Hva er det iboga gjør?

Kan rotbarken fra en afrikansk plante fjerne all trang til heroin? Er iboga et mirakel for stoffavhengige? Eller er det et heksepulver som blir brukt utenfor all medisinsk kontroll?

Vi befinner oss hos en undergrunnsklinikk for avrusning, i Valencia, Spania. Pasienten er lys våken, selv om han ikke har sovet eller spist på over 24 timer. Utenom et gram psykoaktive alkaloider fra planten Tabernanthe iboga.

En håndfull av rotbarken fra iboga kan framkalle skjellsettende opplevelser, hos dem som tør, men det er barkens effekt på substansavhengighet som har vakt mest oppsikt. Man vet ikke nøyaktig hva denne planten gjør eller hvordan, bare at den med rimelig sikkerhet reduserer suget etter opiater som heroin, samt sender brukeren på en dissosiativ psykedelisk reise som varer inntil en kort uke. Det siste aspektet er en kilde til kritikk og kontroverser. Tilhengere hevder at det nettopp er den utfordrende reisen som gir planten sitt endringspotensial.

I Gabon, Afrika, har bwitiene brukt iboga i flere hundre år, under seremonier. Først på 1960-tallet fant dette evangeliet veien nordvestover, da 19-årige Howard Lotsof snublet over iboga. Den opiatavhengige tenåringen opplevde som et paradoks at rotbarken fjernet hans lyst på opiater. Siden Lotsofs oppdagelse i 1962 har bruken spredt seg verden over, men forblir i stor grad et undergrunnsfenomen.

Iboga sender deg inn i en drømmetilstand, sier Bilal. Den britiskfødte karibieren har behandlet med ibogaekstrakter de siste 13 årene, sammen med sin ektefelle Catherine. I dag driver de en avrusningsklinikk i Valencia, og er to av et fåtall terapeuter i verden som tilbyr denne behandlingen. Ekteparet benytter ibogain og andre psykoaktive ekstrakter fra iboga, og ikke rotbarken i seg selv.

På 60-tallet ble ibogain gjort ulovlig i USA, og siden har flere land fulgt etter, deriblant våre naboer, Sverige og Danmark. Ibogain er ikke oppført på den norske narkotikalisten, ei heller hos Bilal og Catherine i Spania. I noen land, som New Zealand, er ibogain gjort tilgjengelig for medisinsk bruk.

En håndfull studier tyder på at ibogain kan ha god effekt – så lenge man ikke bryr seg om reisens hodebry. Manglende forskningsstøtte og liten interesse blant helsearbeidere tyder likevel på at rotbarken vil forbli et undergrunnsfenomen inntil videre.

Det generelle informasjonsnivået er antagelig nokså lavt, sier Helge Waal, professor emeritus ved Oslo Universitetssykehus. Han mener vi bør etterspørre mer og bedre dokumentasjon dersom ibogain skal tas i bruk. På den andre siden har tilbydere og brukere sverget ved rotbarkens effektivitet siden gjenoppdagelsen på 1960-tallet, for ikke å nevne århundrer med tradisjonell bruk i Afrika.

Nysgjerrig ønsket jeg å se plantematerialets effekt med egne øyne. Jeg kontaktet tilbyderne Bilal og Catherine som inviterte meg på besøk til sitt hjem og avrusningssenter, Harambe, i utkanten av Valencia. Det skulle vise seg å bli en reise jeg sent vil glemme.

Min reise til Harambe kan sies å ha begynt for flere år siden. Da jeg studerte antropologi ved Universitet i Trondheim, ble jeg interessert i hvordan mennesker behandler seg selv ved å framkalle ikke-ordinære sinnstilstander. Menneskets historie er fulle av eksempler på bruk av kroppslige praksiser, som yoga, meditasjon og repetitiv bevegelse, og enkelte psykoaktive substanser. Etter å ha opplevd en slik underlig tilstand som andreårsstudent, slet jeg med å forklare opplevelsen til venner, familie og meg selv. Jeg endte opp med å skrive en bacheloravhandling om menneskers bruk av metaforer for å beskrive opplevelser som ikke lar seg formidle bokstavelig.

