Hva skjedde med Jeanette?

=Oslo-selger Jeanette Wig Steen pleide alltid å ringe hjem. Siden november 2017 har hun vært sporløst forsvunnet. Nå ber pårørende og politiet om hjelp fra deg som leser dette.

I et gråmalt hus i Ski ligger selgerkortet til =Oslo-selger Jeanette Wig Steen. Kortet har nummer 1409. Passet hennes er også her. Det forteller at hun har grønne øyne, og ble født 11. september 1988.

I stua sitter Øyvind Vinje med en bærbar PC. Han har vært Jeanettes stefar i seks år. Han viser oss bilder av ei tynn jente som ligger på magen på en solseng. Øverst på ryggen har hun en stor tatovering av en drage. På et annet bilde har hun en skyggelue på snei, og et bredt smil. Det er det siste bildet han tok av Jeanette. Det har hengt på plakater over hele Oslo, etter at hun forsvant for halvannet år siden.

Om sommeren det året hadde Jeanette tatt med seg kjæresten Christopher hjem til moren og stefaren. Han gjorde et godt inntrykk på begge, og oppførte seg bra mot Jeanette.

– Han og Jeanette hadde vært i rusbehandling på Finnerud gård sammen. Mens de var her, klippet han gresset i hagen. Jeg fikk også hjelp av ham til å bære inn og rigge opp en ny vaskemaskin jeg hadde kjøpt, forteller Øyvind.

Tidligere hadde Øyvind kjørt Jeanette til Sandefjord for å ta imot Christopher da han slapp ut fra fengsel. Den gangen så paret lyst på fremtiden, og hadde mange planer. De fikk bo i en brakkeby som Drammen kommune hadde satt opp langs Holmestrandveien.

– Jeg har hele tida tenkt at det ordner seg, sier mamma Vigdis Wig Aamodt.

Vigdis forteller om ei jente som ikke skilte seg spesielt ut fra andre i oppveksten. Jeanette vokste opp på Greverud i Oppegård. Foreldrene flyttet tidlig fra hverandre. De to døtrene ble boende hos mor. Storesøster Jeanette var litt forsiktig, mens lillesøster Camilla var mer dominerende. Det var bare ett år mellom dem. De kranglet litt om kjærester. De hadde det vi kaller sunne interesser. Jeanette likte seg godt som håndballkeeper på Oppegård-laget. Da hun var ti år ble lillebroren Marius født.

– Jeanette passa mye på broren sin når jeg jobba kveldsvakt og min daværende mann var ute og kjørte trailer, forteller Vigdis.

Da Jeanette var femten, ville hun flytte til faren sin. Hun var forelska i nabogutten på gården som han hadde kjøpt sammen med sin nye kone i Ørje. Dessuten var det hest der. Camilla likte også hest. Begge søstrene flyttet til Ørje, og Jeanette forlovet seg etter hvert med nabogutten.

– Kjæresten hennes satt mye inne og spilte Playstation. Jeanette begynte å kjede seg, og oppsøkte et dårlig miljø. Hun gjorde det slutt med kjæresten, ble rastløs og flyttet fra Ørje til Fredrikstad og tilbake.

Jeanette hadde fått et rusproblem. Hun dro til Spania i noen måneder på avrusning. Senere fikk hun jobb som assistent på et sykehjem i Oppegård. Vigdis forteller:

– Den jobben likte hun veldig godt. Så kom hun rusa på jobb en dag. Da fikk hun ikke jobbe der mer. På grunn av vandel får hun aldri tilbake en slik jobb. Etter at hun fikk sparken fra sykehjemmet, har hun ikke hatt annet arbeid enn å selge =Oslo.

Da lillebroren skulle konfirmeres, klarte ikke Jeanette å møte opp. Mange ganger kom hun sliten hjem til Ski. Hun bodde på hybel andre steder. I tre måneder var hun tvangsinnlagt på Ahus. Etterpå var hun et halvt år i rehabilitering på Gaustad sykehus, før hun rømte. Hun var en fare for seg selv, men ikke for andre.

– Jeanette var aldri aggressiv, men hun var så tynn. Hun spiste ikke, og tok stadig overdoser. Jeg sa at hun var hjertelig velkommen hjem, men ikke rusa. Der satte jeg ned foten av hensyn til Marius. Vi holdt alltid kontakt på mobilen. Når hun ikke betalte regningen sin til OneCall, kom purringen hjem til meg. Jeg betalte regningene for å beholde kontakten med henne, forteller moren.

I slutten av september 2017 er stefar Øyvind i Drammen på et jobbmøte. På vei hjem kjører han innom overnattingstilbudet Bo7, hvor Jeanette er på den tida. Hun er ikke hjemme, men Øyvind finner ut hvor kjæresten bor. Hos ham finner han også Jeanette.

