Hva står i veien for Joe Biden?
Var du en svoren antirasist for ti år siden, kan du nå bli kalt rasist, uten å ha skiftet mening om noe som helst. USA-ekspert Espen Goffeng forklarer hvordan den nye venstreaktivismen kan påvirke høstens viktigste presidentvalg.
Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth
Bustete politikere som snakker rett fra levra pleide å tilhøre venstresiden. Nå er mye i det politiske landskapet snudd på hodet. Boris Johnson og Donald Trump ser ut som vennegjengen til den gamle Ap-høvdingen Thorbjørn Berntsen. Erna Solberg startet karrieren som statsminister ved å vise fram det rotete kjøkkenet sitt i Dagbladet, mens Jonas Gahr Støre har mastergrad fra Frankrike og sendte barna sine på privatskole.
Selv vanskeligstilte =Oslo-selgere har nå begynt å stemme Høyre, et parti som fikk null stemmer da vi holdt prøvevalg i salgslokalet for elleve år siden. En som kan hjelpe oss med å forstå hva som har skjedd, er Espen Goffeng. På venstre overarm har han tatovert symboler fra den gamle arbeiderbevegelsen. Nå mener han tatoveringen er i ferd med å bli en gravstøtte.
Den antirasistiske bevegelsen er heller ikke som før. Goffeng tar opp politiske temaer i podkasten «Goffeng på leting», og underviste inntil nylig i amerikansk sivilisasjon og historie ved Universitetet i Oslo. Den ugjenkjennelige delen av venstresiden står sterkere i USA enn kanskje noe annet sted. Det mener Goffeng kan sende velgerne i fanget på Donald Trump ved høstens presidentvalg.
Aktivister som mener de kjemper for sosial rettferdighet, har fått folk flest imot seg. Akademikere som mener de forstår verden, lever i sin egen boble. De får Goffeng til å tenke på en reklame fra et flyselskap, der jordkloden har små røde prikker med linjer imellom.
– Prikkene er helt like, og dekker kanskje en tiendedel av en storby. Disse prikkene er mennesker som møter hverandre på konferanser over hele verden, som de flyr til og fra. De tror de representerer verdens befolkning, men de er samme type mennesker. Jeg tror dagens kosmopolitter er de mest provinsielle folkene som fins. Du forstår ikke verden ut fra disse prikkene.
Kosmopolittene han snakker om, blir sjokkert når mange stemmer på Donald Trump, Toryene i England eller Sverigedemokratene. Media, som burde fanget opp de politiske strømningene, gir feil inntrykk av hva befolkningen mener, sier Goffeng. Han har aldri bodd i USA, men han har sterk tilknytning til borgerrettsbevegelsen, som kjempet for afro-amerikaneres rettigheter i midten av forrige århundre.
– Jeg har hatt lange samtaler med James Lawson, som var Martin Luther Kings sjefsstrateg. Jeg har vært med på ikkevoldstrening i en kjeller hvor vi sang de gamle sangene fra Civil Rights Movement med tårer i øya. For meg er det en fantastisk bevegelse, men nå er den i ferd med å bli ødelagt.
En hvit og en brun sønn
I 1963 sa Martin Luther King at man ikke skal dømme folk etter hudfarge, men etter karakter og personlighet. Han ville ha slutt på at medfødte identiteter skulle definere folk. Det vil ikke de nye antirasistene i USA.
– Borgerrettsbevegelsen oppsto i en tid med mye identitetspolitikk, som man ville bort fra. De nye aktivistene ønsker det motsatte: mer identitetspolitikk. Ved noen amerikanske universiteter kan du ikke lenger bruke det kjente King-sitatet, fordi det er «fargeblind rasisme». Hvis du ikke ser på meg som svart eller hvit, ser du bort fra mine opplevelser, og det er rasistisk. Du kan ha vært en svoren antirasist for ti år siden, og nå bli kalt rasist, uten at du har skiftet mening om noe som helst.
Selv har Goffeng to sønner med ulik hudfarge. Forfatteren Robin DiAngelo mener de to aldri kan omgås hverandre uten at det er rasisme inne i bildet. Hun har skrevet boka «White Fragility», som i skrivende stund topper bestselgerlistene i USA.