Etter mastergradsstudiene begynte jeg å arbeide som sosialkonsulent ved et behandlingstilbud for opiatavhengige. Der fikk jeg se opiatavhengiges lidelse på nært hold, og fikk lyst til å lære mer om påstandene rundt iboga.

Jeg lærte at europeisk kolonialisering i Gabon på 1800-tallet medførte store tap av innfødtes tradisjonelle normer og praksis. Spesielt utsatt var Bantu-stammen. Bantuene vendte seg til jungelen, hvor de kom i kontakt med pygméer som delte en hemmelighet: Iboga. En blanding av kristendom, Bantu-animisme og seremoniell bruk av iboga dannet grunnlag for en ny kulturell praksis: Bwiti. Gjennom sjelereiser til dødsriket ble det levende og avdøde gjenforent. Bwitiene fant røttene sine via rotbarken. I Vesten har noen forsøkt å gjenskape Bwiti, men som Bilal fortalte meg da jeg senere ankom avrusningssenteret hans:

– Dette er ikke det samme som iboga i Afrika. Du kan ikke ta med dét hit.

Der stod jeg, fem år etter at frøet av interesse ble sådd, på vei for å se ibogain i bruk. På et sted hvor Afrika møter Europa, geografisk og kulturelt. Jeg var på vei til et sted hvor man er avhengig av substanser for å bekjempe substansavhengighet, hvor man ser lys og farger i fullstendig mørke, hvor man holder seg våken om natten og sover om dagen og hvor til og med ateister har spirituelle opplevelser. Et sted hvor man reiser bort for å komme hjem – i bokstavelig og metaforisk forstand.

20 timer etter at jeg forlot Oslos kalde høst tiner knoklene mine idet jeg planter bena på spansk jord. Jeg linker opp med min chilenske venn, Felipe, som bor i Valencia. Som nyutdannet psykolog med interesse for ibogain er han den åpenbare co-piloten for denne reisen.

Til forskjell fra fleinsoppen, som florerer på beitemarker i Norge, vokser den søramerikanske psykedeliske kaktusen peyote vilt i Felipes hjemland, Chile. De klassiske psykedelikaene har i senere tid gjenvunnet interessen til forskere og nysgjerrige brukere. Noen studier tyder på at de konfronterende effektene av psykedelika kan ha positiv effekt ved en rekke lidelser. Deriblant depresjon, angst, posttraumatisk stresslidelse og substansavhengighet.

Ordet «psykedelika» stammer fra det greske «psykhe» som betyr psyke eller sjel, og «deloun» som betyr «å gjøre synlig». Ordet psykedelika betyr altså «å gjøre sinnet synlig». Påstander om at iboga fremprovoserer selvrefleksjon gjør at mange anser rotbarken som psykedelika. Men, som psykolog og forsker Pål-Ørjan Johansen og hjerneforsker Teri Krebs forteller oss, har ibogain andre effekter, virkningsmekanismer og en annen risikoprofil enn klassiske psykedelika.

– Ibogain er på et helt annet risikonivå, da det kan senke hjerterytmen og forårsake irregulær hjerterytme. Uten medisinsk behandling kan dette forårsake død.

I vår søken etter den notoriske rotbarken tar Felipe og jeg T-banen til endestoppet, der Catherine plukker oss opp. Cath, som hun kalles, forteller ivrig om praksisen som hun og ektemannen Bilal har utført i over ti år. Somrene er travle, med ukentlige gjester, og jeg forstår hvorfor idet en kjølig bris regulerer solsteiken.

Prisen for den fysiske og psykiske reisen varierer. Hvilken dose som trengs, tiden det tar og personlig økonomi er noen variabler. Ekteparet foretrekker å snakke med besøkende før de blir enige om pris.

Jeg får vite at jeg ikke er den første nordmannen som besøker dem, bare den første uten substansavhengighet. Av de tusener substansavhengige nordmenn, har noen reist avgårde med Harambes ibogain, på leting etter en ny start. Cath forteller at nordmenn synes å være de mest utfordrende brukerne.

– Nordmenn bruker ofte høye doser med opiater, og syntetiske opiater som metadon. De er som opiatenes vikinger!

