av de såkalte «ruspasientene». Hvorfor kan ikke alle preparater tas i bruk for å hjelpe dem? Jeg tror det kan være biologiske eller psykologiske årsaker som gjør at folk foretrekker ett preparat framfor et annet. Selv tilhører jeg en mennesketype der en liten prosentandel ikke tåler alkohol. Jeg mangler et enzym i leveren som skal bryte ned eddiksyren som oppstår for å bryte ned alkoholen. Dette har genetiske årsaker, og fører til en forgiftning når jeg drikker.

Ane Ramm er adoptert fra Korea. Første gang hun prøvde alkohol, fikk hun midlertidige lammelser og ble veldig kvalm. Hun prøvde likevel igjen, men ga opp da det samme gjentok seg.

– Jeg var helt uvitende om at alkoholen kan ha forskjellig virkning på ulike folkegrupper. Jeg ble kjemperedd. Det tok lang tid før jeg fant ut hva det skyldtes. Professor Jørg Mørland ved Folkehelseinstituttet forklarte meg det. For datteren min virket nok hasj mindre avskrekkende enn alkohol, på grunn av mine erfaringer.

Anes opplevelser med alkohol, og datterens rusproblemer, har gjort henne kunnskapstørst. Hun synes det er mange paradokser i ruspolitikken. Hun reagerer på holdningene til rus i behandlingsapparatet. Hun kritiserer også det kunstige skillet mellom legale og illegale stoffer.

– Tenk om alle bilister som ble stoppet i rutinekontroll på mandag ble fratatt førerkortet hvis de hadde drukket rødvin i helga? Tenk om studenten mistet studieplassen sin av samme grunn? Det er slik vi behandler dem som foretrekker en joint med hasj framfor ti pils. Demoniseringen av både hasjen og brukerne er helt vill. Dette har de unge har gjennomskuet for lengst. For dem som trenger hjelp med ukontrollert bruk, må alle virkemidler tas i bruk. Først da får rusavhengiges pasientstatus fullt ut menig. Da kan de sidestilles med for eksempel unge med spiseforstyrrelser. Det handler jo om å døyve vanskelige følelser. Prøver man å løse rusproblemer ved å jakte på stoffene, blir det bare traumatiserende for de avhengige.

Da datteren hadde fått store problemer med heroin, fikk hun metadon mens hun var innlagt i døgnbehandling. Så sprakk hun, og ble skrevet ut fra behandlingen. Da mistet hun også metadonen.

– Dette er en helsepolitikk som nesten legger til rette for overdoser. I hvert fall opprettholdes behovet for å kjøpe metadon og heroin illegalt. I dag fungerer heroin mer angstdempende for datteren min enn cannabis. Tenk om hun kunne fått preparater som gir best mulig effekt med færrest mulig bivirkninger? Det er jo målet for alle andre som trenger medikamentell behandling.

Problemet er ikke alltid at ruspasienter får feil eller for lite medisin. Det er også et problem at de får for mye medisin, påpeker Ane.

– Før siste behandling trappet datteren min selv ned til 50 milligram metadon. I tverrfaglig spesialisert rusbehandling måtte hun fortsette med 80, fordi en LAR-lege hadde skrevet det for et par måneder siden (LAR står for legemiddelassistert rehabilitering. red.anm). At datteren min sier hun blir «tung» av 80, fordi hun bare trenger 50, hjelper ikke. LAR-legens ord er lov. Med for mye metadon øker behovet for amfetamin for å kvikke seg opp. Hun må da tåle å være tung i tre måneder, før hun kan få racemisk amfetamin. Det fører til at hun sprekker på gateamfetamin. Dermed har vi det gående. Dette systemet er helt sykt.

Ane håper den kommende rusreformen legger til rette for at leger og psykologer kan bruke alle virkemidler som trengs, uten å risikere straff. Nå holdes rusfeltet oppe av ildsjeler som sliter seg ut, mener hun.

