Hva har skjedd med samfunnet vårt?

Jeg vil i dette innlegget dele noen tanker og spørsmål om nedbyggingen av velferden vi er vitne til i dag.

Av Erik Lundstedt

Bildet viser huset der jeg vokste opp. Huset har en grunnflate på 60 kvadratmeter, med en underetasje og en hovedetasje. I tillegg var det et uinnredet loft på cirka 30 kvm. Husets areal var med ferdigstillelse 120 kvm over to plan, pluss et uinnredet loft på 30 kvm.

Huset ble ferdigstilt i 1961 og byggekostnaden var 46 000 kroner. I følge SSB var normalinntekten dette året cirka 15 000 kroner. Huset kostet altså tre årslønner å bygge. Overført til dagens lønnsnivå der normalinntekten er en halv million kroner, skulle dette huset ha kostet cirka 1,6 millioner kroner å bygge i dag.

Men hva vil et hus på denne størrelsen koste i dag? Kanskje 4–5 millioner kroner. Byggekostnadene har altså tredoblet seg i forhold til lønnsveksten i samfunnet. Dette krever en forklaring. Kan strengere byggeforskrifter forklare dette? Kanskje litt, så la oss plusse på litt på byggekostnadene. Men fortsatt koster et hus over dobbelt så mye å bygge som før, sett i forhold til normalinntekten.

Min far bygget dette huset i 1960–61, 38 år gammel. Han hadde hjemmeværende kone og tre barn å forsørge. I tillegg betalte han underholdsbidrag for et barn fra tidligere forhold. Jeg kom til verden året etter, og da ble det enda en munn å mette. Og det gikk bra. Far hadde en enkel jobb som dekksmann på en båt. Han tjente ikke spesielt bra. Hadde dette husprosjektet vært mulig i dag? Neppe!

Så hva har skjedd med samfunnet vårt på seksti år? La oss se på finansieringen av dette huset. Pappa hadde 2000 kroner oppspart. Egenkapitalen utgjorde med andre ord cirka 5 prosent av byggekostnaden. Staten ga et rente- og avdragsfritt lån på 15.000 kroner (1/3 av byggekostnaden), et såkalt «nedskrivingsbidrag» som skulle nedbetales etter at hovedlånet i Husbanken var nedbetalt etter 30 år.

Husbanklånet utgjorde 29.000 kroner med en rente på 2 prosent. Slik kunne en familiefar med en enkel jobb skaffe et hus til familien sin. En slik sosialpolitisk finansieringsløsning klarte man å få til for seksti år siden, men ikke i dag. Jeg lurer på: Hvorfor ikke?

Hvis vi går til dagens inntektsnivå: En liten enebolig på tre plan ville kostet 1,6 millioner kroner å bygge – vel og merke hvis byggekostnadene hadde fulgt lønnsutviklingen. Far hadde da 80.000 kroner oppspart. Staten gikk inn med et rente- og avdragsfritt lån på en halv million kroner kroner. Det resterende, altså drøyt en million kroner, ville bli gitt som husbanklån til 2 prosent rente.

Et slikt lån skulle man kunne betjene med kun én inntekt i husholdningen i dag. Men legger vi dagens reelle byggekostnad til grunn, ville huset ha kostet anslagsvis 4,6 millioner kroner (jeg gjør regnestykket lett). Far ville ha oppspart 200.000 kroner til egenkapital. Staten ga et rente- og avdragsfritt lån på 1,5 millioner kroner. Det resterende ble gitt som lån fra Husbanken på 2,9 millioner kroner med 2 prosent.

En slik finansiering ville vært mulig med to inntekter i husholdningen, men ikke med kun én inntekt. Med nullrente ville det kanskje vært mulig. En mann med et lavstatus yrke for seksti år siden var i stand til å forsørge kone, fem barn og bygge hus til familien.