Opiater og ibogain er en dødelig kombinasjon. Cath forteller oss at metadon kan være spesielt farlig, ettersom det holder seg i kroppen lenger enn heroin og kan være farlig å avslutte brått. Av den grunn anbefaler de besøkende å gå tilbake til heroin eller andre hurtigvirkende opiater en måneds tid før avrusning.

Filmen Trainspotting lærte oss at abstinensene er det verste ved å gi opp heroin. Det er selvfølgelig ikke sant, men det kan være brutalt. Opiatavhengige i det norske LAR-systemet får metadon, nettopp for å tilfredsstille kroppens fysiologiske behov for heroin. Dette kalles substitusjonsmedisinering. Metadon er et opiat, som heroin. En betydelig forskjell er at kroppen bruker mye lengre tid på å forbrenne metadon. Det gir metadonbrukere fordelen av at de har tid til å fungere, mellom inntak.

Overlege Ola Jøsendal ved Haukeland Universitetssykehus i Bergen forklarer at ibogain er det motsatte av substitusjonsbehandling.

– Når pasienter som er avhengige av opiater får bruke ibogain, er det beskrevet at lysten på opiater forsvinner. Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er det motsatte: Man gir pasienten opiater, slik at det ikke oppstår abstinenser.

Etter en halvtimes kjøretur gjennom en jungel av appelsintrær ankommer vi realitetens grenseland. Avrusningssenteret er et idyllisk hus med utsikt over den tørre skogen av sitrusfrukter. Hjemmets bekvemmeligheter består av en solfylt takterrasse, en skyggefull veranda, hengekøyer og et uthus med en madrass for besøkende som foretrekker denne terminalen for reisen, i stedet for soverommet inne.

Bilal tar imot oss ved inngangen. Hans dype stemme og karibiske aksent tilfredsstiller stereotypier for et undergrunns avrusningssenter. Men han utfordrer dem raskt. Vi beveger oss ut på den skjermede verandaen som for øyeblikket ligner en barnehage. Virvlende rundt bordet farer Bilal og Caths sønn. Som et avvik av natur er den ni måneder gamle babyen allerede i stand til å galoppere. Like morsom er deres syv år gamle datter, som ser ut til å mestre kunsten å alltid ha det gøy. Av og til dukker det opp en liten og nervøs skapning som er ute etter kjærtegn – en hund, tror jeg.

På andre siden av bordet sitter 35 år gamle Ali, hans ektefelle Anna og deres datter. Den lille er hovedgrunnen til at Ali er her for å ta knekken på sin tunge avhengighet til opiater. Han har vært på heroin, metadon og subutex i til sammen mer enn ti år. Nå er han er ferdig for godt, sier han med et smil. Han har nettopp fullført en ukelang avrusning med ibogain.

Ali ser ut som en hvilken som helst frisk ung mann. Behandlingen har likevel ikke vært noen dans på roser for Ali. Det første Bilal og Cath gjorde, var å melde ham på et lokalt maraton, en avrusning før avrusningen. Enda sprøere er det at han faktisk fullførte løpet.

Den påfølgende maratonen beskriver Ali som sitt livs «trip». Han er beskjeden med ord, men forteller at han ble «sendt ut av kroppen, ut i rommet og etterhvert kom tilbake til start». Det er umulig å forklare, sier han selv.

– Det var utfordrende, men vakkert. Nå føler jeg meg som ny.

Reisen kan vare fra to dager til en kort uke, sier Bilal, i alle fall for en «full reset». I prosessen er det ikke uvanlig at brukere opplever sin egen død og gjenfødelse, legger han til. Da er man visstnok heldig.

Metaforene minner meg om bwitiene, som beskriver iboga som tur-retur til dødsriket. I kjølvannet av kolonialiseringen ble iboga en måte å gjenvinne kontakt med sin fortid, gjennom fysiske seremonier og metafysiske reiser til sine avdøde slektninger. Det gir mening at spirituelle metaforer til dels blir erstattet med mekaniske metaforer, hvor kroppen er en maskin som kan resettes. Men uansett hva man kaller det, er det visstnok snakk om indre visjoner. Marianne Kaspersen, spesialist i klinisk psykologi, og biokjemiker Halvard Hårklau har studert og publisert en fagartikkel om iboga. De forteller at det ikke er snakk om «hallusinasjoner» med iboga, slik de ser det.