– Den brune sønnen min har mange hvite venner, og omvendt. DiAngelo mener det er slitsomt å ha hvite venner. Synes bestevennene til gutta mine at det er slitsomt å være sammen med dem? Ifølge den nye bølgen av antirasisme skal du tenke på hudfarge hele tiden, og rasismen er konstant. Hvordan skal vennskap og samhold fungere i et sånt verdensbilde? Når partier på venstresiden får denne aktivismen heftet ved seg, taper de på det. De må sette seg inn i hva det egentlig handler om, og ikke støtte det blindt. Der anbefaler jeg den nye boka «Cynical Theories» av Helen Pluckrose og James Lindsay. Den tar for seg dagens aktivisme på en mye dypere måte enn hva pressen gjør.
Etter at George Floyd ble drept av politiet i Minneapolis i mai, var det bred oppslutning om antirasisme i USA. Så begynte til dels voldelige demonstranter å rive ned statuer og kreve nedbygging av politiet («defund the police»). Det er ikke noe den jevne amerikaner støtter.
Selv blant Demokratenes velgere ønsket et flertall å sette inn nasjonalgarden for å få slutt på bråket, og Trump var den som tok dem på alvor. Norske journalister har for lite kritisk blikk på aktivismen i USA, mener Goffeng. Det er for lite forståelse for hva den påfører befolkningen, og hvordan det påvirker stemmegivningen.
– Disse aktivistene kritiserer til og med naturvitenskapene for å være hvite, og dermed rasistiske. Matematikk er noe de europeiske, hvite maktene har brukt til å legge verden under seg, dermed er matematikk i seg selv negativt.
Offerrollen gir deg makt
Den nye aktivismen står sterkt ved amerikanske universiteter, der forelesere blir hengt ut for ordbruk som kan tenkes å støte noen. I Norge har Torkel Brekke, professor i kulturelt og religiøst mangfold ved Oslomet, kalt det en vekkelsesbevegelse som forakter meningsmangfold og åpen debatt. Som lektor og foreleser på Blindern, har Espen Goffeng merket at temaer som rase og kjønn er blitt vanskeligere å snakke om. Studentene kvier seg mer enn før for å ytre seg, og er på vakt for hverandre.
– Sosialpsykologen Jonathan Haidt forklarer det med en oppvoksende generasjon som er blitt overbeskyttet, og som takler motgang og meningsbrytning dårlig. Det er skapt en kultur der offerrollen gir deg makt. Jo mer offerstatus du har, jo mer kunnskap har du om verden, og jo mer rett har du til å be andre holde kjeft. Det kan du lese rett ut av det teoretiske rammeverket i bøker som «White Fragility».
Er du hvit mann, har du minst grunn av alle til å kalle deg et offer, mens kvinner og minoriteter lettere kan sanke offerpoeng. Goffeng reagerer på at den nye feminismen gjør kvinner til barn.
– Før sa feminister at kvinner kan tåle det samme som menn, og ha det samme ansvaret. Nå tenker en voksende del av feminismen det motsatte, og det har skjedd fort. Kvinner skal beskyttes mot verden. Universiteter skal ha «safe spaces» de kan løpe til hver gang en professor sier noe dumt. Kona mi blir forbanna når hun får høre at hun er et lite løvblad som ikke tåler noen ting. Jeg klarer ikke å se på damer som så stakkarslige, det er ikke slik jeg kjenner dem. Nå er det kjønn og hudfarge som først og fremst skal definere deg, ikke at du er et menneske. Det fins ting i samfunnet som den ene sønnen min har lov å snakke om, men ikke den andre.
Goffeng påpeker at vi er langt unna amerikanske tilstander i Norge, men at trender i USA pleier å komme hit. Nå sitter folk på Litteraturhuset i Oslo og siterer bøker som ble sitert på amerikanske universiteter for seks år siden. Paradoksalt nok er de ultraprogressive ytterst til venstre en kritthvit gruppe mennesker. Portland, der de hardeste opptøyene i USA har foregått, er en av landets hviteste byer. Samtidig viser en undersøkelse at 68 prosent av svarte amerikanere synes politisk korrekthet er et problem. Folk som ikke har tenkt på rase på tjue år, må plutselig gjøre det hele tiden.
Høyre går mot venstre
Verken Joe Biden eller hans visepresidentkandidat Kamala Harris er «identitetspolitikere», mener Goffeng. Det tror han de kan tjene på, så sant ikke aktivistene ødelegger for dem.