– Jeg ville ta dem med ut for å spise. Jeanette var i dårlig form, og klarte nesten ikke å ta på seg skoene selv. Kjæresten ble hjemme, mens Jeanette og jeg dro på McDonald’s. Mens vi satt der gikk hun inn og ut av toalettet, og plutselig sto hun og gravde i søppelbøtter, forteller Øyvind.

Neste gang de møtes, virker Jeanette friskere rent fysisk. Det er søndag 8. oktober 2017. Moren, stefaren, Jeanette og kjæresten er ute og spiser sammen.

Jeanette forteller at hun føler seg forfulgt og overvåket. Derfor tør hun nesten ikke å bruke mobilen. Noen dager etter blir det slutt med kjæresten. Den 23. oktober flytter Jeanette fra Bo7. Et par dager senere overnatter hun på Natthjemmet i Oslo. Når hun ringer sin biologiske far den 25. oktober, er hun så rusa at han ikke skjønner hva hun sier. To dager senere blir Jeanette innlagt på Diakonhjemmet sykehus, etter å ha tatt en overdose.

I desember begynner familien å lure på hvorfor Jeanette ikke tar kontakt lenger. Moren blir veldig urolig. Hun vet ikke at Jeanette har flyttet fra Bo7, og ringer dit for å spørre etter henne.

– Jeg fikk vite at hun ikke var der lenger. De kunne ikke fortelle meg når hun hadde skrevet seg ut, på grunn av taushetsplikt.

Det er ikke første gang Vigdis og Øyvind må kjempe mot taushetsplikten. Øyvind forteller om tidligere erfaringer:

– Du leverer Jeanette et sted til observasjon, og hun er enig i at vi skal varsles hvis det skjer noe. Hun opphever altså taushetsplikten. Et par dager senere er hun flytta til et annet sykehus. Da har de plutselig taushetsplikt igjen. Det er veldig vanskelig for pårørende å få ut informasjon.

I hele desember 2017 har Øyvind en fast rutine når han sitter i bilen hjem fra jobb. Han ringer de fire telefonnumrene han har som Jeanette har brukt. Hun har rikelig tilgang på kontantkort, i tillegg til abonnementet fra OneCall. I rusmiljøet brukes kontantkort til mobilen også som betalingsmiddel.

Hver gang Øyvind ringer, kommer han til telefonsvarer. Han har ikke sett Jeanette siden 8. oktober. Han har ennå ikke fått vite at hun satt på Karl Johan og tigget den 14. november. Der traff hun en som pleide å ta en prat med rusavhengige. Jeanette fortalte ham at hun sparte penger til julegaver til foreldrene.

– Det var typisk henne å alltid ville gi gaver, sier Øyvind.

– Da vi ikke hørte noe på bursdagen til Vigdis lille juleaften, og heller ikke på juleaften, ble vi ordentlig bekymra.

Familien melder Jeanette savnet. De får vite at hun ble bortvist fra Barcode-området av politiet den 28. oktober. En måned senere ble hun observert av en medarbeider ved Maritakafeen. Kafeen er et tilbud for rusavhengige og kvinner i prostitusjon.

Mannen på kafeen heter Thomas og kjenner Jeanette godt fra før. Sent på kvelden den 30. november, møtes Thomas og Jeanette tilfeldig nederst på Karl Johan. Etter en kort samtale sier hun at hun må løpe på toalettet. Thomas passer flere ryggsekker og poser for henne mens hun er borte. To personer kommer forbi og gir Thomas 600 kroner. Etter ti minutter er Jeanette tilbake. Hun får pengene, og roper til en mann som står i Skippergata: «Se hva vi har fått!» Så forsvinner Jeanette og den ukjente mannen nedover Skippergata, i retning Brugata.

Jeanettes Facebook-konto er knyttet til telefonnummeret i OneCall-abonnementet. Likevel er det vanskelig for politiet å få tilgang til kontoen. De må gå gjennom jurister for å gjøre det på lovlig vis. Det tar tre uker. Det viser seg at Jeanette av og til er logget på Messenger, et chatteprogram som er tilknyttet Facebook. Politiet lokaliserer påloggingen, som har skjedd hjemme hos en venninne. Der har Jeanette tidligere logget seg på Messenger, uten å logge seg av. Hver gang venninnen slår på PC-en, står Jeanette som pålogget, uten at hun har vært til stede.

På dette tidspunktet har venninnen sett plakater om at Jeanette er savnet. Venninnen er også rusavhengig. Når politiet vil besøke henne får hun hetta, og sletter alle spor av Jeanette på PC-en.