– Hallusinasjoner er når man ser noe utenfor seg, som ikke er virkelig. Vi bruker heller «visjoner», da det er snakk om en slags indre reise eller drømmetilstand.

De to forskerne påpeker at ikke alle opplever en slik transformativ effekt. Det kan tilsynelatende Ali bekrefte, da dette er hans andre forsøk med ibogain. Forrige gang falt han tilbake til gamle vaner. Årsaken, forteller han, er at han ikke var så motivert som han er nå. Ibogain er ikke noen mirakuløs kur, responderer Bilal. Cath nikker, og legger til at den virkelige utfordringen begynner når de må reise hjem igjen.

Via epost fikk jeg kontakt med Helge Waal, som har studert substansavhengighet i en mannsalder. Han skriver at selv om det finnes interessante enkelttilfeller av behandling med ibogain, er det lite dokumentasjon av langtidsforløpet.

– En begrensning er at ibogain oftest lanseres som et middel i abstinensbehandling.  Behandlingen av abstinens er imidlertid ikke vårt største problem. Problemet er at så mange får tilbakefall uten vedlikeholdsbehandling.

Er ibogain kun for de motiverte? Bilal kontrer denne tanken. Han hevder at mange blir motivert til å forandre seg ved hjelp av ibogain, nettopp fordi substansen fremprovoserer selvrefleksjon. Marianne Kaspersen og Halvard Hårklau sier at den psykologiske innsikten man eventuelt får kan bli varig under riktige omstendigheter.

– Enkelte sinnstilstander, som den ibogain induserer, kan tillate folk å se ny mening i livet. Terapien kommer innenfra. Men under og etter en slik opplevelse er det viktig med terapeutisk støtte for å integrere opplevelsen og få varig effekt. Iboga er ikke en mirakelkur, men en avhengighetsavbryter.

Samtidig påpeker de at det må foreligge streng medisinsk kontroll og spesialtrente behandlere med særkompetanse for å håndtere sterkt endrede bevissthetstilstander.

Jeg ønsker å vite mer, idet paradoksene samler seg. Kan en substans virkelig slette lysten på andre substanser? Og kan én midlertidig tilstand gi varig forandring? I tillegg har jeg enda ikke sett noen under påvirkning av ibogain. Jeg takker ja når ekteparet inviterer meg tilbake. Da får de besøk igjen, denne gang av en brite med langvarig heroinavhengighet.

Felipe og jeg møter 36 år gamle Jimmy fra England når han setter seg i sola utenfor det hjemlige avrusningssenteret. Han forteller oss om sin tiårige kjærlighet for heroin.

– Når du røyker heroin, slik jeg gjorde, eller sniffer og injiserer, er det noe som drar deg inn og gir deg en følelse av tilfredshet og nytelse som livet ikke lenger gir.

Jimmy unnskylder de romantiserende ordene om heroin, men må igjen innrømme sitt elsk-hat-forhold til det hurtigvirkende opiatet.

– Det blir en del av hverdagen. En livspartner. Heroin blir førsteprioritet, og alt annet kommer etter. Og jeg mener ALT.

Han legger bastant til: – Det må forandre seg nå.

Jimmy og hans forlovede venter barn. For ikke lenge siden fikk han høre at ibogain kan gi folk et nytt syn på livet, i tillegg til å ta bort abstinenser. Så han bestemte seg for å gjøre et forsøk.

Det er over et døgn siden hans forrige dose heroin. Jimmy ser sliten og kald ut, til tross for middelhavsklimaet vi andre nyter, ikledd shorts og t-skjorte. Han skjelver. Øyne og nese renner. Han gjesper kontinuerlig. Etterhvert får han kramper i beina. Feber, kunne man tro, men det er det ikke. Jimmy er abstinent. Det synes å bli verre. Jeg er imponert over evnen hans til å forbli hyggelig og engasjert.

– Jeg vet at dette ikke blir noen mirakelkur. Det er kun opp til meg.

Bilal drar til side perleforhenget og setter seg ned med oss på terrassen. Han advarer Jimmy, som er i ferd med å få sin første ibogaindose.

– Man ser ofte ting man ikke liker, eller ikke ønsker å se. Du får kun det du trenger. Opplevelsen kan være skummel, men prøv å ikke kjempe imot.

