Han inviterer deg gjerne inn i andres hoder på podkast eller tv, men psykolog Peder Kjøs holder helst tett om sine egne utfordringer. – Det er vanskelig for meg å snakke om det som kjennes skamfullt, sier han.

Vanligvis er det Peder Kjøs som stiller spørsmålene, men i dag er det vår tur til å spørre, hans tur til å svare. Det viser seg raskt at vi får to psykologer for prisen av én. Kona Hanne Weie Oddli er nemlig også psykolog. I dag er hun hjertelig til stede og avslutter gjerne setningene Peder begynner på, om hun ikke svarer først.

– Ja, jeg synes rett som det er at jeg får formulert godt hvordan Peder tenker, ler Hanne.

– Ja, jo, det er ofte sånn, sier Peder.

– Særlig når vi skriver sammen, sier Hanne.

– Etterpå er det umulig vite hvem som skrev hva, sier Peder.

– Eller hvem som har tenkt og sagt hva etter en samtale, sier Hanne.

– Noen ganger tenker jeg: Det var jammen godt sagt av Hanne! Så innser jeg at det var jeg som sa det, sier Peder.

– Vi flyter inn i hverandre. Det er naturlig at det blir sånn etter 27 år, sier Hanne.

Peder forteller at han bare må dele det med Hanne når han får en tanke. Hvis hun skal konsentrere seg, må hun rett og slett gå et annet sted. Men i dag blir hun sittende.

De møtte hverandre på psykologistudiet. Siden har de gjort det meste sammen: skrevet hovedoppgave om vitenskaps­teori, gitt ut bok, svart på samlivsspalte i damebladet KK, undervist på universitetet. Og i dag svarer de på spørsmål fra Erlik – sammen.

Arbeiderklassen som henger i

For drøyt to år siden flyttet de fra rekkehuslivet i Asker til en gammel, klassisk leilighet på Bislett i Oslo.

– Vi ventet altfor lenge med å flytte. Vi lengtet til folk og bysus. Alt er penere i byen! Morsommere! Her hører vi alle samtalene fra balkongene rundt og all barneoppdragelsen på vei hjem fra barnehagen. Uten at noen kan se oss, ler Hanne.

Etter flyttingen, begynte oppussingen, og det var Peder selv som tok kjøkkenet.

– Han er en veldig handy type. Det så jeg ikke for meg da vi ble sammen, en sånn androgyn type liksom. Det viste seg å være en bonus, sier Hanne fornøyd.

Da Peder vokste opp i arbeiderklassen i Sarpsborg, gikk han rundt med tidsriktig hockeysveis og malte seg som idolene i Kiss på skoleavslutninger. Familien gjorde det praktiske arbeidet selv, og det skulle gjerne skje kjapt, så foreldrene hadde hver sin drill.

– Da søsteren min bygde hus, satte hun og mamma opp grunnmuren, sier Peder.

Etter hvert flyttet han fra Sarpsborg til Oslo – og fra arbeiderklassen til middelklassen. I 2007 skrev han en kronikk om sin egen klassereise i Tidsskrift for Norsk psykologforening. Under tittelen «Klasse­psykologi» står det: «Jeg følte meg under­legen og klønete da jeg kom til Blindern. Det var veldig feil å komme fra Sarpsborg. Det var feil å mangle kunnskap om kultur og kunst. Dialekten min var helt umulig.»

– Har du fremdeles med deg klassebakgrunnen etter klassereisen?

– Ja. Arbeiderklassen er en holdning, en levemåte og et tankesett som jeg alltid har med meg. Noen ting venner jeg meg aldri til, for eksempel dette med vertinnegave, det å ha med en blomst eller gave når man skal besøke noen. Det har vi fra arbeiderklassen ingen tradisjon for, og jeg glemmer det alltid. En annen ting er når jeg møter folk fra gamle dager og det første de spør om, er hva jeg tjener. Det føles helt naturlig, for det er det første jeg tenker på også. I andre lag av samfunnet kan man tillate seg ikke å tenke på penger. Det kan man ikke i arbeiderklassen, og det slipper meg aldri helt.

– Men du har det godt økonomisk i dag?

– Ja, men denne tanken om at penger er en begrenset ressurs, et flytpunkt, noe som kommer inn og forsvinner igjen, slipper aldri taket. Jeg tenker mindre på det nå enn før, men det sitter der, er alltid der.