Venninnen drar stadig til byen og spør etter Jeanette, men ingen har noe å fortelle. Hun synes det er merkelig. Vigdis og Øyvind snakker også med folk i rusmiljøet, og føler at svarene de får er ærlige.

«Hvis dere sovner på en fest, og en ligger død på sofaen om morran, hva gjør dere da?» har de spurt.

«Det spørs hvor mye dop det er i leiligheten», får de til svar. Ingen vil kontakte politiet hvis det oppbevares mye dop der.

Etter å ha gått ut med forsvinningen i media, får familien flere tips. En Nav-ansatt kvinne på venninnetur har sett ei jente som ligner Jeanette i Barcelona. Hun rotet i søppelbøtter og lette etter sneiper. Det er vanskelig å vite om det faktisk var Jeanette denne kvinnen så. På dette tidspunktet er hun internasjonalt etterlyst. Norsk politi mener politiet i utenlandske storbyer har god oversikt over åpne rusmiljøer, og legger merke til om det dukker opp nye personer.

Et annet tips kommer fra Göteborg. Der har Jeanette vært før. Vigdis og Øyvind drar til den svenske storbyen for å lete. Øyvind ringer sjefen for savnetgruppa i Göteborg-politiet.

– Han hadde hur mycket som helst å gjøre. Så sant han ikke fikk en forespørsel fra norsk politi, skjedde det ikke noe der, forteller han.

Noen mener også å ha sett Jeanette på Coop-butikken på Bislet. Der ligger det et hospits ved siden av.

– Jeg kom meg inn på hospitset. Der møtte jeg igjen det offentlige helsevesenet som ikke vil si noen ting. Selv politiet sliter med å få ut informasjon. Vanlig politi har ikke myndighet til det, men savnetgruppa i politiet har det. Likevel må jurister godkjenne at taushetsplikten brytes, og det tar alltid tid, forteller Øyvind.

Lenge hang en plakat som etterlyste Jeanette i =Oslos salgslokale. Mange magasinselgere har sett plakaten, men det er vanskelig å finne noen som kjente henne. Hun solgte bladet i halvannet år. Flere selgere sier at de husker henne av utseende når de får se bilder. Noen vil gjerne hjelpe til med å finne henne, og spre bilder og plakater. Øyvind og Vigdis har også møtt velvillige hjelpere på Evangeliesenteret, i Maritastiftelsen og i Sjømannskirken. På Facebook er en etterlysning av Jeanette delt nesten tusen ganger.

Foreldrene har alltid vært åpne om forsvinningen. Lillesøster Camilla har også deltatt i mye av arbeidet som er gjort for å finne Jeanette. Nå begynner de å gå tom for ideer til hva de kan gjøre.

– Det å ikke få et svar er vanskelig. Du går alltid rundt med et håp. Jeg synes det er rart at ingen har oppdaget Jeanette hvis hun ligger ute et sted. I fjor hadde vi en varm sommer, og mange gikk tur i skogen med bikkjer. Da jeg møtte politiet før jul, hadde de masse hypoteser. Nå virker det som de har lagt saken på is, fordi det ikke er nok ressurser, sier Øyvind.

På politihuset på Grønland i Oslo møter vi Bjørn M. Rafnum. Han jobber i det som offisielt heter Saknetavsnittet. Sammen med flere kolleger har han etterforsket Jeanette-saken.

Bare i Oslo meldes i snitt 1800 personer savnet hvert år. Dette er alt fra demente som forsvinner fra institusjoner, til ungdom som rømmer hjemmefra og pasienter som blir borte fra ulike behandlingsopplegg. De aller fleste spores raskt opp. Saker som går over flere år, er sjelden. I fjor brukte Saknetavsnittet i Oslo aller mest ressurser på Jeanette-saken.

– Det er viktig for oss å få fram at ressursbruken er uavhengig av den savnedes sosiale status. Hver enkelt sak blir prioritert med tanke på hvor store ressurser som skal settes inn. Dette er en sak jeg ikke legger fra meg når jeg går hjem fra jobb. Den blir med meg i underbevisstheten. Jeg føler sterkt med familien, forteller Rafnum.

Politiet er ofte de eneste som kan bekrefte om en person fra rusmiljøet er i god behold. Derfor kan de være en viktig støttespiller for pårørende.

– Har du en rusavhengig sønn eller datter og lever med frykt for utpressing og vold, overdoseproblematikk, spørsmål om vedkommende er fengslet, da har du egentlig ingen andre å ringe til enn oss. Det er vi som har mulighet til å sjekke med for eksempel helsevesenet, banken og Nav for å finne livstegn og svar. Vi kan reise hjem til folk som ikke åpner døra og ta oss inn, hvis det er frykt at noe kan ha tilstøtt en person inne.