En halvtime har gått fra Jimmy fikk testdosen som er ment å avdekke eventuelle allergiske reaksjoner. Strengt observerer Bilal sin besøkende pasient, før han spør hvordan Jimmy føler seg. Jimmy nikker bare og reiser seg. Uten å veksle et ord synes de å bli enige om at det er på tide at Jimmy legger seg.

Etter ti minutter i eget rom, i fullstendig mørke, får Jimmy besøk av Bilal. Jeg kan høre dem snakke, før Bilal raskt kommer ut for å hente meg. Han vil at jeg skal se hva som har hendt. Før vi lukker døren på vei inn, rekker lampen fra stua å kaste litt lys på Jimmy. Han ligger komfortabelt i senga, med henda bak hodet. Han smiler. Krampene er borte, forteller han.

Bilal forteller Jimmy at selv om abstinenssymptomene forsvinner, kan han føle seg rastløs.

– Da må du bare hvile, med armer og bein utstrakt.

Iboga blir noen ganger beskrevet som en streng far. For øyeblikket ser Bilal ut til å være en personifisering av metaforen. Før vi forlater rommet, spør han om Jimmy kan se noe. Jeg rekker så vidt å tenke over hvor ulogisk det spørsmålet er, ettersom rommet er bekmørkt, før Jimmy svarer.

– Ja, jeg ser noen farger og lys.

– Ok, svarer Bilal,

– Det har så vidt begynt!

I stuen sitter Cath foran datamaskinen. Hun peker på skjermen, og spør meg: «Har du sett dette?» Jeg legger merke til VG-logoen, og forstår med én gang hva det er. Avisa publiserte nylig en artikkel om en norsk kvinne som døde, etter å ha mottatt behandling med ibogain. Artikkelen har spredd seg på nett. Den har skapt kontroverser rundt ibogain-bruk. Jeg får en ubehagelig følelse i meg, idet Jimmy er i ferd med å få en full dose i naborommet.

Historier om ibogadødsfall har eksistert i flere århundrer. Blant bwitiene finner man vandrehistorier om personer som ikke returnerte fra «den andre siden», men som forble blant de døde. Antropologer som har studert bwitiene har ikke dokumentert faktiske dødsfall. I Vesten finnes det 10-20 rapporterte dødsfall knyttet til bruk av ibogain.

Doktor Uwe Maas er en av et fåtall forskere som har studert ibogain-dødsfall. Jeg får kontakt med ham. Han skriver at man er spesielt utsatt for skade eller dødsfall dersom man blander ibogain med visse andre substanser som opiater, eller hvis man har hjerteproblemer fra før. Noen mener at ibogain alene kan forårsake død, fortsetter han, men slike påstander er kontroversielle. Han synes å være enig med overlege Ola Jøsendal, som mener det trengs mer forskning for å si noe sikkert om farene ved ibogain.

Harambe krever at besøkende får hjerte- og leverfunksjon undersøkt av lege før de får ibogain. De har en hjertemonitor og hjertestarter tilgjengelig, legger de til. Behandlingen er likevel ikke for alle, påpeker Bilal.

– Mange avhengige lever kaotiske liv. Ikke alle lytter, eller leser protokollen nøye. Vi følger derfor en streng orden. Dersom noen ikke passer profilen må vi avvise søknaden deres om behandling.

Hjerneforsker Teri Krebs er generelt skeptisk til bruk av ibogain utenfor medisinsk kontroll. Hun mener man ikke burde anta at et utenlandsk ibogain-senter eller en «sjaman» kan tilby dette. Hun skriver i en epost til meg at hvis pasienter vil ha ibogain-behandling, bør det skje hos en sertifisert klinikk som kan tilby tilstrekkelig medisinsk overvåkning: Det må være kontinuerlig hjerteovervåkning under behandlingen og i minst tre dager etterpå.

Jimmy klarte seg fint, til tross for at hans komfortable tilværelse ble gradvis oppløst da Bilal forsøkte å trykke på resetknappen med full dose.

– Ibogaen banket dritten ut av meg.