Fagformidler på en scene

Folk likte tidlig å betro seg til Peder, og han endte ofte opp på kjøkkenet på fester, der han hverken danset eller drakk, men likte å ha kontroll og snakke med folk. Ideen om at det å snakke med og forstå hvordan mennesker fungerer kunne være en jobb, møtte han som tenåring, gjennom en psykologi­spalte i Sarpsborg Arbeiderblad.

Peder har selv et stort formidlingsbehov, og etter at han var ferdig med utdannelsen i 1997, gikk det ikke lang tid før han begynte å skrive den samme typen spalter som den han leste i lokalavisen i tenårene.

– Jeg har alltid holdt på med å skrive og formidle. Jeg var med på sånne stensilerte klasseaviser på barneskolen, jeg skrev masse, jeg laget kassetter med innhold, jeg var utadvendt og holdt på. Jeg gjorde rett og slett masse av det jeg likte å gjøre. Liker du fotball, spiller du masse fotball. Jeg likte å lage og formidle ting, sier han.

Etter at den første spalten sto på trykk i Bergens Tidende i 2001, har han skrevet alt fra spalter for Klassekampen til erotiske noveller i Cupido. Han legger ikke skjul på at det også ligger et ønske om oppmerksomhet og respons bak denne formidlingslysten.

– Å skrive i aviser er litt som å stå på en scene. Det er andre psykologer som er flinkere enn meg som kunne gjort det samme, men de liker ikke oppmerksomheten, de vil heller holde på med faget i seg selv. Hanne, for eksempel, trakk seg ut av spalten vi skrev. Hun likte ikke fokuset på seg.

– Er det noen av disse kollegene som synes du er i overkant oppmerksomhetssøkende?

– Det er litt blandet, men mange er glade for at faget de brenner for blir bragt ut til folk. Jeg får ofte hyggelige tilbakemeldinger om det. Så er det noen som hinter om at jeg er litt for opptatt av oppmerksomhet. Men jeg ligger jo ikke på noen kontroversiell linje. Jeg trøkker ikke ting ned i halsen på folk, men har en generelt godhjerta holdning. Ellers hadde jeg nok fått høre det mer.

I vår fikk psykologen likevel høre det da rapportarbeidet han ledet på oppdrag fra regjeringen ble presentert. Kommisjonen hadde sett på folks psykiske helse under pandemien og kunne melde at folk flest hadde klart seg bra, og at studenter mest av alt hadde kjedet seg. Da kom kritikken. Flere, blant annet studenter og andre psykologer, mente at kommisjonen undervurderte hvor tøft mange hadde hatt det.

– Jeg visste at vi ville få kritikk på grunn av dette. Jeg hater det. Jeg vil folk skal like meg, jeg har ingen glede av å være kontroversiell, sier Peder.

I tilsvaret sitt ga Peder uttrykk for at han likte påstandene om at kommisjonen hadde forhåndskonkludert spesielt dårlig. Han mener denne kritikken mistenkeliggjorde dem på en lite sympatisk måte.

– Hva med de 245 psykologene som skrev under på en bekymringsmelding i februar, eller andre som har advart mot kapasitets­problemer i psykisk helsevern under pandemien? Tar de feil?

– De har jo sett ting på bakkeplan. De har sett at det tilsynelatende brenner overalt og at det er økt pågang. Jeg mener likevel at det er som å se at vannet forsvinner sakte og tenke at nå kommer tsunamien. Men så kommer ikke tsunamien likevel. Det er vår konklusjon, sier han.

Oppdraget ekspertgruppa fikk av regjeringen, var å finne ut hvilke konsekvenser pandemien har hatt for nordmenns psykiske helse, ikke å gi en statusoppdatering på psykisk helse-feltet generelt, påpeker Peder.

– Den pågangen mange opplever, er en utvikling som var i gang før pandemien.

Å åpne et mystisk rom for folk flest

Både i podkasten «Hos Peder» og i tv-serien «Jeg mot meg» møter Peder mennesker i sårbare situasjoner, som deler av sitt indre for alle som ønsker å lytte eller titte.

– Det er fett for folk å se hvordan ting skjer i terapeutiske rom. Dette hadde jeg lyst til å gjøre lenge. Men det er sårbare ting deltagerne skal snakke om, og vi hadde mange og lange diskusjoner om etikk og eksponering, slik at de som deltok skulle skjønne hva det innebar å være med.

– Er litt av motivet at vi alle kan lære noe om oss selv ved å lytte på andre?

– Alle kan lære av andres feil og av å se et menneskelig mangfold, sier Peder.

– Du virker alltid genuint interessert i dem du snakker med. Er du virkelig så interessert i andre mennesker, eller er det psykologen på jobb vi hører?

