Hva trenger de vi ikke tåler?
To politibetjenter snudde opp-ned på et belastet område i Kansas City. De valgte en helt annen strategi enn nulltoleranse.
For ti år siden gikk Høyre til valg på «nulltoleranse mot narkotika». I partiets forslag til nytt stortingsprogram for 2017-21 er ordet nulltoleranse borte. I land etter land innser politikere at en hard linje kan gjøre mer skade enn nytte. Gjelder det bare på rusfeltet? Kan annen småkriminalitet bekjempes med nulltoleranse?
Kansas City strevde lenge med arbeidsledige som drev dank. De holdt til på hjørnet av Southwest Boulevard og Summit Street. Det fantes ikke offentlige toaletter i nærheten. De gjorde fra seg på fortau og i smug. Noen kledde av seg og dusjet med hageslangene til huseierne i nabolaget. Utover 1990-tallet økte kriminaliteten. Bedrifter begynte å forlate området. Politiet arresterte et stort antall menn for alle slags overtredelser. Mange ble bortvist. Som regel var de tilbake på gatehjørnet innen et døgn. Stadig flere betjenter ble utplassert i området, men situasjonen ble bare verre.
Politibetjent Matt Tomasic ledet arbeidet. En dag i 2002 orket han ikke mer. Han forberedte sin sivile kollega Lynda Callon på at han kom til å slutte i jobben. Lynda svarte: «Matt, ikke tenk som en politibetjent hele tiden, bare tenk på disse mennene. Hva slags liv har de? Hvordan tror du det er å ikke vite om du noensinne får en jobb? Å ikke ha toalett? Å ikke vite hvor neste måltid skal komme fra?»
For første gang begynte Matt å tenke på de arbeidsløses utfordringer. Ved senteret hvor Matt og Lynda jobbet var det toalett og kokeplater. De spredte budskapet om at mennene kunne bruke toalettet deres. De kokte en stor gryte med bønner. Det var starten på mange endringer i politiarbeidet.
Snart organiserte Matt og Lynda dem som ønsket å jobbe. De tok dem med rundt i nabolaget. Der kunne de luke ugress, male hus og hjelpe til med matlaging. Matt jobbet selv sammen med mennene. Dermed begynte de å stole på ham. De fikk et nytt syn på politiet. Når de jobbet side om side, lærte Matt hva som faktisk hjalp dem. Ut fra denne kunnskapen kunne han tilpasse arbeidet videre. Før hadde han målt suksess i hvor mange han sendte i fengsel. Nå brukte han mennenes produktivitet som suksesskriterium.
En annen politibetjent, Octavio «Chato» Villalobos, ble interessert. Han hadde selv vokst opp i det belastede området, og kjente godt til utfordringene. Han ba om å bli overført til Matts avdeling. Første dag på jobb stilte Chato i full uniform, med ekstra ammunisjon og håndjern hengende fra beltet. Matt ba Chato gå hjem og skifte til jeans og T-skjorte.
Siden den gang har Matt Tomasic og Chato Villalobos jobbet sammen i Community Action Network-senteret i Kansas City. Revitaliseringen av lokalsamfunnet er blitt en nasjonal suksesshistorie. Kriminaliteten er redusert til tidenes laveste. Næringslivet flytter tilbake. Disse to betjentene har klart det en styrke på femti mann ikke klarte. De tok fatt i problemet ved å se sine medmenneskers behov. De inviterte andre i lokalmiljøet til å endre holdning. Metodene deres er beskrevet i boka «Om å tenke utover seg selv».
Når valgkampen braker løs senere i år, kan vi heie fram politikere som tenker som Matt og Chato. For å skape resultater i verden utenfor debattstudioene, må man sette seg inn i andres situasjon. Nulltoleranse for folk som faller utenfor, gjør det vanskelig. Et enkelt spørsmål gjør det mye lettere: Hva ville jeg trengt hvis jeg var i denne trasige livssituasjonen?
Av Kari Bu, fra =Oslo januar 2017.