Ikke bare klarte man å lage løsninger for boligfinansiering som gjorde det mulig for lavinntektsfamilier å etablere seg for seksti år siden. Man innførte også Folketrygden i 1967. Det ble bygget ut skoler og sykehus. Og Norge hadde et omfattende militært forsvar og sivil beredskap. Og dette var før oljeindustriens inntog i Norge.

I dag klager politikerne over lite penger («få ressurser»). Kan noen forklare dette? Hva har skjedd med samfunnet vårt? Noen vil kanskje si at levestandarden til vanlige folk ikke var den samme den gang som nå. Men huset på bildet ble faktisk fylt opp med teakmøbler (det var solide saker og varte lenge), vi hadde kjøleskap og komfyr på kjøkkenet, og vaskemaskin på badet. Og radio i stuekroken. Og telefon i entreen. I 1966 fikk vi TV i huset. Far kjøpte sin første bil samme år.

Far innredet loftet og bygget garasje på sekstitallet. Og vi hadde det vi trengte av mat, klær, leker og sportsutstyr. Slik jeg ser det, så er forskjellen på levestandarden den gang og nå ikke så stor som mange tror. Selvsagt, sydenferiene var bare for de velstående. Men far kjørte med familien til Bottenviken i Sverige, og det var «Syden» for oss. Vi manglet ikke det heller.

I dag har vi laptoper, iPader, iPhoner og mengdevis med annen konsumelektronikk fra Kina i hjemmene våre. Mange har klesskapene stappfulle av merkevarer fra Bangladesh som aldri blir brukt. Det gir en følelse av høyere levestandard enn i gamle dager, for slik var det ikke før.

Billig import av landbruksvarer gjør maten vår billigere enn for seksti år siden. Men det forklarer ikke at byggekostnadene er tre ganger så høye i forholdet til inntekten, og at det var mulig å forsørge en stor familie med en lav årslønn – alt sammen i en tid da den norske staten ikke hadde oljeinntekter.

Noen vil forklare nedbygging av velferd med en oppsvulmede offentlig sektor fra 1970-årene og til våre dager. Man tenker seg da at denne sektoren bare består av byråkrater og kontoransatte. Men svært mange i offentlig sektor jobber faktisk som lærere, sykepleiere, politi, og så videre – altså i «ikke-byråkratiske» yrker. Og de var der også på 60-tallet.

Byråkratiet har i de siste årene blitt omstilt kraftig, ved innføring av digitalisering og automatisering av offentlige tjenester. Det vil vi nok se mer av fremtiden. Dette kan med andre ord ikke forklare hvorfor man ikke lenger kan skape løsninger for boligfinansiering som også lavinntektsgrupper kan benytte.

Ikke nok med det. Nå har man ikke lenger «råd» til å opprettholde offentlig alderspensjon som ble innført i 1967. Nå blir den ene «pensjonsreformen» etter den andre lansert, alle med det formål å kutte i pensjonene. Litt etter litt. Dette finner jeg urimelig og merkelig, og det lover ikke godt for fremtiden.

Jeg regner for min egen del at jeg vil få pensjonen min når jeg kommer så langt. Men kommende generasjoner må nok sikre sin alderdom med private løsninger, er jeg redd, slik det var før velferdsstatens dager. Oljefondet skal jo sikre fremtidens pensjoner, sies det. Og Norge er jo et så rikt land på grunn av Oljefondet. Vel, vi kan jo selvsagt håpe at disse pensjonsløftene ikke bare er en scam.

I det hele tatt går jeg rundt med en følelse at det er noe som ikke stemmer. Er Norge virkelig et så rikt land som man påstår? Hvordan kunne man sikre velferden til vanlige folk for seksti år siden, uten oljen, mens man nå må kutte i pensjoner og annen velferd? Og boligprisene har galoppert av sted, nå er det umulig for ubemidlede og lavtlønte å komme inn i boligmarkedet, enten man er ung eller gammel. Noe må være riv ruskende galt. Kan noen fortelle meg: hva har skjedd med samfunnet vårt?

Teksten ble først publisert på Egil Lundsteds Facebook-side.