– Når man ikke kommer ut av rusmisbruk, handler det mye om at man aldri får hjelp til å komme i kjemisk balanse. Jeg tror det mangler mye kompetanse om interaksjon mellom ulike medisiner. Dagens rusavhengige er blandingsbrukere. De drikker alkohol, tar ulike typer piller, gateamfetamin og gateheroin. Myndighetene har fraskrevet seg ansvaret for denne delen av behandlingen. Derfor er det bare pasienten selv som vet hva hun eller han trenger. Når vi da straffer leger som forsøker å hjelpe, har vi vel sluttet galskapens sirkel.

Ane er også opptatt av annen type hjelp enn medisiner. Hun ser mye som kunne vært bedre i rusomsorgen.

– Når en familie rammes av rus blir hele familien skadelidende. Vil du integrere den rusavhengige i samfunnet, må du begynne med å styrke de nære relasjonene. Vi har fått tilbud om å komme på en familiehelg. Der får vi beskjed om å stenge døra for datteren vår. Isteden burde vi snakket om hvordan vi kan kommunisere bedre, hvordan vi kan sette grenser for oss selv, hvordan vi kan lytte og forstå.

Ane er skeptisk til at erfaringskonsulenter har så stor makt i behandlingsapparatet. Dette er personer som selv har hatt rusproblemer.

– I rusbehandling er disse nesten sidestilt med fagpersoner. Det er en fallitterklæring for fagmiljøene, hvis de ikke har større innflytelse enn legmenn. For pasienten kan det være vanskelig å argumentere mot erfaringskonsulentens personlige historie. Den ene sitter i posisjon, den andre ikke. Rusbehandling preges av dårlige holdninger og midlertidige, ufaglærte stillinger. Det gjør den utbredte bruken av erfaringskonsulenter ekstra ille.

Første gang datteren var i rusbehandling, fikk hun dårlig erfaring med en slik konsulent. Han var hennes nærmeste samtalepartner i teamet. Han mente hun måtte gå på møter i Anonyme Narkomane. Det ga datteren tidenes angstanfall.

– Angst og traumer er ikke det beste utgangspunktet for å overgi seg, eller for å dele vanskelige opplevelser med ukjente. For datteren min endte det med utskriving, da hun prøvde å døyve angsten med hasj. Jeg følte nærmest at institusjonen mente det var bedre hun begynte med gateheroin igjen. Det er noe grunnleggende feil med forståelsen av rusavhengige i behandling. Det fører til behandlingsskader. Min datters rusbruk økte på nytt etter utskrivningen. Hun ble avmagret, og etter hvert så syk at hun besvimte foran trikken i byen. Da ble hun tatt på tvang, men stakk av. Tilliten til behandling var lik null, og frykten for å miste rusen var høy. Rus var jo blitt løsningen for henne.

Senere var datteren på et behandlingssted der hun og de fleste andre ble skrevet ut fordi de sprakk. Mor Ane klagde. Svaret på klagen inneholdt datoer for sprekk, og ingenting om hvilke faglige tiltak som var iverksatt. Datteren fikk likevel en re-inntakssamtale. Den opplevde hun som et avhør. Hun følte seg ikke velkommen.

Nå venter hun på å få plass på et nytt sted.

– Det er nesten vondt å si det, men jeg føler at datteren min er blitt mer skadet enn hjulpet av å være i behandling. Vi opplever så mye hårreisende at det er vanskelig å forklare det til andre. Jeg har lurt på om det er noe galt med meg og vurderingsevnen min. Det mangler jo ikke på tiltak. Det mangler bare på tiltak som virker. Det positive er at jeg har møtt mange pårørende som deler våre erfaringer. Jeg har også møtt fagpersoner som anerkjenner erfaringene og kritikken min. Det gjør det mindre ensomt å være pårørende.