Jimmy sammenligner opplevelsen med filmen Matrix, hvor hovedpersonen Neo blir tilbudt en rød og en blå pille. Idet han tar den røde, blir realiteten drastisk forandret, før han igjen blir kastet tilbake i virkeligheten. Fysiske sanser var det første som forandret seg.

– Lyd ble undertrykt, men forsterket, og de visuelle effektene var som en optisk illusjon.

De hørbare og synlige effektene ble sterkere og sterkere, forteller han, før han «forsvant med engler og demoner». Plutselig befant Jimmy seg i en mørk og dyster verden, «full av krig».

– Bokstavelig talt andre verdenskrig. Visjonene var så levende, ekstreme og kalde. Jeg hoppet fra scene til scene og gikk langs sultende jøder i konsentrasjonsleirer. Jeg måtte se dem bli drept som hunder.

Den mørke tilværelsen ble sporadisk lyst opp av Bilal og Cath, som brakte med seg varmt lys, kaldt vann og juice fra nyplukkede appelsiner.

– Jeg sverger, appelsinene holdt meg i live.

Det som tidligere var Jimmys komfortable køye er nå fylt med råte av hans egen urin, avføring og oppkast. Toalettbesøk blir etterhvert overkommelige når han endelig er kapabel til å gå selv.

Jimmys opplevelse høres neppe positiv ut. Men han hevder selv at den var det. Han sier at han er usikker på om de utfordrende inntrykkene var en refleksjon av personligheten hans, eller om de var et uttrykk for kroppens håndtering av fysiske og psykiske abstinenser. Uansett, fortsetter han, var opplevelsen en rimelig pris for å unngå abstinensene som ellers ville kommet hans vei.

– Jeg er på ingen måte stolt av fortida med dop, men jeg er stolt av at jeg hadde baller til å kaste meg inn i ibogain-verdenen for å finne ut av ting.

For det er nemlig det Jimmy har gjort, hevder han selv: Funnet ut av noe. Han beskriver en følelse av å ha blitt «tilbakeført til fabrikkinnstilling», og at opplevelsen ga ham en klarhet han ikke hadde opplevd før.

– I alle fall ikke gjennom mine 22 år med dopbruk.

Likevel er det nå utfordringen starter for Jimmy: Når han reiser hjem til stedet som velvillig serverer han heroin. Ingen vet hva framtiden vil bringe for psykonautene jeg møtte hos Harambe. I et forsøk på å reise i tid kommer jeg i kontakt med Marius. Marius var tidligere heroinavhengig, men det var før iboga.

Fotograf Dimitri og jeg møter Marius på en lokal kafé i Oslo. Han ser ut som en ordinær 40-åring. Livet har til tider vært alt annet enn ordinært. Det er over 20 år siden Marius prøvde heroin for første gang, forteller han oss. Han eksperimenterte først med alkohol og cannabis. Dealerne hadde alt, så det ene førte til det andre. Dette var tida før man falt ut av samfunnet på grunn av heroin, forklarer Marius.

– Heroin var bare enda et rusmiddel folk var nysgjerrige på.

Eksperimenteringen var over, og hans søken etter spenning tok etterhvert ny form. Marius begynte i militæret. Innen to år var han en del av spesialstyrkene. Heroin ble et stadig fjernere minne, men fortida skulle hjemsøke ham.

Før militærtjenesten var Marius med noen venner på biltur. I bilen lå det over 50 gram heroin. Det skulle fraktes, ikke brukes. Vennene ble senere arrestert for dette, mens Marius var i militæret. Politiet mente at Marius hadde vært involvert, og han ble dømt for medvirkning.

– Jeg visste at de hadde med seg noe, men ikke nøyaktig hva eller hvor mye. Det var ikke noe personlig vinning der for min del.

12 måneders fengsel ble uansett følgen. Og enda verre: en slutt på hans potensielle militærkarriere.

– Jeg gjorde det bra der, så det var deprimerende å komme hjem. Omsider havnet jeg tilbake i det gamle miljøet.

Marius var av og på heroin i 15 år, inntil han og kona flyttet til Island. Siden heroin var praktisk talt ikkeeksisterende der, klarte han å holde seg unna. Likevel følte han seg fremdeles avhengig, forteller han oss. Det kom derfor ikke som noe sjokk at han begynte å bruke heroin igjen da de flyttet hjem til Norge. Marius skjønte hvor dette gikk, og bestemte seg for å gi iboga et forsøk.