– Jeg er genuint interessert i folk, i andres erfaringer. Jeg liker å komme tett på folks liv.

– Oppmerksomheten trekker folk mot det de er interessert i. Som når noen er interessert i biler, for eksempel, så trekkes de mot dem. Peder trekkes mot mennesker, skyter Hanne inn.

– Noen ting i verden kaller på deg. Alle har en form for talent. For noen er det gravemaskiner. For noen er det dyr. For meg er det mennesker. Enten det er folk som forteller meg hvordan de lever, eller om jeg ser det på film, for eksempel, sier Peder.

– Er du han typen på festen som går hjem uten å ha snakket om deg selv?

– Nei, jeg er også opptatt av meg selv. Jeg har et formidlingsbehov, jeg er glad i at folk er interessert meg.

– Peder er en utrolig dårlig skuespiller. Han er den samme uansett hvor du ser ham. Han klarer ikke å forstille seg, og derfor tåler han også godt å være i mediene. Han er ekstremt lite stressa på det og kan lett gå inn og ut av private rom, forteller Hanne.

– Hvem snakker du med når vanskelige tanker kommer?

– Det blir mye Hanne. Jeg er ikke så god til å snakke med folk om hva som ikke er bra for meg, sier Peder.

– Du lukker deg, sier Hanne.

– Jeg har ikke lyst til å være til bry. Jeg burde snakket mer om det som er skamfullt eller ugreit, men jeg klarer det dårlig. Det er vrient å gå inn i det. Jeg går heller en tur og tenker.

– Han har et handicap der og lekker ikke akkurat som en sil om seg selv. Peder har et stort behov for privatliv, sier Hanne.

Men når psykologparet møter andre psykologvenner i privat lag, er det få grenser på private ting. Friere flyt enn andre er vant til.

– Det er få grenser på de greiene der, sier Hanne.

Psykologer bor på vestkanten

Peder er opptatt av flaks og uflaks i folks liv. I sin første jobb som psykolog jobbet han med rusavhengige og skjønte raskt at ingen synes det er morsomt å være narkoman.

– Man skal ta inn over seg flaks og uflaks i et menneskeliv. Når det går bra i livet, gratulerer vi ofte oss selv. Men det kan hende det bare handler om flaks.

– Kunne du også, med mer uflaks, endt opp i rus eller misbruk?

– Det er klart det. Det er ikke min fortjeneste at jeg vokste opp i en fungerende familie, har en fungerende hjerne, i et land som fungerer greit for meg. Jeg kunne vært født med mer uro i kroppen, i en ikke-fungerende familie, der det ikke nyttet å jobbe hardt, samme hvor hardt man jobbet.

Flaks og uflaks kan også være elementer når vi skal oppsummere hvordan pandemien rammer oss ulikt.

– Koronapandemien har avdekket sosiale ulikheter innen psykisk helse i et land vi trodde var best i alt, mener Peder.

Dette har han har vært opptatt av lenge. I den tidligere nevnte kronikken fra 2007 skrev han: «De fleste av oss psykologer har innrettet oss slik at vi slipper å forholde oss til underklassen.» Og videre: «Det betyr at vi er tilgjengelige for de som har nok kontroll over sin egen hverdag og sin image til at de kan ta seg fri midt på dagen, kanskje hver uke over lang tid. Og så må de jo ha råd, hvis de da ikke skulle finne en psykolog som har refusjon og ledig kapasitet. Dette ekskluderer veldig mange renholdere, gatekjøkken­ansatte, de som sitter i kassa, og andre som må forklare sjefen sin hva de skal, og som kanskje ikke har bil.»

– Vi har jo visst om mye av dette, som at det er ulike helseforskjeller øst og vest i Oslo, for eksempel. Men det er større forskjeller enn vi ser for oss at det er. Den geografiske fordelingen av psykologer er påtakelig, men det er ganske enkelt: Psykologer vil jobbe der de bor, og de bor på vestkanten. Klientellet har heller ikke råd til 1200 kroner timen på østkanten, sier han.

Dimensjoner av å være nedfor

Hovedkonklusjonen i regjeringsrapporten Peder presenterte i april, er at folk flest tross alt har klart seg fint under pandemien. Han mener at det ikke kom godt nok frem i mediene at rapporten også viser hvordan de mest sårbare blant oss har fått de største belastningene.