Ane Ramms syn på politiet er mer nyansert enn hun har gitt uttrykk for i avisinnlegg. Politiet er ofte i samme situasjon som pårørende, påpeker hun.

– På gata fins det mange bra politifolk som har hjulpet oss. Problemet er at de heller ikke har noe sted å gjøre av datteren vår når hun ruser seg ukontrollert. Når det er sagt, er det klart at politiets rolle i dag også øker behovet for å ruse seg. Datteren min kan når som helst bli stoppet og ransaket. Det øker den sosiale angsten og isolasjonen. Det mater paranoide tanker, noe som igjen øker behovet for rusmidler.

Ane har mange forslag til hvordan rusbehandling kan legges opp for å bli bedre enn i dag. Hennes drømmebehandling er mer enn bare prat, kognitiv terapi og gruppeterapi. Hun ønsker at pasientene får trening i praktiske ferdigheter, som å dra til sentrum uten å måtte ruse seg. Det kan være kurs i studieteknikk, dyrestell, matlaging, omsøm og gjenbruk. Eller hvorfor ikke starte et sykkelverksted for lokalbefolkningen?

– Jeg har liten tro på å sitte passiv og snakke om angst. Da får de heller ikke noe å snakke med folk utenfor rusmiljøet om. Tenk om noen kunne fullføre rusbehandling med truckførerbevis, eller sertifikat og jobb i lomma? Hadde de i tillegg fått hjelp til å inngå nedbetalingsavtaler med Statens innkrevingssentral, kunne de pustet litt lettere.

Rusbehandling burde også handle om kreativt og kulturelt påfyll, mener Ane.

– Pasientene kunne fått en introduksjon til en kultfilm, eller lært seg å produsere elektronika for den saks skyld. Det handler om å åpne flere dører til verden rundt dem. Jeg tror at rusavhengige har det best når de glemmer at de er rusavhengige. I dag handler mye behandling om å takle det å være i behandling, ikke om å takle livet etterpå. Det hadde vært gull å ha en behandler som kunne stått i sosialt krevende situasjoner sammen med datteren min. En som kunne fulgt henne til legen eller skolen, sittet ved siden av henne når hun skulle ta en krevende telefonsamtale eller skulle på jobb.

I dag blir det mye trening i ting det er vanskelig å se meningen med, mener Ane.

– En behandler bestemmer når datteren min skal stå opp om morgenen. Ikke fordi hun har noe meningsfylt å gå til, men fordi hun må re opp senga. Det skaper fordummende diskusjoner. Beboerne svarer at de kan la være å stå opp, så slipper de å re opp senga. Riktig døgnrytme lærer man av å ha noe meningsfullt man skal rekke. Og det gode liv er ikke noe som står og faller med å kunne re opp senga.

Gruppeterapi er heller ikke ideelt for folk med konsentrasjonsvansker. Å sitte i en gruppe eller rundt et bord kan for mange være en krevende organisering av en samtale.

– Folk med mye energi må sitte stille. De må huske hva de følte på mandag for å kunne snakke om det på torsdag. Det verste er kanskje at de må dele sine innerste tanker og følelser i en gruppe hvor noen kan være i konflikt utenfor terapirommet. Datteren min opplever som en hovedregel at behandlerne ikke har kompetanse til å styre gruppesamtalene. Jeg mener at gruppeterapi har lite for seg i døgnbehandling. Når fagkompetansen mangler, må det pasientene trenger å lære om seg selv komme naturlig.

En kronikk Ane Ramm skrev i Aftenposten i fjor ga henne nye, verdifulle kontakter. De bekreftet tankene hennes, samtidig som de lærte henne mye nytt. Nå har hun blitt politisk aktivist, en rolle hun trives i.

– Jeg har nok et stort behov for å tilføre mening i all galskapen. Dessuten har det vært godt for forholdet mellom datteren min og meg, ja hele familien, avslutter hun.

Teksten sto på trykk i =Oslo oktober 2018.