Nå er det tre år siden han spiste rotbarken som heroinavhengig. Siden har han ikke rørt heroin, forteller han oss.

– Enda bedre, jeg har ikke hatt lyst på det heller. Det jeg husker best, var når jeg våknet etter behandlingen og ikke lenger hadde lyst på heroin. Det var mitt livs lettelse.

I motsetning til Jimmys mørke opplevelse med ibogain, var Marius «fylt med bliss» – med lykksalighet.

– Jeg følte meg som et embryo, før jeg etterhvert begynte å vokse. Det høres rart ut, men det føltes så ekte. På et tidspunkt svevde jeg i rommet, og så jordkloden utenfra. Og det er ikke slik at man bare ser dette, man føler at man er der.

Rotbarken fikk Marius til å føle seg som et barn igjen, forteller han. Han ble konfrontert med frykt han pleide å ha som barn, men som han helt hadde glemt.

– Iboga belyser ting, selv om ikke alt gir mening. Etterpå er det som om man er tilbake ved start. Man lukter og smaker som om det er for første gang, og man slutter å bry seg om uviktige ting.

Etter deprogrammeringen, som han kaller det, dro han hjem til Norge. Marius smiler når han forteller oss at kona så vidt kunne gjenkjenne ham.

– Jeg gikk til og med annerledes. Ettergløden den første uka var fullstendig lykke. Nesten for mye. Men: Jeg nøt det hverdagslige igjen.

Avrusning med iboga er noe for seg selv, fortsetter Marius, ettersom man unngår depresjonene som en vanlig avrusning medfører. Likevel er det de langvarige effektene som har størst betydning, hevder han.

– Jeg har ikke hatt lyst på opiater en eneste gang siden ibogaen. Kan du tro det?

Marius har sympati for dem som oppsøker undergrunns avrusningsklinikker. Han håper at ibogain blir en vanlig medisin i fremtiden. Han ønsker at de som vil prøve iboga kan gjøre det med et profesjonelt helseapparat rundt seg. Mange har behov for støtte etter selve behandlingen, legger han til. I dag er det lite støtte å få.

Psykoaktive substanser blir ofte sett på som midler for virkelighetsflukt. Psykedelika er det motsatte, hevder noen. På telefon forklarer psykolog Marianne Kaspersen og biokjemiker Halvard Hårklau at psykedelika kan konfrontere et menneske med seg selv, som en del av en intens, og potensielt varig, transformasjon. Jeg kan sympatisere med opiatavhengige og andre som ønsker det, men bør for eksempel en fungerende, frisk person som er disponert for schizofreni begi seg ut på en slik reise?

Kanskje vet vi mer etterhvert, siden forskere er på saken igjen. All forskning på området ble brått avsluttet for 50 år siden, til dels på grunn av naive hippier og paranoide lovgivere. I dag har de unge hippiene fra 60-tallet returnert i form av middelaldrende PhD-er med konvensjonelle holdninger. Det berømte sitatet fra 60-tallets psykedelika – «Turn on, tune in, drop out» er blitt erstattet med en oppfordring til å «Turn in, tune in, study up».

Likevel er iboga en outsider sammenlignet med klassiske psykedelika. Da jeg skrev avhandlingen om beskrivelser av det ubeskrivelige, la jeg merke til at psykedelika ofte skildres ved bruk av feminine metaforer, som «mor» eller «gudinne». Iboga, på sin side, blir beskrevet som en streng far. Han kan be deg kutte ut tullet og kanskje til og med disiplinere deg. Hvis du derimot oppsøker ham under feil omstendigheter, da kan han være dødelig. Det siste poenget får, ironisk nok, iboga til å høres mer ut som en alkoholisert far enn noe annet, og det skaper kontroverser – slik det burde.

Men hva vet egentlig vi som ikke har prøvd iboga selv? Kanskje mindre enn vi tror. Derfor gir jeg det siste ordet til Jimmy:

– Ibogain har kreftene til å gjøre en fullt voksen mann om til et sårbart barn. Det er da opp til den personen å omfavne visjonene og galskapen, eller trekke seg tilbake i hjørnet og skrike som et barn.