– Biden er en hvit mann, så han vil fort få denne gjengen etter seg. Kamala Harris har de rette identitetsmarkørene, men de har vært etter henne også. På grunn av hennes tidligere rolle som justisminister i California, mener de hun er farget av det rasistiske rettsvesenet. Hvis Demokratene vinner valget, blir de et tynt lag med olje oppå et opprørt vann som består av deres egne aktivister.
Goffeng tror Joe Biden blir USAs neste president, i hvert fall om han satser på å bedre det sosiale sikkerhetsnettet for folk.
– Det som kan trekke flere enn kjernevelgerne til Demokratene nå, er fornuftige økonomiske endringer. Det tror jeg USA er klart for, særlig nå under pandemien. Det mangler også et oppgjør etter finanskrisen, og det var min store skuffelse med Obama. Han ble president rett etter kræsjet, og kunne blitt den nye Roosevelt. Men han var aldri noen venstreradikal økonom, slik mange trodde. Vinneroppskriften i dag er en ganske venstrevridd økonomisk politikk, og en ganske konservativ kulturell og sosial politikk. Ingen partier er laget for det, men mange høyrepartier flytter nå den økonomiske politikken sin mot venstre. Storbritannias statsminister Boris Johnson sier det rett ut, så Margareth Thatcher ligger og surrer rundt i grava si i en enorm hastighet.
Goffeng tror Trump taper på håndteringen av koronakrisen, og at folk ikke ønsker en slik villstyring som president i tøffe tider. Men han tror ikke Trump er like farlig som mange andre har ment.
– Jeg kan ikke se at institusjoner, medier og universiteter har gått radikalt til høyre på grunn av Trump. Selv om han styrer via autoritær nepotisme nå, har han ikke endret institusjoner varig. Tvert imot har den aktivistiske venstresiden skapt kulturelle endringer. Trump er mer et resultat av polariseringen enn en årsak til den, selv om motsetningene innad har vokst under hans styre. Som president var han kun farlig da han hadde med seg folk som Steve Bannon, en kynisk ideolog med en plan. Trump veiver i alle retninger og virker som om han gir blaffen i hva som skjer. Han har ingen gjennomføringskraft. Jeg er veldig glad for at Bannon ble borte fra administrasjonen.
Det verste som kan skje
Hvis Trump vinner valget, har Goffeng en forklaring på det også. For det første er folk mer trofaste mot partiet sitt i USA, siden det er en viktig del av identiteten deres. Den store majoriteten av Trumps velgere, ville stemt republikansk uansett, og målinger tilsier at registrerte republikanere er mer intensive velgere. Den praktiske gjennomføringen av valget kan også gå i Trumps favør.
– Antakelig er det flere republikanere enn demokrater som gir beng i koronaregler. I USA står folk i kø i timevis for å stemme. Der demokrater drar for å stemme i stater styrt av republikanere, er infrastrukturen spesielt ille, ofte med hensikt. Hvem vil møte opp sammen med mange andre i stemmelokalene? Det kan faktisk bli avgjørende for resultatet. Så spørs det om Demokratene får kontroll på sine egne aktivister, så de ikke jager bort velgerne.
Trump kan også tjene på at USAs økonomi gikk bra før pandemien, selv om Goffeng mener det skyldtes andre krefter enn presidentens innsats. Han tror det er lurt at Biden og Harris er mer opptatt av å trygge amerikanerne økonomisk, enn av å fyre opp under identitetspolitikk.
– Her tråkka Hillary Clinton voldsomt i baret flere ganger. Som presidentkandidat for et helt land, kom hun opp på scenen i en T-skjorte hvor det sto «The Future is Female». Det hadde vært greit i 1920, men nå har kvinner høyere livskvalitet enn menn på målinger i nesten alle vestlige land. Da vinner du ikke valg på den måten. Det ser fint ut i aktivistmiljøer og avisoverskrifter, men ikke for en typisk familie som sitter hjemme foran tv-en, der mann og kone samarbeider så godt de kan for å få ting til å gå rundt.
Uansett hvem som vinner valget, vil polariseringen i USA bli verre, mener Goffeng.