– Det som er fortvilende, er hvordan kritikken vi fikk for å ta på lett på psykisk uhelse skygger over det rapporten sier om dem som har fått størst problemer under pandemien. Som unger i utsatte situasjoner, som for eksempel sitter i rullestol og må se at alle tilbud forsvinner. Eller, barn i familier der dårligere økonomi gjør at foreldrene drikker mer, eller der foreldrene har fått større psykiske problemer. 

– Men hjelper det noen, for eksempel ensomme studenter, at andre har det verre?

– Alle har sin egen smerte. Den subjektive følelsen av mental smerte kan ikke måles. Men vi må spørre oss hva slags ressurser folk har til å møte smerte. Studenter eier fremtiden, de har håp. Undersøkelser viser at de ikke har mindre fremtidsoptimisme enn før pandemien. Gjennomføringene av bacheloroppgaver er rekordhøy under pandemien. Drømmen om å bli rørlegger sprekker heller ikke under korona, men pandemien gir deg en kjipere skoletid. Ingen har riktignok gjort dette med vilje mot deg, sier Peder.

– De har det, hvis du spør Charter-Svein?

– Det gjør jeg ikke.

I rapporten anbefaler ekspertgruppa totalt 31 tiltak, på kort, mellomlang og lang sikt. Peder håper at disse anbefalingene kan bli en del av valgkampen.

– Handler kritikken og debatten etter rapporten egentlig om hvor grensene går mellom ikke å ha det bra og faktisk å være psykisk syk?

– Ja, og det er en vanskelig debatt som pandemien kan åpne opp for å ta. For det handler om et fag i overgang fra kategorier til dimensjoner, sier han og forklarer:

– Hvis vi tenker på medisin, så er det veldig kategoribasert. Du plasseres i en boks, du får en diagnose. Du er enten syk eller frisk. Du har den eller den sykdommen. Psykologien har prøvd seg på det samme i 70 år, men nå er faget i ferd med å endre seg, heldigvis, sier han.

Endringen handler om å gå fra kategorier til dimensjoner. Altså, man kan ha en dårlig dag og være nedfor, men det er ulike dimensjoner av å være nedfor: Er man nedfor fordi det er dårlig vær – eller er man nedfor og ligger stille og bare ville dø.

– Vi snakker om linjer, ikke bokser. Når er du egentlig alkoholiker, for eksempel? Hvor mye må du drikke for å få den diagnosen? Handler det om antall enheter eller om de sosiale konsekvensene av alkoholen? Du er ikke enten syk eller frisk. Du er et eller annet sted på skalaen. Hittil har det vært slik at du må ha en diagnose for å utløse hjelp. I fremtiden håper jeg i stedet at vi kan spørre: «Mestrer du dette, eller mestrer du det ikke?» – uten at man skal måtte definere seg som syk. Og at man skal kunne få hjelp uten en bestemt diagnose, sier han.

– Du har vært psykolog i snart 25 år, det er en hel generasjon. Har problemene endret seg? Har menneskene endret seg?

– Nei, jeg synes ikke det. Av og til kommer det varsku, som at folk ikke lenger snakker sammen på grunn av sosiale medier eller noe sånt, men det tar vi med ro. Folk søker sammen, vi har behov for å snakke. Vi gjør ting annerledes på Tinder, men det er grunnleggende det samme vi driver med. Det handler om grunnleggende ting, som lyst til å høre til et sted, ha det bedre med de følelsene man har, slippe å skamme seg for den man er, det å være lei seg for ikke å få til ting. Helt fundamentale ting.

Peder mener at vi lever i en psykologisert kultur som fremdeles er litt lukket og mystisk. For å fortsette jobben med å åpne opp og avmystifisere, jobber han videre med både bøker, foredrag og podkasten «Hos Peder».

Kona er ikke i tvil om at det funker:

– Det er kjempeviktig, det Peder har gjort for å åpne opp, sier hun.

[FAKTA]

Peder Kjøs

• Født i Sarpsborg i 1967, bor på Bislett i Oslo
• Gift med psykolog Hanne Weie Oddli
• Har tre barn – to med kona og ett fra tidligere samboerskap
• Utdannet psykolog i 1997
• Ledet NRK-programmet «Jeg mot meg»
• Driver podkasten «Hos Peder» og deltar i «God bedring»
• Har blant annet gitt ut sakprosa­bøkene «Angst», «Alene», «Berøring», «God pappa», «Vi må snakke sammen» (skrevet sammen med kona) og novellen «Narrativer eller biologiske nødvendigheter»
• Ledet ekspertgruppen som på oppdrag fra regjeringen har sett på konsekvensene pandemien har hatt for folks psykiske helse, livskvalitet og rusmiddelbruk