Pårørende uttrykker at de ofte møter vegger på alle nivåer når de prøver å få informasjon, forteller Bjørn Rafnum. Det handler både om taushetsplikt, og om at pårørende ikke vet hvilken instans som kan ha svarene de søker.

– Saknetavsnittet har oversikt over en rekke ulike instanser og har flere kontaktpersoner de kan forespørre. Politiet er også svært bevisst på at det ikke gis opplysninger ut, hvis den som er meldt savnet ikke ønsker det. I de aller fleste tilfeller samtykker vedkommende i at vi bekrefter at det er funnet livstegn og oppnådd kontakt.

Saknetavsnittet har fått bekreftet at Jeanette var i Oslo sentrum den 30. november 2017. Den siste registrerte overnattingen skjedde på Natthjemmet over en måned tidligere.

Hvor sov Jeanette i mellomtiden? Det er ett av spørsmålene politiet ønsker svar på. Nå ber de om hjelp fra alle som kjenner Jeanette.

– Noen som leser dette tenker kanskje at de vet noe om Jeanette som er uvesentlig. Men det kan være en nyttig brikke i det store puslespillet. Har du for eksempel et gammelt telefonnummer til henne, vil vi gjerne ha det. Vi er også interessert i å høre eventuelle rykter som går om henne. Ingen opplysning er for stor eller for liten.

Folk fra rusmiljøet pleier ikke å stå i kø for å prate med politiet. Det gjør saken ekstra utfordrende. Bjørn understreker at han og kollegaene ved Saknetavsnittet ikke driver med straffeforfølgelse.

– I denne saken har vi vært så fleksible vi kan. Vi jobber med et klientell som kanskje ikke engang har bolig. Vi har oppsøkt og møtt folk der de er, på deres premisser. Vi har besøkt mange fengsler, og folk har ønsket å hjelpe oss. De ulike lavterskeltilbudene har også bidratt med hjelp i Jeanette-saken.

Den 24. oktober 2017 tømte Jeanette bankkontoen sin på togstasjonen i Drammen, før hun dro til Oslo. Etter dette satte Nav inn penger på kontoen til langt ut på nyåret. Disse pengene har stått urørt, og det er svært uvanlig, sier Rafnum.

Siste gang Jeanette ble registrert i =Oslos salgslokale var den 26. oktober. Hun var aldri noen storselger av gatemagasinet. Den siste salgsdagen tok hun ut fem blader. Politiet er svært interessert i folk som kjenner henne fra Drammen, hvor hun bodde før denne perioden.

Jeanette var ikke en person som dro til skogs. Hun pleide å ferdes i de åpne rusmiljøene. Hadde hun prøvd å gjemme seg i en kjeller og satt en overdose, ville hun på et tidspunkt blitt funnet.

Politiet har mange ulike hypoteser om hva som kan ha skjedd. Ikke alle er like sannsynlige.

– Hun kan jo teoretisk ha valgt å starte et helt nytt liv med ny identitet. Noen personer prøver å slette alle spor og reiser ut av landet, men det er lite sannsynlig i Jeanettes tilfelle. Hun var neppe i form til det, og hun hadde alltid holdt kontakt med familien, som sto henne veldig nær.

Ingen politiet har snakket med har hørt rykter om at Jeanette skal være drept, eller at hun skyldte store pengesummer til noen. Hun var godt likt, og får gode skussmål av dem som kjenner henne. På ett tidspunkt lurte etterforskerne på om hun hadde falt i Akerselva ved Nylandsbrua. Dette var ett av områdene hvor hun oppholdt seg. Her ble hun registrert i en politikontroll på morgenen den 28. oktober 2017. Tidlig i etterforskningen ble det gjort søk med brannvesen i nedre del av Akerselva og ute i havnebassenget, uten resultat.

Etter den siste sikre observasjonen av Jeanette gikk det over en måned før hun ble registrert som savnet. Det skapte problemer med å sikre elektroniske spor. Overvåkningsvideoer var tapt, siden det er lovpålagt å slette slike etter noe tid.

Til gjengjeld har politiet Jeanettes DNA.

– Finner vi en levning, er det ikke vanskelig å få bekreftet om det er Jeanette. Den blir testet opp mot alle savnede personer i Europa. Når noen er forsvunnet i mer enn tre måneder, registreres de i et skjema med DNA-referanse og tannjournaler, hvis det kan innhentes. I dette savnetregisteret er det mange flere menn enn kvinner, forteller Bjørn.

Teksten sto på trykk i =Oslo april 2019.