– Vinner Trump, vil mange på venstresiden klikke. Vinner Biden, vil millioner av amerikanere nekte for at det er sant, og det er disse folka som har våpen. Jeg tror Biden ønsker å ta hele landet under sine vinger, men jeg tror ikke han får det til. Det var til og med enklere under George W. Bush. Det som kan samle USA nå, er en stor, ytre trussel. Jeg hører amerikanere som savner tida etter terrorangrepet 11. september 2001 av den grunn. Da sto de sammen.
Goffeng blir sjokkert hvis vi våkner dagen etter valget i november og vet hvem som er USAs nye president.
– Jeg skal spise en gummistøvel om dette valget går glatt for seg. Det vil ta lang tid å finne ut av resultatet, og hvorfor det ble som det ble. Det verste som kan skje, er at ulike militsgrupper møtes på gata. Nå føles det som om mange lunter ligger rundt omkring. Du har en ultrakonservativ alt-right-gjeng som går rundt med skytevåpen. Du har den svarte motstandsgruppen NFAC, der 150 personer med automatvåpen marsjerte bort til Stone Mountain i Georgia i juli. Går det av et vådeskudd når disse gruppene møtes, skal det ikke særlig mer til. Hvis dette skjer i Georgia, setter det i gang noen andre folk i Oklahoma, og så videre.
Norge får ingen Trump
Joe Biden framstår som en beroligende figur, og det er Goffeng glad for. Han tror ikke 77-åringen har demens, slik noen har spekulert i. Likevel er han nervøs for debattene i valgkampen.
– Biden kan dumme seg ut når som helst, og det er vel grunner til at han har vært såpass lite i media. I dette racet tror jeg Kamala Harris vil snakke atypisk mye for en visepresidentkanditat. Hun er skarp som en kniv, og det er ikke Biden. Han må unngå å framstå som rotete.
Selv om Norge arver mye fra USA, tror han ikke vi vil få en Trump-aktig figur i norsk toppolitikk. Mistilliten til myndighetene og avstanden mellom folk er ikke stor nok.
– I den amerikanske psyken ligger det mye rart, som er vanskelig for nordmenn å forstå. Du kan se et intervju med en kar i Alabama, med hullete T-skjorte og svarte tenner, som sier han heller vil dø enn å få hjelp fra myndighetene. Vi klarer ikke helt å tro det er sant. Hele landet er grunnlagt på kampen mot en sentralisert makt. Den skapelsesberetningen er vi ikke i nærheten av i Norge, og du må ha sånt for å kunne godta en figur som Donald Trump.
Espen Goffeng tror noen ønsker seg mer å kjempe mot i Norge. Han har selv vært dypt inne i aktivistmiljøer, og stått på barrikadene for blant annet palestinerne.
– Jeg forstår godt at aktivisme kan bli en så viktig del av deg at du bare må fortsette. Fellesskapet som ligger i å utsette seg for risiko er utrolig givende. Det er kjipt å ikke ha muligheten til å oppleve det. Bor du i Norge, må du nesten reise et annet sted for å få en kamp å ta tak i. Men du reiser ikke til Papua Ny-Guinea og slåss mot den indonesiske okkupasjonen, det blir for slitsomt. Da må du lage en rasist ut av komiker Tore Sagen for å få noe å slåss mot. Nå er det venstresiden som ikke klarer å respektere ytringsfrihet lenger, og det er utrolig trist. Det var jo venstresiden som ga oss et bredt ytringsrom.
Goffeng er ikke redd for friske debatter på Facebook. Før var flere uenige med ham i kommentarfeltet, men nå er det blitt mer adskilte meningsbåser på sosiale medier. Folk slutter å følge dem som mener noe annet, eller blokkerer dem fra å se hva de selv skriver. Det mener Goffeng er en uheldig utvikling. Han er glad for å bo i et lite land, med mindre fysisk avstand mellom meningsmotstandere enn i USA. I høstens valg mener han folk vil stemme mer imot det andre partiet enn for sitt eget.
– Jeg synes det er skummelt når frontene står så sterkt imot hverandre. Selv ville jeg stemt på Demokratene i det amerikanske valget, men med klype for nesa. Jeg tror ikke de vil takle sine egne aktivister. Skulle jeg bodd i USA nå, ville jeg hatt en ranch langt ute i Nebraska.
Intervjuet sto på trykk i =Oslo oktober 2020.